Un helado con nuez y galleta, por favor

Jeg merker ikke lenger at dusjvannet kan sammenliknes med smeltevannet som fyller norske elver tidlig i mai. Myggstikkene ligger gjennomsnittlig på rundt 15 døgnet rundt, forholdsvis lite. Klokka seks om morgenen våkner jeg at at Tabascos kulde sniker seg gjennom sengeteppet mitt. Det er novmeber, men mitt mentale jeg har problemer med å fatte det. November har i mitt vokabular alltid vært synonymt med ord som hustrig, lett snøfall, snøglede, mørke og leksestyr. Ingen av de ordene kan brukes til å beskrive min november for øyeblikket. Jeg hører på November med Odd Nordstoga og prøver å late som jeg ikke vet at norsken min blir verre og jeg fortsatt ikke klarer å føre en spansk samtale uten å lide av kronisk stamming. Jeg er stolt når jeg har gått en hel uke uten å spise is på skolen, og dette ble i dag feiret med en is bestående av - som tittelen sier - kjeks- og nøttesmak. Haha, jeg er håpløs, og jeg nyter det.

I morgen har jeg min siste lørdag med danseøving på skolen klokka åtte på morgenen. Jeg må egentlig innrømme at jeg gleder meg til å ikke stresse avgårde altfor tidlig på lørdagene framover. Neste lørdag er det 20. november og duket for el desfile, paraden som skal gå gjennom byen. Dagen jeg skal vise hele Paraísos befolkning mitt ikkeeksisternede dansetalent. I alle fall har jeg et par duskedamedusker og et altfor kort miniskjørt å ta med meg i kofferten tilbake til et land jeg ikke har planer om å vise meg offentlig i noe liknende.

Ellers har jeg og Margie hatt en smertefull uke med dyp desperasjon. Grunnen har vært at vår pan ikke har passert huset hele uka. Det vil altså si at mannen som sykler forbi hver kveld i seks-tida med diverse sukkerholdige bakeverk ikke har vist snurten av seg siden forrige lørdag. Og hvordan kan man drikke café con leche uten pan?? Jeg vet, vi har store bekymringer i livet. Neida, vi overlever, fordi i dag skal nemlig (forhåpentligvis) papá kjøre oss til bakeriet i sentrum, og der har de nesten like godt munnfyll som den snille mannen på sykkel. Allerede har jeg innsett at jeg ikke vil tenke på livet mitt uten han, hoho. Altså, jeg tror det jeg prøver å få fram er at jeg har blitt vant til mange ting her nå, og alt er ikke best i Norge.

Tilgi meg, kjære godtfolk, men hvert innlegg kan ikke ha romanlengde. Et lite PS også; det hadde vært veldig gøy å vite hvem som følger med på min mexicanske hverdag, så hvis du o'kjære person som leser dette, kjent eller ukjent, har lyst, så hadde jeg satt veldig pris på en aldri så liten kommentar.

En festdag for døde mexicanere

Litt seint, ja, jeg vet det. Men i slutten av forrige uke og starten av denne er såpass viktig for mexicanere at jeg tar meg bryet å komme med en aldri så liten skildring selv nå, nesten ei uke etterpå.

Día de los muertos er stort her i Mexico, faktisk en av de viktigste festdagene de har (i alle fall så viktig at de gir oss fri fra skolen). Día de todos los santos (Allehelgensdag) var 1. november, og alle skolene i Paraíso hadde fri bortsett fra vår og to ungdomsskoler. Typisk. Mandager er ikke helt min greie (akkurat det er det samme uansett hvor i verden jeg går på skole) og jeg må ærlig talt innrømme at det var hardt å dra seg opp 05.45 etter en helg med svært lite avslapping. Dansing, middagsbesøk, handling, pizzaspising, bursdagsfeiring og spising av "de dødes brød" er noe av det jeg brukte mine hellige fridager på. Tenker jeg skal gå i litt dypere detalj.

På søndagsettermiddagen/-kvelden var jeg og Margie først i bursdag hos fetteren til Margie, Saul. Det endte med at vi tre pluss broren til Saul, Cesar, ble sittende å snakke, le og generelt bare tulle i sikkert et par timer, før vi endelig fikk somla oss i vegen til El Parque. Der var det nemlig full fest, eller noe liknende. Mye folk var det i alle fall. Grunnen var at det er litt mer praktisk å stelle i stand noe på en søndag enn på en tirsdag, sånn hvis en tenker for at det helst skal komme mye folk. På selve “Día de los muertos” er det også en hel haug andre tradisjoner som skal gjennomføres. Men altså, vi gikk nå rundt der, lo og prata (jeg liker å meddele at jeg også prata, noe jeg ikke har gjort så mye av her før nå i det siste – ja mor, jeg vet det høres rart ut, men ingen bekymringer (forhåpninger?), jeg vender ikke stum tilbake), spiste “pan de los muertos” (de dødes brød) som egentlig bare er vanlig sukkerbrødliknende saker, men navnet er kult da. Så klart var det veldig interessant å se og få forklart ting tilhørende denne viktige mexicanske høytiden. Hele gata rundt selve torgplassen var dekket av boder der det var satt opp en mengde forskjellige altere. Et par bilder for å illustrere (det tar lang tid å laste opp, men det kommer flere på facebook). På alterene blir det satt bilder av avdøde familiemedlemmer eller andre kjente, lys, kors, mat og drikke. De to siste tingene er for at de døde først skal få nyte mat som de likte da de levde, og etterpå spises den av de levende. Litt sært, jeg må innrømme det. Det er en tradisjon med både katolske og prekolumbianske innslag og verdenskjent for sin unike feiring. Hvis du er mer interessert sjekk her.

Jeg og papegøya hjemme hos Saul og Cesar

Et typisk alter fra Tabasco. Hver delstat hadde sin bod der de viste fram sine spesielle tradisjoner.

 

Et alter med alt tilhørende

Jeg og en "Katrina". Typisk utkledning for Día de los muertos.

På tirsdag, selve festdagen, er også bursdagen til papá, og vi hadde ordnet til overraskelsesselskap for han. Hurra! Skal si han ble overrasket også. God mat, karamellpudding, fotballsparking og TV-titting ble det meste av dagen brukt til for mitt vedkommende. Katolikkene feirer mye mer, men siden min familie er protestanter så tar de ikke så hardt på det. Besøk på kirkegården og lange gudstjenester er blant annet noe som er vanlig. Tilhørende er det også tradisjonell mat for denne høytiden (så klart, det finnes mexicansk mat for en hver anledning), tamal og chanchan, noe jeg desverre må meddele at er det første jeg har smakt her som jeg ikke likte særlig godt.

Jeg har forresten funnet ut en ting. Selv om mexicanere er er kjent for sine latinoromper så vil ikke det nødvendigvis si at de er flinke til å danse korreograferte danser. Det er en grunn til at vi denne uka har hatt tre danseøvinger og enda skal jeg troppe opp på skolen klokka sju i morgen tidlig. Om nøyaktig to uker og en dag skal jeg hoppe rundt i Paraísos gater og lage menneskepyramider. Den eneste trøsten jeg har er at det faktisk er personer som er mer ukoordinerte enn meg blant de 40 danserne.

I dag har fryst, funnet fram min mørkeblå, halvt nedstøva cardigan, og funnet grunnen til at jeg ikke lenger behøver å bruke belte på min rødrutete shorts. Hvis paradis er et ekte sted selger de mye is der og det er uegrenset tilgang på mexicansk mat. Nei, vent. Jeg er jo i paradis. Mexicansk paradis.Hihi.


Hasta luego!

Blå øyenskygge og syndende isselgere

Etter mandagens lille "jeg synes synd på meg selv"- innlegg, er jeg nå tilbake på bedre tanker. Dagens største bekymring har nemlig vært en meget plagsom kvise som truer med å sprenge øyebrynet mitt (æsj?). Neida, jeg har faktisk gjennomført prøver (som her kalles eksamen) i fysikk og matematikk i dag, gjort en matteinnlevering til i morgen, og hjulpet Margie med greier i et fag jeg ikke skjønner (les: er for lat til å følge med i). Snill søster, ja, jeg vet det, der har du meg i et nøtteskall, bare spør en bror som sendte meg en veldig koselig e-post i forrige uke; Kjære Marte Stine, i dag målte jeg meg på måleveggen vår, og nå jeg er lengre enn deg. Takk for den, du. Litt trist å tenke på at jeg nå offisielt er den laveste i familien. Det gir svært liten autorietet føler jeg. 

Siden det denne uka er prøver i så godt som alle fag så har vi ingen fotballtreninger, noe som er synd både for mitt mentale meg og uniformskjørtet mitt, som har fått en meget bekymringsverdig utvidelse i sømmene. Jeg legger skylda på ismannen som nå insisterer på å møte opp utenfor klasserommet vårt hver eneste dag. Seriøst, hvordan skal en svak sjel takle det, liksom. Dagens unnskyldning var feiring av at jeg overlevde tre timer med x-er, y-er og velocidad inicial i diverse formler. Lurer på hva morgendagens vil bli? Kan den som klarer å motstå is til to og ei halv krone vennligst gi meg noen gode råd. Kjære vene, jeg må virkelig ta meg sammen. Trene er et fint verb jeg veldig glad i å tenke på. Uforusette innleveringer har en tendens til å komme i vegen. Haha, hvem lurer jeg?

Men over til andre ting. I helga som var så var jeg ute på farten, nemlig. Tre bursdagsfeiringer på to dager høres sikkert ganske mye ut, men ikke når det blir feiret på den mexicanske måten. En kake, hva er det for noe, liksom? Neida, men det er i alle fall en annerledes feiring. På lørdag var det først feiring av 16-årsdagen til Emma og i samme slengen feira vi bursdagen til vertssøstra hennes, Emily, også, for hun har bursdag snart. Det var gøy å bli kjent med nye folk, snakke norsk fotball med noen gutter (ehh, Norge nei, de var ikke med i VM, de), og i det hele tatt oppleve en helt normal bursdagsfeiring på mexicansk vis. 

 

Emma har på seg en klesdrakt som er typisk for Tabasco, i tillegg til ganske mye hårpynt som en ikke ser på bildet. 

Etter å ha spist kylling og et kakestykke der bar det hjem igjen, og et dykk i klesskapet ble nødvendig. Det var nemlig klart for 15-årsfeiring. Her i Mexico gjør de jo virkelig noe ut av det når jenter fyller 15 år (det har jeg kanskje nevnt før?) Uansett, denne festen her var noe helt annet enn den forrige 15-årsfeiringa jeg var på. Dette var virkelig overdådig! Derfor var det også nødvendig å stille i kjole og høye hæler. De som kjenner meg vet at jeg kan telle alle gangene jeg går med høye hæler i løpet av et år på ei hånd. Men på lørdag skjedde det altså, og ikke nok med det, mamá fikk nemlig den hyggelige gleden av å gjøre et forsøk på å dekke til fregnene mine og utforske hvordan jeg ser ut med leppestift og øyenskygge. Det er det nemlig ingen som har gjort før. Resultatet ble noe uvant, men jeg overlevde, og jeg sier ikke nei takk til gjentakelse, når anledningen krever det, vel å merke. Det er forresten meget deprimerende å bli minnet på at 60-åringer danser bedre enn meg. Hvorfor reiste jeg ikke bare til Tyskland?

Meg, Margie, Mamá og papá

Det var kveldens oppdatering, bare for å vise at jeg ikke bare skriver om triste og negative saker. I morgen er det ei prøve i literatura jeg ber til høyere makter om at jeg slipper. Litteraturhistorie på spansk er nemlig noe er jeg ikke føler jeg har helt kontroll over enda.

Hasta luego!

En tåre

Det begynner som regel som en klump mellom hjertet og mandlene et sted. Den vokser og presser på. Så er det haka og leppa. Jeg biter i underleppa til blodsmaken nesten kan kjennes på tunga, mens haka antar en merkverdig form, også kjent som mitt lei seg-tegn. Noe vått sniker seg fram i øyekroken og forvandler øynene til vannspeil. Stille sniker en dråpe seg nedover langs neseryggen og en liten flekk på t-skjorta får plutselig en litt mørkere blåfarge. Det lyser i still egrender. Nesa blir med et pottetett og to store snufs blir fra mitt vedkommende blir en realitet. Saltsmak i munnviken. Jeg orker ikke å ta meg sammen og tenke på noe annet, det er best å bare få det hele ut av systemet. En konfirmasjon jeg aldri får sett noe mer enn bilder fra. Bagateller og sentimentale tanker blir plutselig ti tusen ganger større og verre enn de egentlig er. Fra stua høres en TV-reklame på et språk jeg later som jeg skjønner noe av. Jeg lar det bli med en uforståelig summing. Savn er et underfundig ord. Egentlig så liker jeg ikke å tenke på det som noe negativt, men av og til er det vanskelig. Vanskelig å tenke på folk på andre siden av et verdenshav uten å snufse litt over at de befinner seg så utrolig langt unna. Vanskelig å bruke størsteparten av døgnet på å stotre seg fram på et språk en fortsatt ikke har taket på. Det er en spennende opplevelse, dette her med å være på utveksling, det er det ingen tvil om. Men av og til må en tillate seg å henge litt med hodet og la tanker som en aller helst burde gjemme bort få komme til overflaten og gjøre litt ugagn. Av og til.

For det meste er jeg takknemlig for at jeg har fått muligheten til å oppleve dette året og skaffe meg minner fra en mexicansk hverdag. Det er godt å tenke på at samme hvor jeg er hen i verden så er det alltid et sted på jorda er bor mennesker som er glad i meg. Og når savn da altså blir til noe trist så må jeg fortelle meg selv at de også er der når jeg en gang om ganske mange måneder igjen er nordmann i Norge og spiser hjemmelagde boller med brunost og solbærsyltetøy.

Livet som utvekslingsstudent er ikke bare en dans på roser, innimellom faller man og stikker seg på tornene. Noen ganger er man heldig og bare får et stikk i tommelen, men av og til faller man med hele seg, sånn som jeg gjorde i dag. Og det er da det gjelder å makte og klatre opp igjen, selv om tornene fortsatt stikker i håndflata. Da er det er viktig å huske på at alt som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere.

Mexicanske postdjevler

Vi har alle hørt at flotte ting skjer når en minst venter det. Jeg kunne endelig si meg ferdig med min lille skuffelse over at det ikke var et sportslag for jenter i nærheten, og hadde innsett at dette året ble det ikke så mye trening på meg (haha, det får det til å høres ut som om jeg trente sååå mye i Norge, noe som ikke akkurat er sannheten). Derfor var det en stor overraskelse da gymlæreren på torsdag kom bort til meg og noen andre jenter fra klassa og spurte: "Juegan fútbol?" Jeg vet ikke helt hva de andre svarte, for jeg var nemlig opptatt med å slenge nakken ut av ledd ved iherdig nikking akkompagnert av oppglødde “sí, sí, sí!” Så klart jeg ville spille fotball. “Idrettsplassen, mandag klokka 16, vær presis!” Jeg, Margie og Lupita kom traskende i halv fem-tida, i kjent mexicansk stil. Nå er det onsdag kveld og jeg har gjennomført to treninger, fått bekreftet at to måneder uten særlig mye fysisk aktivitet ikke er bra, og at det er varmt å løpe rundt på ei fotballbane i noen-og-tretti grader og stekende sol. Vi har ikke akkurat noe Tippeliganivå, men etter det jeg har skjønt så er planen at vi skal trene ganske mye fram til ei turnering i Villahermosa (hovedstaden i Tabasco) i desember. Kanskje jeg allikevel slipper å informere AFS om at de må bestille to seter til meg på flyet tilbake til Norge.

Helga gikk unormalt stille for seg, uten særlig mange turer utenfor døra. Dansing på lørdag, og utover det har jeg tilbragt litt for mye tid med min kjære hp på fanget (Fy, slem utvekslingsstudent!). Appelsintre, skoleuniform og hvetetortilla er ikke lenger eksotisk og annerledes, men heller ting jeg tar som en hverdagslig selvfølgelighet. To måneder uten særlig store brunostabstinenser er noe jeg er stolt av, og jeg har fortsatt ikke tilgitt den mexicanske postmannen som rev opp pakka mi og stjal to himmelske 200 grams Freia melkesjokolade. Brenn på bålet! Apropos posten, jeg må også nevne at selv om det fortsatt er to måneder til jeg mest sannsynlig skal stortute av hjemlengsel, så må de som ønsker gaver fra meg under juletreet i år vennligst gi meg beskjed og ønsker. Det mexicanske postvesenet er nemlig ikke helt til å stole på (det finnes flere en én som liker å rive opp pakker med poststempel Norge), så jeg har lyst til å være framme i god tid. Også hvis noen er så snille og sender brev eller pakker hit så vær så snill å si ifra så jeg vet at jeg skal se etter noe. Vil du ha adressa, bare spør!

Men over til helt andre ting. Skolen her er, som jeg har nevnt før, veldig forskjellig fra norske videregående skoler. Den skolen jeg går på sies å ære en av de beste i hele Tabasco, og hvis en måler etter leksemengden som til tider blir gitt, så kan jeg skjønne det. Det er vanlig å ta skolen og leksearbeid seriøst, og det virker ikke som om skolen er lagt opp så elevene kan ha veldig mange andre aktiviteter i tillegg. For eksempel så kan det bli gitt lekser som “grupper på fem og fem skal lage et tankekart på en plakat og holde en presentasjon om temaet for klassa” – til dagen etter. Det vil si at det er nødvendig å finne noen og samarbeide med, avtale tid og sted å møtes som faktisk passer for alle, i tillegg til å øve på det som skal sies på presentasjonen. Altså, det er ikke særlig stort rom for å planlegge ettermiddagsaktiviteter neste dag før skoledagen er ferdig og leksene diktert. Jeg vil ikke si at skolen her er noe vanskeligere enn i alle fall det jeg er vant til fra Norge, bare lagt opp på en helt annen måte og det blir lagt vekt på andre ting. Til tider er det litt forvirrende, men for det meste er det bare interessant å prøve ut noe annet enn et skolesystem der bærbare pc-er er allemannseie og gratis skolebøker en selvfølge. Norske skoleelever har alt lagt til rette for at de skal kunne gjøre det bra, og allikevel er det mange som ikke gidder, rett og slett fordi vi har det for godt. Norsk skoleungdom trenger ikke å klippe håret for ikke å gå ned en karakter i et fag, er ikke nødt til å betale flere tusen i året for skolebøker og kopierte ark. Hadde en lærer i Norge forlangt tre kroner for seks kopierte ark til ei prøve ville reaksjonen vært både latterliggjørelse og vantro, noe som faktisk er helt vanlig på min nåværende skole. Her tas skolen alvorlig av de aller fleste fordi det faktisk er nødvendig å fullføre videregående skole for ikke å være i stor fare for å havne på feil side av fattigdomsgrensa. Hvor mange gateselgere finnes det i Norge? Hvor mange er det som sykler rundt og selger kaker, is og andre ting hver ettermiddag for å tjene til livets opphold? Hvor mange arbeidsløse finnes det i Norge? Og de som er det, får ikke de i alle fall en liten stønad fra Staten de også? Bruk tre sekunder og tenk på hvor fantastisk heldig du er som har et norsk pass å vise fram på flyplassen, vær så snill. Takk for meg.

Livstegn fra en angrende samvittighet a.k.a. djevelsk forfører

Jeg liker å kunne fortelle at jeg ikke har hatt tid til å skrive. Det betyr nemlig at jeg har hatt andre ting å gjøre, og det er jo bra. Isspising, djevelsk forføring, romperisting og pyramidebygging er blant annet noe av det som har opptatt hverdagen min siden forrige mandag. Ja, dette skal jeg nå prøve å forklare i dypere detalj.

Jeg har nemlig begynt på dansing på skolen, to timer hver torsdag. Jaja, tenkte jeg, da har jeg i alle fall noe gøy å drive på med en gang i uka. Det jeg ikke var klar over er at alle de som har dans på skolen skal opptre i et slags opptog i slutten av november. Her er det snakk om cheerleaderliknende kostymer (litt for korte miniskjørt og litt for små topper for mitt behag), duskedamedusker og høye oppspark. Alt dette ble jeg klar over først etter at jeg hadde gjennomført fem timers øving på lørdag, som da altså inneholdt både bygging av pyramider og romperisting. Eller, akkurat det siste der var vel kanskje ikke jeg helt med på. Nordiske trestokker har nemlig ikke så god bevegelighet i hofteleddene som innfødte mexicanere. Det er ingen overdrivelse å fortelle at jeg ble litt paff da jeg ble klar over hva det faktisk var jeg hadde begitt meg ut på. I omkring et halvt døgn var jeg til og med ganske sikker på at jeg skulle trekke meg stille tilbake mens jeg fortsatt hadde sjansen. Men så tenkte jeg: Hva annet er jeg her for enn å prøve nye ting? Hva annet har jeg å fylle lørdagene med fram til 20. november? Det gjør vel sikkert ingen ting om jeg ikke akkurat har svart belte i dansing? Hallooo, jeg kan jo alltids skylde på at jeg er norsk. Aldri i livet om jeg kommer til å få prøvd noe sånt i Norge. Æsj nei, jeg hopper i det. Og da var det bestemt. Jeg skal prøve ut en karriere som duskedame for en dag, noe hele Paraíso skal få gleden(?) av å beskue. Ønsk meg lykke til. Stol på meg, det trenger jeg sårt.

Pastorela har ingenting å gjøre med hverken prester eller kirken. Det fant jeg ut etter at jeg fikk et manus på et juleskuespill slengt i hånda, i tillegg til et raskt dykk i min trofaste spansk-norsk norsk-spansk lommeordbok (som for øvrig allerede holder på å falle fra hverandre). Pastor på spansk betyr nemlig gjeter, og pastorela kan oversettes som juleskuespill. Saken er nemlig den at hver klasse på skolen skal skrive et skuespill og det beste blir valgt ut til å settes opp i årets siste måned. Det er også grunnen til at vi har begynt øvingen allerede nå, fordi valget skal foretas i slutten av denne uka, hvis jeg har skjønt det rett. Her kommer også forklaringen på “djevelsk forføring”. Jeg skal nemlig spille “la diabla” (hundjevelen) og forføre en stakkars gjeter. Det gjelder å holde tanken om at dette året er til for å prøve nye ting, for min erfaring på dette området er ikkeeksisterende. Innimellom liker jeg å krysse fingrene for at 2A ikke blir valgt. Noe sier meg nemlig at jeg ikke har godt av å gjøre ting jeg overhodet ikke kan foran store folkemengder mer enn en gang i halvåret, og nå har jeg allerede bestemt meg for å gå for dansinga.

Rett utenfor klasseromsdøra vår står det en liten fryser. Ved siden av den står det også en vennlig mexicaner med vekslepenger tre ganger i uka. Samvittigheten min sier at dette ikke er lurt for mitt forsøk på sunt kosthold, men ismagen min sier noe helt annet. To dager i uka er jeg nødt til å utvise stålvilje for å ikke rive opp lokket og gripe fatt i den største pinneisen som ligger nedi der og roper på meg. Fredager tillater jeg meg selv å kjøpe en vaniljeis med sjokoladetrekk for fem pesos (to og ei halv norsk krone). Liksom for å feire starten på helga. Men i går brøt jeg min egen lille regel og kjøpte en is med kjeks-, vanilje- og sjokoladesmak. Unnskyldningen var at jeg virkelig trengte noe for å hjelpe meg gjennom 50 minutter mexicansk historie. Det jeg ikke hadde tatt med i regningen var hva jeg skulle komme til å stappe i kjeften senere på dagen. Etter et bursdagsselskap med mye frityrstekt mat, dessert og sukkerholdige drikker skulle vi (jeg, Margie og mamá) til sentrum en tur og spille basketball. Men saken er at her i huset er det ikke vanlig å planlegge så langt fram og det er sjelden noen som stresser med å komme til riktig tidspunkt. Derfor endte det opp med at vi kom da barneskoletreninga var over og bana stengte, og vi bestemte oss for å spise en is, enda en. Jeg har på følelsen av at mitt forhold til is kan ble et lite problem i år, siden min eneste grunn til å ikke spise is året rundt i Norge er at jeg for det meste er kald nok fra før når gradestokken viser under null. Her er nesten aldri under tjue, og derfor ingen valid grunn til å holde seg unna. Nå har jeg vel muligens brukt nok ord på mitt forhold til is, eller? Kanskje jeg heller skal forklare hvorfor klokka er kvart på elleve på dagen og jeg ikke er ikledd mitt flotte beige skjørt.

Jeg har ikke hatt noe som helst registrert fravær på skolen siden min tid i 8B, da samlet fravær bestod av en tannlegetime og en feriedag i Danmark mellom Kristihimmelfart og helga. Altså, jeg har det ikke med å bare ta meg fri i tide og utide. Derfor reagerte jeg med vantro og overraskelse da mamá fortalte meg at nei, hvis du ikke har lyst til å gå på skolen så kan du bare bli hjemme en dag. Selv om jeg var farlig nær å gjøre akkurat dét klokka kvart på seks mandag morgen, så befant jeg meg allikevel oppstilt til morgensamling litt over en time senere. Men i går kveld fortalte Margie at hun ikke hadde planer om å gå på skolen i dag, og spurte meg hva jeg skulle. Fristelsen ble for stor selv for min samvittighet, og her sitter jeg. Skolesekken står fortsatt bak døra. Jeg kommer til å angre i morgen når fysikk- og matteleksa skal vises fram, men jeg får satse på at mine velutviklede kopikunster redder meg. For å si det som sant er så er det bedre på skolen. Det er der jeg snakker og lærer mer spansk, har mulighet til å få venner og i det hele tatt har store deler av livet mitt. Etter det jeg har oppfattet så er holdningen til skolegang en ganske annen her omkring enn det jeg er vant til fra heimen min. Med hånda på hjertet kan jeg fortelle at dette ikke kommer til å gjenta seg svært mange flere ganger. Nå har jeg testet ut dette også, og jeg har konkludert med at jeg ikke liker det. Kanskje like greit, så slipper jeg å prøve det på bekostning av en norsk skoledag som faktisk kommer som fravær på vitnemålet mitt. Ja, dette er beretningen til en angrende sjel med en til tider plagsomt samvittighetsfull samvittighet.

Hvis du virkelig har lest hvert eneste ord helt hit gratulerer jeg deg, du har mer tålmodighet enn de fleste (i alle fall undertegnede). Nå skal jeg finne fram Diario de Ana Frank som jeg i et meget ambisiøst øyeblikk kjøpte for 15 kroner på WalMart her om dagen. Hvis jeg er heldig kan det hende jeg rekker å lese tre setninger i ett uten å måtte slå opp i ordboka.

Hasta luego” kan oversettes med “snakkes senere”, så vet dere det.

Hasta luego!

Guacamole og empanadas

Jeg lever! Det er mer enn denne bloggen har gjort de siste ni dagene, eller noe sånt. Grunnen til lite aktivitet er at jeg skulle få dere til å tro at jeg faktisk har et liv utenom å skrive lange avhandlinger om tånegler og myggstikk og sende de ut i bloggverden. Jeg har et liv, sant n, men et veldig annerledes liv, det er helt sikkert. Men det er dere sikkert lei av å høre nå. Så klart Mexico ikke er som Norge. Hvem i Norge er det som sykler rundt og selger ferske hvetetortillas og andre meget usunne saker? Så er det til stor glede for alle i Paraíso som ikke har selvbeherskelse nok til å holde seg unna (les: Marte Stine og Margie).

Apropos tortilla. I dag, da jeg som vanlig satt og spiste middag med en tortilla i venstrehånda og skjea i den høyre, kom jeg på en ting. Jeg husker nemlig ikke hvordan First Price tortillas smaker lenger. Jeg har slutta å telle myggstikk, å spise middag med skje hver dag er noe jeg tar med den største selvfølge, og – dette er fælt – jeg har glemt hvordan et glass iskald Tine melk og mors ferske boller smaker. Hjelp, hva er det som skjer? Muligens er det dette de kaller for tilpasning. I dagtidlig var det 22 grader og jeg vurderte å ta på meg cardiganjakke på skolen. Jeg holder på å vippe over fra å være norsk med norske vaner til å bli norsk med mexicanske vaner, og jeg liker det.

Aldri mer skal jeg lure på hvorfor mexicansk mat er så kjent, eller hvorfor fedme er et stort problem i USAs sørlige nabostat. Maten her er absolutt ikke oppskrytt, den er fantastisk! Allerede etter tre dager her i huset bestemte jeg meg for at jeg var nødt til å lære meg å lage noen av de himmelske rettene de servere til hverdags her omkring. Så på fredag startet jeg, ganske forsiktig, med guacamole. Den en får servert sammen med cipsen på Peppes Pizza blir liksom veldig smaksløs i forhold til mexicanske standarder inneholdende en del chilli og en del løk. Mitt første forsøk på mexicansk matlaging ble vellykket, noe som egentlig ikke var noen tryllekunst å få til, siden det er veldig enkelt å lage. Guacamole bruker en forresten til tacos sammen med kjøtt, altså, taco her ikke som de grønnsaksbekledde tacolefsene som spises i Norge.

I går prøvde jeg meg også på norsk mat her. Jeg er usikker på akkurat hvor vellykkede karbonadene mine ble, men sausen ble i alle fall redda av mamás fargetilsetning og blomkålen ble ikke ihjelkokt. Det kostet svette, litt frustrasjon og noen nervøse minutter mens sausen truet med å bli klumpete grøt i stedet, men spiselig ble det i alle fall. Siden jeg ikke har lyst til å vise fram mitt tafatte resultat, får dere se meg i stedet! Fint, ikke sant? Forresten så fortalte jeg at jeg liker bedre å bake enn å kokke, så jeg tror mitt neste forsøk på norsk mat må bli noe med litt mer sukkerinnhold, sånn bare for å bevise at jeg faktisk ikke er helt fortapt på kjøkkenet.

Ellers har det ikke skjedd så mye mer spennende. Jeg tar meg selv oftere og oftere i å tenke på spansk også utenfor mattetimene, noe som sikkert bare er bra. Men da jeg skulle føre en samtale med lærerinna i engelsk i forrige uke ble jeg virkelig litt redd. Fem minutter tok det helt sikkert før jeg klarte å stotre frem en engelsk som ikke var fæl, hakkete og ispedd litt spansk i hver setning. Det er ikke før nå jeg skjønner hva folk mener når de snakker om å glemme et språk, og var virkelig ikke morsomt å føle at jeg ikke kunne engelsk lenger. Norsken merker jeg også at det går dårligere med, men jeg tenker bare at det er fordi jeg lærer mer spansk, og da blir det aller mest positivt, men fortsatt litt skremmende. Jeg mener, jeg har faktisk ikke vært her så lenge da.

Det går fortsatt litt opp og ned, men mest opp. Dessuten er familien min veldig forståelsesfull og jeg er kjempeglad for at jeg er akkurat her. Jeg kan ikke tenke meg å være noe annet sted på jorda akkurat nå, selv om jeg i dag oppdaga noen stygge ufjernbare flekker på min flotte hjemmesydde toalettveske og overreagerte fullstendig. Men nå er jeg heldigvis over det og skal spise empanadas til kveldsmat.

Grip sjansen, opplev verden!

Kalenderen viser den siste lørdagen i september måned. Jeg har mottatt beskjed om snø på toppen av Skeikampen. Altså, høsten har virkelig kommet til Norge. På en måte så savner jeg å se trærne bytte farge, løv falle, beskue rim på bakken og å krype under teppet med en kopp te når gradestokken begynner å finne seg til rette under null. Når det er sagt så glemmer jeg fort alt det når folk forteller meg om scootere som har fått kuldesjokk, regntunge mandager og ullstillongser. Jeg har slått meg til ro med at jeg har opplevd- og kommer til å oppleve en god del norske årstider, men jeg har kun ti måneder med mexicansk klima, og det har jeg planer om å nyte fullt ut. Faktisk så vet jeg ikke helt om jeg kan kalle det årstider, dette de har her, det er liksom bare varmt, mindre varmt, veldig varmt og veldig varmt med regn.

Men uansett, det jeg egentlig ville fram til var at det er høst. Det betyr at mange potensielle utvekslingsstudenter går rundt med tanker om å forlate alt kjent og kjært til fordel for et år med nye og spennende opplevelser. Jeg aner ikke om noen av dere som leser dette her kjenner dere igjen i dette her (*kremt* det er jo så mange som kommenterer *kremt*), men jeg har funnet ut at jeg har lyst til å gi mitt bidrag til at det også neste høst skal være fullt av spente norske ungdommer på tur ut i verden.

Jeg reiser med AFS (American Field Service), som er det eldste av alle utvekslingsorganisasjonene med sine 60 år. Det fine med denne organisasjonen er at den drives nesten utelukket av frivillige. Hverken vertsfamilier, lokallagsmedlemmer eller andre bortsett fra noen svært få veldig høyt oppe i systemet får penger for å drive på med dette. At penger ikke har noe å si betyr jo at de som velger å involvere seg i AFS, enten som vertsfamilie eller annet, virkelig har lyst til dette. Jeg som utvekslingsstudent synes dette er veldig betryggende, siden det forhindrer at vertsfamilien min har andre motiver enn at de har valgt å åpne hjemmet sitt for en vilt fremmed ungdom.

Et år på utveksling koster rundt 60-75 000 ettersom hvilket land en velger å reise til. Da får en altså dekket mer eller mindre alt fra visumkostnader (hvis det er nødvendig) og forsikringer til skoleskyss og -bøker. Inkludert er også pre- og reorientering hjemme i Norge med dekking av reisekostnader. Det er veldig betryggende både for eleven selv og foreldrene at det ikke kommer hauger med ekstrakostnader både før og under utenlandsoppholdet. Hvis en tar året som tellende vg2 så er det muligheter for stipend fra lånekassa på 35-70 000 kroner, men de aller fleste får rundt 40-55 000, altså godt over to tredjedeler av hele beløpet.

Når en søker gjennom AFS så er søknaden delt i to deler. Den første er bare helt grunnleggende personopplysninger, mens den andre er mye mer utfyllende med uttalelser fra lærere, foreldre og andre. Jeg erfarte i alle fall at dette var en lang prosess og mange papirer som forskjellige folk måtte fylle ut. Derfor lønner det seg å være ute i god tid med å søke, for AFS Norge har bare et begrenset antall plasser til hvert land, og mange land er fylt opp allerede i løpet av november!

Etter at søknaden er sendt inn sender AFS Norge den videre til AFS i vertslandet. De har i oppgave å finne en passende vertsfamilie til alle søkerne. Det er ikke vanlig å kunne bestemme hvilken del av landet en kommer i, og på den måten er det også større sjanse for at en kommer til en familie som passer bra. Så klart er det ikke alltid det går like bra, og noen må kanskje bytte familie, men da har alle utvekslingsstudenter en egen lokalkontakt (på en måte reserve-vertsfamilie) som kan hjelpe til og ordne så alt blir best mulig for studenten.

Til slutt så vil jeg bare oppfordre ALLE som har tenkt på å bli utvekslingsstudent til å BLI det. Grip sjansen til å opplev mer av verden, denne muligheten til å leve midt oppe i en fremmed kultur kommer aldri igjen. Selv om jeg ikke har vært her i mer enn så vidt litt over en måned, så kan jeg med hånda på hjertet si at jeg har opplevd utrolig mye som jeg aldri hadde fått sjansen til hvis hadde blitt værende i Norge. Så klart er det både positive og negative sider og opplevelser, men det er de gode en husker og de mindre gode en vokser av.

AFS sine hjemmesider

Huset som ikke er rosa

Det har ikke skjedd så mye spennende siden sist. I går kunne jeg feire at jeg har vært her i Paraíso i en måned, noe som jeg gjorde også - med eksamen og innleveringer i matte og fysikk. Her har en nemlig eksamen i alle fag en gang i måneden, men en eksamen her vil si en helt vanlig en- eller totimersprøve i Norge, så det er ikke så farlig som det kan høres ut som. Dessuten så slipper jeg unna i alle fag bortsett fra fysikk, matte og gym, men det var fordi jeg ville ha. Jeg blir nemlig ikke vurdert i noen av de fagene jeg ikke skjønner, i alle fall ikke enda.

Ellers så går dagen med på å spise is, drikke tamarindo og andre sukkerholdige og heller usunne drikker. Jeg har en stor mistanke om at kroppen min merker fraværet av fysisk aktivitet ganske bra nå. Det hadde nok vært en idé å finne seg noe å gjøre snart ja. Da jeg spurte om akkurat det viste det seg at det ikke ble så enkelt å finne noen fritidsaktivitet som jeg hadde trodd, ettersom så godt som alle idrettsbanene rundt i byen er oversvømte akkurat nå. Forhåpentligvis har de noe som heter treningsstudio her omkring også. Det er jo ikke bra å råtne helt bort heller (eventuelt råtne seg større).

Stua vår. Døra til venstre er inn til somerommet vårt.

Huset mitt!

Jeg vet at jeg har sagt til mange (les: lokalavisa og resten av Gausdal) at det var lyserosa, men det er det altså ikke. Jeg liker å skylde på fargekvaliteten på bildet jeg fikk tilsendt før jeg kom hit. Men altså, lysegult er ikke så verst det heller synes nå jeg. Den bilen som står der er forresten i ukjørbar stand, i stedet cruiser vi rundt i en grønn pick-up. Enten skivst sammen tre i framsetet, med kneene oppi halsen i baksetet, eller med håret flagrende på lasteplanet. Her er det nemlig vanlig at til og med politiet kjører rundt med menneskefrakt bakpå planet.

Ting jeg trodde aldri kom til å bli en vane har faktisk vist seg å bli akkurat det. De siste to ukene har jeg strøket klær flere ganger enn jeg har gjort de to siste årene (ikke vær redd, mor, jeg skal ikke stjele strykekurven din) fordi jeg stryker ett stykk skjørt og ett stykk t-skjorte nesten hver kveld. En iskald dusj hver morgen er faktisk noe jeg liker, og melka her smaker ikke lenger som utvannet karamell. Å dele rom og seng med en (delvis to) andre har vist seg å være meget hyggelig, og isen her er veldig god.

Fregner gror veldig godt i 35 graders varme.

Hva slags forhold har du til din kalkulator?

I dag er det nøyaktig en måned siden jeg forlot norsk jord, kuldegrader, hytteturer og håndball til fordel for nesten elleve måneder med hete, mygg og en jul uten snø. Gurimalla så positivt det hørtes ut. Ja, det var litt trist da jeg kjørte Øverbygdsvegen for siste gang på nesten et år og innse at jeg kom til å savne hvert eneste ett av de åttini hullene. Og ja, det var heller ikke den beste opplevelsen i mitt liv å gi mor et kyss på kinnet og vite at det var en liten evighet til neste gang. Ok, nå må jeg stoppe dette tullet her før tårene kommer rullende nedover. Jeg overdriver, igjen. Eller, ikke så mye faktisk. Det er ikke bare en glansbildehverdag å leve som utvekslingsstudent i et land langt borte med en helt annen kultur enn den en har levd med hele livet. Men så klart, Mexico, Tabasco og Paraíso har mye mer å by på enn kun insekt med onde hensikter og 40 graders varme. Jeg liker å tenke på alle de tingene jeg har opplevd her som jeg aldri i livet hadde sett og gjort hvis den turkise kofferten min aldri hadde tatt turen over Atlanterhavet – og det bare på en måned. Skorpioner på soverommet, skoleuniformer, piñataer og appelsintre i hagen er vel heller uvanlig i Norge, det var i alle fall det sist jeg sjekka.

Nasjonaldagen her ble feiret med et ord: regn. Det regna fra vi satte oss i bilen på veg til festligheter i “El Parque” til godt utpå torsdag ettermiddag. Hurra. Siden det da ikke ble så mange bilder å skryte av så har jeg funnet ut at det kanskje er på tide å vise fram mitt nye hjem. Etter fire uker her kan jeg nemlig med hånda på hjertet si at det er mitt hjem.

Soverommet våres. Det er litt større enn bare senga da, faktisk så befinner det seg et klesskap der også, men det fikk ikke plass på bildet fra døra, og jeg er fortsatt lat som ikke gidder å ta flere enn ett bilde fra hvert rom.

Er ikke dette et frakt dusjforheng så vet ikke jeg!

Kjøkkenet. Og nok en gang, det er større, med både spisebord og komfyr, for så tenk!

Siden nettet er så tregt og jeg (som vanlig?) ikke har tålmodighet til å vente så kommer resten i neste innlegg.

I går var jeg, søstrene mine og Emma og søsknene hennes og så på en arkeologisk utgravning i nabobyen. Det er nemlig et indianerfolk som har opprinnelse i område, og dette er den eldste bosetningen de har funnet. Det var varmt, veldig varmt. Så varmt at jeg følte at både myggkremen og solkremen rant sakte ned i skoene for hvert skritt jeg tok, for ikke å glemme den vaselinliknende kremen jeg hadde smurt på myggstikk som jeg allerede hadde fått.


To pakker med “Norway” skrevet stort og flott med mine beste 1. klassebokstaver forlot i dag mine hender, eller rettere sagt mitt klesskap, siden det er der de har residert i to uker nå. Forresten, hvis det er noen som leser dette og tilfeldigvis har lyst til å sende brev eller andre spennende ting til meg, så har mine kjære foreldre greie på adressa. Apropos adressa (Hjelp, nå sporer jeg fullstendig av!) så er det noe til styr det også. Jeg spurte papá Wilber etter den for tre uker siden fordi det var et par ting blant mine eiendeler som hadde lyst til å komme etter i posten. Det var greit nok det, jeg fikk adressa og sendte en e-post til Norge. MEN i går fant jeg ut at jeg i min tyding av mexicansk håndskrift (den er ikke lik som norsk, nemlig) hadde mistolket en l for en c, og derfor kom ikke pakka fram, men ble i stedet sendt i retur til Spar Gausdal. Lettere irritasjon preget derfor humøret mitt i et par timer på en ellers så fin søndag, men jeg orker sjelden å være i dårlig humør over et tidsrom på over tre timer. Så nå velger jeg heller å glede meg til ikke en, men hele to pakker om en tre-fire ukers tid. Sånn, da var Det store pakkemysteriet forklart.

En Casio scientific har det også blitt på meg i dag, (ja, jeg vet det, klokka er ikke mer enn halv seks og jeg har allerede utrettet hele to viktige ting, du store!) mest på grunn av en fysikkeksamen som skal gjennomføres i morgen. Det hele er ikke så skummelt som det kan høres ut som. Jeg har nemlig funnet ut at en eksamen her er tilnærmet lik ei vanlig kapittelprøve i et hvilke som helst fag på en norsk timeplan. Faktisk så fortalte vertssøstera mi, Margie, at jeg kunne slippe å ta de også, så jeg tror ikke jeg skal ha flere enn fire, vi får se. Men i fysikk trenger man altså en kalkulator, og Casio scientific kjøpte jeg i “La Papelería” (bokhandelen) ved siden av skolen til en pris tilsvarende en norsk lekekalkulator, eller noe sånt. Jeg tviler på at den kommer til å erstatte min kjære blå og hvite Casio Fx- et-eller-annet. Vi har tross alt formet et meget sterkt forhold etter mange timer med både glede og sorg over utallige andregradslikninger og bølgende grafer.

Ellers vil jeg meddele at kylling fortsatt er godt, hvetetortilla er fortsatt usunt og jeg har det bra!