En tåre

Det begynner som regel som en klump mellom hjertet og mandlene et sted. Den vokser og presser på. Så er det haka og leppa. Jeg biter i underleppa til blodsmaken nesten kan kjennes på tunga, mens haka antar en merkverdig form, også kjent som mitt lei seg-tegn. Noe vått sniker seg fram i øyekroken og forvandler øynene til vannspeil. Stille sniker en dråpe seg nedover langs neseryggen og en liten flekk på t-skjorta får plutselig en litt mørkere blåfarge. Det lyser i still egrender. Nesa blir med et pottetett og to store snufs blir fra mitt vedkommende blir en realitet. Saltsmak i munnviken. Jeg orker ikke å ta meg sammen og tenke på noe annet, det er best å bare få det hele ut av systemet. En konfirmasjon jeg aldri får sett noe mer enn bilder fra. Bagateller og sentimentale tanker blir plutselig ti tusen ganger større og verre enn de egentlig er. Fra stua høres en TV-reklame på et språk jeg later som jeg skjønner noe av. Jeg lar det bli med en uforståelig summing. Savn er et underfundig ord. Egentlig så liker jeg ikke å tenke på det som noe negativt, men av og til er det vanskelig. Vanskelig å tenke på folk på andre siden av et verdenshav uten å snufse litt over at de befinner seg så utrolig langt unna. Vanskelig å bruke størsteparten av døgnet på å stotre seg fram på et språk en fortsatt ikke har taket på. Det er en spennende opplevelse, dette her med å være på utveksling, det er det ingen tvil om. Men av og til må en tillate seg å henge litt med hodet og la tanker som en aller helst burde gjemme bort få komme til overflaten og gjøre litt ugagn. Av og til.

For det meste er jeg takknemlig for at jeg har fått muligheten til å oppleve dette året og skaffe meg minner fra en mexicansk hverdag. Det er godt å tenke på at samme hvor jeg er hen i verden så er det alltid et sted på jorda er bor mennesker som er glad i meg. Og når savn da altså blir til noe trist så må jeg fortelle meg selv at de også er der når jeg en gang om ganske mange måneder igjen er nordmann i Norge og spiser hjemmelagde boller med brunost og solbærsyltetøy.

Livet som utvekslingsstudent er ikke bare en dans på roser, innimellom faller man og stikker seg på tornene. Noen ganger er man heldig og bare får et stikk i tommelen, men av og til faller man med hele seg, sånn som jeg gjorde i dag. Og det er da det gjelder å makte og klatre opp igjen, selv om tornene fortsatt stikker i håndflata. Da er det er viktig å huske på at alt som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere.