When you only got a hundred days to live

100. Det er antall dager jeg akkurat i dag har igjen på mexicansk jord. Jeg har på følelsen av at de kommer til å bli de hundre beste. For eksempel ha to ukers påskeferie om ikke altfor lenge, og da er det jo fint å ha stranda i nærheten. Og i mai kommer jeg til å tilbringe nærmere to uker i hyggelig samvær med mange andre utvekslingsstudenter på rundreise i store deler av Mexico på Ruta Maya. Og etter det, vel da er et liksom ikke så lenge til jeg må finne fra cardigan og vindjakke igjen. Hmm. Ærlig talt må jeg innrømme at det er en litt bittersøt tanke. Norge har jeg for alltid, mens dagene er talte – bokstavelig talt - for livet mitt her i Mexico, og de kommer aldri tilbake. Men nok om fremtiden, den har vi tidsnok på ryggen. Kanskje det også er litt mer interessant å høre om ukas meget interessante hendelser.

Sånn omtrent daglig føler jeg meg som en hyperventilerende fisk på land. Grunnen til denne meget behagelige tilstanden er at jeg jogger. Joda, du leste riktig. Etter sånn omtrent et halvt års oppfeiting på mexicansk frityrstekt mat tørka jeg forrige uke støv av joggeskoene mine og lette meg fram til idrettsplassen. Det er nesten så skamrødmen tar overhånd når jeg tenker på akkurat hvor langt nede formen er. Heldigvis så er det bare en haug ukjente mexicanere som ser det. Jeg liker den tanken bedre enn det å møte opp i Gausdalshallen la alle se hvor dårligt det står til med meg. Neida, det viktigste er nå det faktum at jeg trener, og med litt godvilje kan jeg se en ørliten framgang allerede nå. De siste dagene har jeg også gjort noen avtaler i hytt og vær om å trene sammen med diverse folk, men det gjenstår å se om vi faktisk er på idrettsplassen samme dag og tidspunkt en eller annen gang… Joa, kanskje like greit at jeg er litt aleine også, slik at det faktisk blir noe ut av dette her.

Ja, det var vel egentlig det eneste nye av uka også, eller, det er vel litt mer også, men det er så innvikla å skrive, og jeg har på følelsen at det ikke kommer til å se bra ut, så jeg får vel avslutte dette her før det blir altfor mye tull.

Nei, jeg rakk ikke å stoppe meg selv før useriøsheten tok overhånd. Det har seg nemlig sånn at jeg er så redd for at dere skal glemme hvordan jeg ser ut. Slike ting som dette her burde jo egentlig aldri se dagens lys, men hva gjør en da, når en sitter og ser på at vertssøstra si og klassekameratene øver på hvordan ord som what uttales?

Saan bare for aa vise at jeg ikke er helt forskrudd



Jeg skulle bare feire at om 100 dager skal jeg spise hjemmelagd brød med brunost og solbærsyltetøy. Men som kjent har jeg ikke selvkontroll nok til å stoppe meg selv før det har blitt for mye. Kanskje jeg skal melde meg på et av de “Lær deg selv å kjenne”- eller “Bli herre over eget sinn”-kursene?

Veracruz ja!

Det er to uker siden jeg var i Veracruz, men bedre sent enn aldri som vi alle vet. I alle fall naar internettilgangen er svaert begrenset.

Da har man altså vært på karneval i Veracruz, og det var saker, det!
Jeg ankom Veracruz i halv åtte-tida lørdag 5. mars, og brukte rundt to timer på å lese ComerRezar Amar (Spis Lev Elsk) og vimse rundt på bussterminalen, siden lure meg ikke hadde lagret mobilnummeret til en eneste en av de andre nordmennene som også skulle være med på turen. Heldigvis kom Anna etter ei stund og ble dagens helt (eller noe sånt). Etter det reiste vi hjem til Gøril (som bor i Veracruz) en tur for å skifte klær og ordne oss litt (etter seks timer i buss og nesten like mange med venting så var det godt, sånn hvis noen tvilte). Videre reiste vi til hotellet der vi hadde leid en leilighet og så ut for å spise sjømat på en strandrestaurant. Bleksprutsalat er noe å anbefale! Utpå ettermiddagen ankom også de andre, og senere på kvelden gikk vi ut for å spise. Etter det fikk kvelden en ganske brå slutt for min del da jeg reiste til drømmeland forholdsvis tidlig på grunn av null niks søvn natta før.

Søndag ble det handling av diverse ting til å fylle opp med i kjøleskapet og ellers bare lettavslapping det meste av dagen. Det vil si, helt fram til vi på kvelden reiste på KARNEVAL!! Vi fikk supre gratisplasser takket være en venn av Gøril, selv om vi senere klatret litt og datt litt for å komme oss ned på gata og virkelig være en del av karnevalet. Selve opptoget varte i godt og vel to timer, og noe av det morsomste var at folk brøt ut i spontandansing annethvert minutt (i kjent mexicansk stil), og vi ble så klart med. Bare stemningen og alt var helt fantastisk. Gale mexicanere er jo ikke akkurat noen festbrems da, så derfor ble det der etter. Bare det å være en del av denne festen ble en opplevelse for livet.

Mandag ble det tur på stranda for noen av oss. Det var jo flott (not?) å få en påminnelse om at bikini kanskje ikke er det ideelle klesplagget etter å ha levd seks måneder på frityrstekt mexicansk mat. Menmen, vi fikk oss i alle fall en skikkelig tur med bananbåt i ganske strie bølger (sett i en ekte innlandskrabbes øyne (Jeg ser faktisk “havet” (Mjøsa) fra soverommet da!) ). Hvis noen hadde vært litt slitne etter kvelden før så ble de i alle fall vekket ganske bra med saltvann i øyne, nese, munn og stort sett det meste. Etterpå ble det avslapping og pizza ved badebassenget utenfor leilighetene 20 meter fra stranda (Der jeg skal bo en gang). Dæven altså, en skulle bodd i Veracruz. Etter en tur tilbake til leiligheten bar det ut igjen til det flotte kjøpesenteret i 20 minutters gåavstand. Det var ganske fint for en som ikke har sett særlig mange “skikkelig” klesbutikker siden siste tur på Strandtorget. Gikk litt penger der ja (fin telefonsamtale vi hadde sånn i midnattstid norsk tid far; “Du, jeg har mer penger som du kan sette over, ikke sant?”) Sånn litt senere på kvelden kom det noe besøk og vi holdt oss på hotellet utover natta. Midnattsbad klokka to er jo flott da, i alle fall med klærne på.

Tirsdag delte vi oss også, og jeg Nora og Ingrid tok oss like så greit en tur for å se hva sentrum i Veracruz hadde å by på. Først gikk vi litt rundt og vimsa på promenaden og så på folkelivet og kikket på bodutsalget. Vi vandret langsomt videre i den retningen vi antok ville føre oss mot sentrum, men nei. Det var først etter enda mer gåing og et par taxiturer vi klarte å finne tilbake til der vi starta og bare snu hodet andre vegen og der var “parken” ja. Men vi fikk oss i alle fall en fin tur blant alle bodene og en aldri så liten sightseeing. Nordmenn på tur, tjohei! Denne kvelden ble siste kvelden vi var alle nordmennene samlet, siden Caroline måtte reise hjem dagen etter, og vi hadde store planer om å gå ut. Joda, vi pressa oss alle sammen inn i en bil (Vi er fortsatt i Mexico) og tok i veg mot et utested. Mexicanerne hadde advart oss mot å gå ut de andre kveldene fordi det kunne være farlig på grunn av mye folk under karnevalet og den kjensgjerningen at vi ikke ser helt mexicanske ut heller da. Men det viste seg raskt at på tirsdag kveld var det ikke særlig mye liv ute, så etter kanskje et kvarter stappet vi alle sammen inn i bilen igjen. Vi klarte da å lage mye moro selv også i leiligheten. Jeg for min del hadde en meget givende msn-samtale med Sunniva i de små grå (som ikke er så veldig gråe her).

Onsdag, siste ordentlige dag, ble egentlig stort sett brukt til avslapping. Jeg tok med meg min flotte digibokBoktyven og la meg ned ved bassengkanten for å svi de få kroppsdelene som fremdeles ikke hadde adoptert fargen til ildglødende kull. Etter et par timer med halvsoving og diverse andre svært lite tankekrevende aktiviteter så bestemte vi oss for å ta en tur på kino. Amigos con derechos (husker ikke hva orginaltittelen er) ble sett og vurdert som søt og morsom klisjéfilm. Akkurat passe for meg i alle fall. Vi snakker tross alt om en som har The Sound of Music og Mormor og de åtte ungene blant sine “kan aldri bli sett én gang for mye-filmer”. Men nok om det. Kvelden ble stille og rolig (den eneste?) og avsluttet forholdsvis tidlig.

Torsdag ble det egentlig bare reising. Seks timer i buss og atter en gang ingen søvn, litt venting og enda to timer i buss tok litt på ja. Heldigvis var ikke airconditionen innstilt på null grader denne gangen. Det var akkurat som å komme hjem fra en helt vanlig ferie; med kjempemange nye minner om fine stunder. Hele uka var helt topp, rett og slett!

Saann hvis noen har glemt hvordan jeg ser ut

 

Vannflaskekunst!

Karnevalsopptog!

~ Hasta luego!

Eit kjærleiksforhold

Dette her skreiv jeg forrige uke, før jeg reiste til Veracruz. Men på grunn av manglende internettforbindelse i huset mitt har jeg ikke hat mulighet til å poste det før!


Kjære godtfolk!
Jeg har blitt glad i Mexico. Det er ikke et perfekt sted, ei heller et paradis. Utrygghet, korrupsjon, fattigdom og vold er alle dagsaktuelle temaer her til lands. Også blir en jo heller ikke glad i saker og ting fordi de er perfekte, men fordi deres gode kvaliteter overskygger de dårlige. Det så mange fine ting her som for meg har blitt viktig og positive ting i hverdagen, og de gjøre opp for de negative sidene. Jeg kan jo for eksempel nevne et utvalg:

• Den superduperfantastiske maten som er her. Mamá lager den beste av alle mødre her til lands, det er jeg sikker på! Her i huset lages alt fra bunn av, TORO-poser og annen halvfabrikat har jeg ikke sett siden jeg kom hit. Maten blir virkelig lagd med sjelen og hjerte, og det helt klart at det er en viktig del av kulturen her.
• Alt er billigere enn i Norge, og det er flott for bankkortet mitt da, slik at jeg kan unne meg noe fint eller sjokolade smakfullt. I tillegg er det jo også fint å slippe å tenke så mye på sparing og sånt når en (som i mitt tilfelle) har jobba og spart i mer enn et par år for å ha til å bruke opp ute på tur.

• Varmen. Alle myggstikkene er verdt det når jeg tenker på at jeg har lagt bak meg et halvt år sammenhengende med shortsen på hver eneste dag. Jeg har ikke savnet stilongsen, stivfrosne tær, gjennomvåte votter og iskald nordavind nevneverdig mye, for å si det sånn. Behagelig tropetemperatur på veg til skolen klokka halv sju om morgenen en februardag er helt klart ikke noe norske skoleelever er privilegert med. Så joda, jeg har blitt glad i gradestokken her som holder seg på den riktige siden av 20 plussgrader sånn omtrent året rundt.

• Folket. Jeg har lagt bak meg to og en halv uke i ny klasse, og jeg har allerede fått en fast gjeng å være sammen med, i tillegg til at jeg har snakket og ledd med så godt som alle de andre også. Det er noe jeg tviler på at hadde skjedd på en norsk videregående skole. Mexicanere er en smule mer utadvendte, fargerike, sprudlende, og rett og slett mer imøtekommende enn det jeg tror de fleste nordmenn er. Bare høfligheten blant normale folk ute på gata, i butikken og overalt ellers gjør sinnsstemningen så mye lettere. Når folk helt tilfeldigvis hilser på deg eller slår av en prat så får du sjelden inntrykket av at de har ti tusen bedre ting å gjøre og utrolig dårlig tid. Mexicanere, i alle fall de fleste, er veldig hyggelige mennesker, kanskje litt i overkant nysgjerrige enkelte ganger, men det er tross alt verre å ikke bry seg i det hele tatt.
• Og til slutt, jeg kan ikke snakke om Mexico uten å nevne min kjære vertsfamilie, en familie bestående av folk jeg har blitt oppriktig glad i. De er en viktig del av hele utvekslingsopplevelsen min, og jeg er utrolig takknemlig for at de valgte akkurat meg.

Sånn, et par fine ord om Mexico. Jeg har i det siste oppdaget at Mexico og meg, det er ikke lenger to helt forskjellige ting. Etter først å ha hatt en kraftig frontkollisjon og deretter noen innslåtte bildører og riper, har jeg nå innsett at den mexicanske kulturen har krøpet seg inn under hunden min. Det er så mange ting som jeg i starten av hele dette eventyret ikke kunne fatte og begripe meg på, men som nå kommer helt naturlig og slettes ikke er rart, at hvis jeg skulle nevne alt så hadde selv den mest dedikerte leser gått lei etter første fjerdedel.

Ellers så kan jeg jo fortelle litt fra dagliglivet, selv om det ikke er mye nytt der. Vi har en haug merkelige fag som har altfor lange og innvikla navn, og jeg har enda ikke forstått hva vi egentlig skal med det vi lærer der. Hvem har vel ikke spurt seg selv flere ganger i løpet av ungdomsskolen og videregående hva en egentlig skal med setningsanalyse, kasus, døde religioner og greske guder? Vel, det jeg bruker flere timer i uka på å ikke skjønne, det er enda mer uforståelig, så det så.

Også kan jeg jo fortelle at neste uke skal jeg tilbringe i Veracruz i meget hyggelig samvær. Vi har nemlig planlagt å oppleve karneval, så fredag tar jeg med meg min turkise koffert på busstur for å møte seks andre nordmenn. Gleder meg!

Jeg skulle gjerne slengt med en haug bilder, bare sånn for å stadfeste at jeg faktisk er ute på noe. Men det har seg sånn at nettet her i huset ikke har vært i skikkelig orden på over en måned, så det ville tatt meg sånn cirka tre år å laste opp kun et bilde.

Håper alle har det fint og ikke lider noe særlig selv om jeg har blitt mindre og mindre aktiv på bloggfronten den siste tida. Jeg har planer om å forbedre meg, men (forrige avsnitt -.-)…