Jente (16) søker snille mexicanere å bo hos, anyone?

"Har du fått vertsfamilie enda, eller?" spør den omtenksomme vennen, vennen til mora, mora til vennene, mora til mora, tanta til mora, søstra til mora, for ikke å snakke om alle fedrene og onklene.
"Nei..." svarer jenta med lydløst sukk samtidig som hun mentalt stanger hodet mot noe hardt og kjemper en indre kamp mot desperasjon og utålmodighet som ubønnhørlig nærmer seg overflaten. Det kommer til å gå galt en dag, snart.

Jeg skal ikke utdype noe mer om hvem sin hverdag denne sjarmerende lille scenen er tatt ut fra Forresten, kan en bli lagt inn på psykiatrisk avdeling for avvenning mot å sjekke mailinnboksen sin et for høyt antall ganger om dagen? Er det grunn til å kontakte terapauter, psykologer og lignende? Finnes det egne AA-grupper for slike folk som har hotmailkontoen sin som mest besøkte side?? Hvis det ikke er det, kommer jeg snart til å opprette min egen, for jeg tror det faktisk begynner å bli nødvendig med drastiske tiltak. Avhengighet er skummelt, spesielt når det er unødvendig, idiotisk og komplett hjernedødt. Tragisk.

Jeg prøver hardt, virkelig, og jeg er oppriktig glad for folk som får den lykkelige beskjeden alle spente kommende utvekslingsstudenter venter på. Jeg prøver å ha så små forhåpninger som mulig, og med min fantastiske flaks er det på sin plass. Men det hadde virkelig vært veldig fint om jeg også kunne åpnet innboksen min og funnet en hyggelig mail fra AFS.

Kveldens klagesang, takk for meg.

Hææ, 12 timer på Gardermoen?!

Her om dagen fikk jeg en fin og stor konvolutt i postkassa, med AFS-logoen på. Ja, hjertet mitt gjorde sin egen lille gledesdans. Jeg slapp alt av uvesentlige ting ned på gulvet og konsentrerte all min kraft på å rive den opp fortest mulig. Er det nødvendig å nevne at konvolutten ikke lenger var stor og fin, men lignet mer på biter tilhørende et 1500-biters puslespill. Lyder jeg helst ikke vil vedkjenne meg slapp ukontrollert ut av kjeften min da jeg leste:
Reiserute:
Oslo 07:50 - London 09:20
London 13:55 - Mexico City 19:10

Blant puslespillbrikkene fant jeg også to gule bagasjelapper og ulike varianter av herregud, jeg skal faktisk ut og reise raste gjennom hodet mitt. Resten av dagen gikk jeg bokstavlig talt rundt i lykkerus. Lurer på hvordan dette skal gå den dagen de endelig har funnet en mexicansk familie som tør å la meg bo hos dem i et helt år. Er det rart det tar tid, sier bare jeg.

Bare for å lese og se alt en gang til gikk jeg inn på AFS sine nettsider, og der sto det enda mer. På grunn av visumgreier er vi nødt til å møte på Gardermoen klokka 20 torsdag kveld, i stedet for to timer før avgang. Haff! tenkte jeg da, men så; Hmm, nå slipper jeg jo faktisk å bruke hele natta på å kjøre bil for så å sitte meg skakk på et fly hele dagen. I stedet kan jeg slappe av i bil på ettermiddagen og bruke natta i ei komfortabel seng på hotellet på Gardermoen. Egentlig ganske smart! Så var jeg blid igjen! Nå er jeg faktisk glad for at vi skal møte så tidlig. Det blir bra å møte noen som muligens har hatt reisefeber like mange dager (uker?) som en selv.