Nå er det lenge siden jeg har gitt livstegn fra meg her, så jeg får vel komme med et kort innlegg. Det har egentlig ikke skjedd så mye den siste måneden, synd men sant. Og her sitter stakkars meg og hører om alle som får vertsfamilie over hele verden og gradvis blir grønnere av misunnelse. I natt drømte jeg faktisk om at jeg fikk familie, og det sier litt. Uansett, 20. august reiser jeg fra gamle, gode Norge og vender nesa mot sørligere breddegrader, der de forhåpentligvis ikke har glemt hva sommer er. Jeg kommer sikkert til å på sjokk av å befinne meg på et sted der gradestokken viser mer enn 18 grader. Det er trist at juni ser ut til å starte med tjukke gensere og frostnetter. Lurer på om de i Mexico vet hva det vil si å våkne til 2 grader og blå himmel midt i mai? Umulig. Det er tross alt litt nærmere ekvator enn polarsirkelen.
Det eneste som faktisk har skjedd er at jeg fikk mail om at jeg måtte ordne noen papirer fordi jeg må søke visum, eller AFS skal søke visum for meg. Så da bar det i vei for å ta passbilder, som de fleste vet at alltid blir skjønne og fantastisk vellykkede. Det er en grunn til at passkontrollørene på flyplasser må kikke to ganger på meg når de ser passet mitt. Visste dere forresten at Mexico ikke har noen ambassade i Norge, men at visumsøknaden må sendes til ambassaden i København? Ikke jeg heller, før jeg så at det stod "Embajada de Mexico - Copenhague" på et av de arkene jeg måtte fylle ut. Det er 83 dager til jeg reiser, lurer på hvor lang tid det kommer til å ta før jeg må legges inn på sjukehus med diagnosen overopphetet og svært moden tomat? Fire, fem, eller seks dager?
The day we're born we start to die, don't waste one minute of this life. Share your dreams and share your laughter, make some points for the great hereafter.
