Hjem kjære hjem

Før noen føler for å påpeke noe som helst så vil jeg bare meddele at jeg er pinlig klar over at det er fem måneder siden jeg igjen så fedrelandet. Altså, det nærmer seg et halvt år siden jeg sist ga livstegn fra meg her, og samvittigheten min har gnagd seg gjennom bein og marg de siste ukene spesielt. Jeg har lenge irritert meg over utvekslingsblogger som aldri blir ordentlig avsluttet, og her har jeg sittet med et prakteksempel i fem måneder. Jeg gremmes.


La oss fortsette med viktigere ting en analyse av min altfor samvittighetsfulle samvittighet. Det å komme tilbake til Norge var en merkelig opplevelse og brakte med seg mange forvirrende følelser jeg brukte noen uker på å plassere. Følelser jeg ikke klarer å sette rettferdiggjørende ord på. Noe sånt må bare oppleves. En merkelig oppservering var for eksempel at jeg i løpet av vinteren hadde blitt til familiens korteste, da min kjære bror både har gjennomgått stemmeskifte og sånn helt plutselig blitt femten centimeter lengre på strømpelesten. Nåja, det var i alle fall de fysiske forandringene. En ting som var vanskelig å forholde seg til i starten var hvordan så mye var akkurat likt, men likevel forandret. Både folk og steder. Det skal forøvrig nevnes at etter ei ukes ferie kom hverdagen brått da jeg begynte sommerens karriere på et av bygdas sjukehjem. Akkurat ei uke etter trygg landing på Gardermoen trappet jeg opp halv åtte på morgenen, smålig dialektforvirret med etterdønninger av bakvendt kultursjokk. Halv tre samme dag var ord og uttrykk som "stære" og "kæinn'te du gjærrarera?" Vælkomme hemmatt. Så lang tid tok det.

20. august kom overraskede brått på, og en merker det på seg selv at en har vært borte fra både norsk ungdom og norsk skolesystem i rundt et år. Nuvel, etter et par uker på hælene (bokstavelig talt) på håndballbana og lite anvendte fysikk- og mattebøker, fikk jeg samlet meg og vips! så var jeg plutselig veldig norsk igjen.

Etter det har jeg vært både på reorientering og høstseminar i regi av AFS, flotte arrangementer begge deler! Jeg har aldri angret hverken på at jeg reiste til Mexico eller at jeg reiste med AFS. I morgen skal jeg faktisk på pepperkakehuspynting med vordende utvekslingsstudenter og årets utvekslingsstudenter som for tiden bor i Innlandet. Hvor koselig er ikke det?

Så kommer svaret på et spørsmål som jeg regner med at mange sitter med; savner jeg Mexico? Ja, det gjør jeg. Når bilen er iskald og en faller på ryggkulen på glatta, da lengter en etter 30 grader og evig sol, glade mennesker og skoleuniform uten boblejakke og våte sokker. Sånn som akkurat nå når jeg sitter og snakker med vertssøstra mi, Margie, på Facebook, så klart det er savn. På en annen side, nå i denne adventstid, så merker jeg at det er her jeg hører hjemme. Jeg er nok i overkant norsk, men for all del, meget sunt å komme seg vekk litt for å innse hvor fantastisk fint det er å bo her i denne avkrok av verden der snøen ligger tung en litt for stor brøkdel av året. Jeg forelsket meg i Mexico, men det er litt som en skikkelig intens flamme, mens Norge, det er liksom ekteskapet det, det som skal vare livet ut. Utveksling er noe helt spesielt, og jeg kan ikke få presisert mange nok ganger at det er en opplevelse du vil ha med deg for resten av livet, og som åpner så utrolig mange muligheter hvis du bare tør å kjenne på dørhåndtaket.

Helt til slutt, takk til alle som har holdt ut med meg og lest seg gjennom mine opplevelser i Mexico!

~ Adios!