Grip sjansen, opplev verden!

Kalenderen viser den siste lørdagen i september måned. Jeg har mottatt beskjed om snø på toppen av Skeikampen. Altså, høsten har virkelig kommet til Norge. På en måte så savner jeg å se trærne bytte farge, løv falle, beskue rim på bakken og å krype under teppet med en kopp te når gradestokken begynner å finne seg til rette under null. Når det er sagt så glemmer jeg fort alt det når folk forteller meg om scootere som har fått kuldesjokk, regntunge mandager og ullstillongser. Jeg har slått meg til ro med at jeg har opplevd- og kommer til å oppleve en god del norske årstider, men jeg har kun ti måneder med mexicansk klima, og det har jeg planer om å nyte fullt ut. Faktisk så vet jeg ikke helt om jeg kan kalle det årstider, dette de har her, det er liksom bare varmt, mindre varmt, veldig varmt og veldig varmt med regn.

Men uansett, det jeg egentlig ville fram til var at det er høst. Det betyr at mange potensielle utvekslingsstudenter går rundt med tanker om å forlate alt kjent og kjært til fordel for et år med nye og spennende opplevelser. Jeg aner ikke om noen av dere som leser dette her kjenner dere igjen i dette her (*kremt* det er jo så mange som kommenterer *kremt*), men jeg har funnet ut at jeg har lyst til å gi mitt bidrag til at det også neste høst skal være fullt av spente norske ungdommer på tur ut i verden.

Jeg reiser med AFS (American Field Service), som er det eldste av alle utvekslingsorganisasjonene med sine 60 år. Det fine med denne organisasjonen er at den drives nesten utelukket av frivillige. Hverken vertsfamilier, lokallagsmedlemmer eller andre bortsett fra noen svært få veldig høyt oppe i systemet får penger for å drive på med dette. At penger ikke har noe å si betyr jo at de som velger å involvere seg i AFS, enten som vertsfamilie eller annet, virkelig har lyst til dette. Jeg som utvekslingsstudent synes dette er veldig betryggende, siden det forhindrer at vertsfamilien min har andre motiver enn at de har valgt å åpne hjemmet sitt for en vilt fremmed ungdom.

Et år på utveksling koster rundt 60-75 000 ettersom hvilket land en velger å reise til. Da får en altså dekket mer eller mindre alt fra visumkostnader (hvis det er nødvendig) og forsikringer til skoleskyss og -bøker. Inkludert er også pre- og reorientering hjemme i Norge med dekking av reisekostnader. Det er veldig betryggende både for eleven selv og foreldrene at det ikke kommer hauger med ekstrakostnader både før og under utenlandsoppholdet. Hvis en tar året som tellende vg2 så er det muligheter for stipend fra lånekassa på 35-70 000 kroner, men de aller fleste får rundt 40-55 000, altså godt over to tredjedeler av hele beløpet.

Når en søker gjennom AFS så er søknaden delt i to deler. Den første er bare helt grunnleggende personopplysninger, mens den andre er mye mer utfyllende med uttalelser fra lærere, foreldre og andre. Jeg erfarte i alle fall at dette var en lang prosess og mange papirer som forskjellige folk måtte fylle ut. Derfor lønner det seg å være ute i god tid med å søke, for AFS Norge har bare et begrenset antall plasser til hvert land, og mange land er fylt opp allerede i løpet av november!

Etter at søknaden er sendt inn sender AFS Norge den videre til AFS i vertslandet. De har i oppgave å finne en passende vertsfamilie til alle søkerne. Det er ikke vanlig å kunne bestemme hvilken del av landet en kommer i, og på den måten er det også større sjanse for at en kommer til en familie som passer bra. Så klart er det ikke alltid det går like bra, og noen må kanskje bytte familie, men da har alle utvekslingsstudenter en egen lokalkontakt (på en måte reserve-vertsfamilie) som kan hjelpe til og ordne så alt blir best mulig for studenten.

Til slutt så vil jeg bare oppfordre ALLE som har tenkt på å bli utvekslingsstudent til å BLI det. Grip sjansen til å opplev mer av verden, denne muligheten til å leve midt oppe i en fremmed kultur kommer aldri igjen. Selv om jeg ikke har vært her i mer enn så vidt litt over en måned, så kan jeg med hånda på hjertet si at jeg har opplevd utrolig mye som jeg aldri hadde fått sjansen til hvis hadde blitt værende i Norge. Så klart er det både positive og negative sider og opplevelser, men det er de gode en husker og de mindre gode en vokser av.

AFS sine hjemmesider

Huset som ikke er rosa

Det har ikke skjedd så mye spennende siden sist. I går kunne jeg feire at jeg har vært her i Paraíso i en måned, noe som jeg gjorde også - med eksamen og innleveringer i matte og fysikk. Her har en nemlig eksamen i alle fag en gang i måneden, men en eksamen her vil si en helt vanlig en- eller totimersprøve i Norge, så det er ikke så farlig som det kan høres ut som. Dessuten så slipper jeg unna i alle fag bortsett fra fysikk, matte og gym, men det var fordi jeg ville ha. Jeg blir nemlig ikke vurdert i noen av de fagene jeg ikke skjønner, i alle fall ikke enda.

Ellers så går dagen med på å spise is, drikke tamarindo og andre sukkerholdige og heller usunne drikker. Jeg har en stor mistanke om at kroppen min merker fraværet av fysisk aktivitet ganske bra nå. Det hadde nok vært en idé å finne seg noe å gjøre snart ja. Da jeg spurte om akkurat det viste det seg at det ikke ble så enkelt å finne noen fritidsaktivitet som jeg hadde trodd, ettersom så godt som alle idrettsbanene rundt i byen er oversvømte akkurat nå. Forhåpentligvis har de noe som heter treningsstudio her omkring også. Det er jo ikke bra å råtne helt bort heller (eventuelt råtne seg større).

Stua vår. Døra til venstre er inn til somerommet vårt.

Huset mitt!

Jeg vet at jeg har sagt til mange (les: lokalavisa og resten av Gausdal) at det var lyserosa, men det er det altså ikke. Jeg liker å skylde på fargekvaliteten på bildet jeg fikk tilsendt før jeg kom hit. Men altså, lysegult er ikke så verst det heller synes nå jeg. Den bilen som står der er forresten i ukjørbar stand, i stedet cruiser vi rundt i en grønn pick-up. Enten skivst sammen tre i framsetet, med kneene oppi halsen i baksetet, eller med håret flagrende på lasteplanet. Her er det nemlig vanlig at til og med politiet kjører rundt med menneskefrakt bakpå planet.

Ting jeg trodde aldri kom til å bli en vane har faktisk vist seg å bli akkurat det. De siste to ukene har jeg strøket klær flere ganger enn jeg har gjort de to siste årene (ikke vær redd, mor, jeg skal ikke stjele strykekurven din) fordi jeg stryker ett stykk skjørt og ett stykk t-skjorte nesten hver kveld. En iskald dusj hver morgen er faktisk noe jeg liker, og melka her smaker ikke lenger som utvannet karamell. Å dele rom og seng med en (delvis to) andre har vist seg å være meget hyggelig, og isen her er veldig god.

Fregner gror veldig godt i 35 graders varme.

Hva slags forhold har du til din kalkulator?

I dag er det nøyaktig en måned siden jeg forlot norsk jord, kuldegrader, hytteturer og håndball til fordel for nesten elleve måneder med hete, mygg og en jul uten snø. Gurimalla så positivt det hørtes ut. Ja, det var litt trist da jeg kjørte Øverbygdsvegen for siste gang på nesten et år og innse at jeg kom til å savne hvert eneste ett av de åttini hullene. Og ja, det var heller ikke den beste opplevelsen i mitt liv å gi mor et kyss på kinnet og vite at det var en liten evighet til neste gang. Ok, nå må jeg stoppe dette tullet her før tårene kommer rullende nedover. Jeg overdriver, igjen. Eller, ikke så mye faktisk. Det er ikke bare en glansbildehverdag å leve som utvekslingsstudent i et land langt borte med en helt annen kultur enn den en har levd med hele livet. Men så klart, Mexico, Tabasco og Paraíso har mye mer å by på enn kun insekt med onde hensikter og 40 graders varme. Jeg liker å tenke på alle de tingene jeg har opplevd her som jeg aldri i livet hadde sett og gjort hvis den turkise kofferten min aldri hadde tatt turen over Atlanterhavet – og det bare på en måned. Skorpioner på soverommet, skoleuniformer, piñataer og appelsintre i hagen er vel heller uvanlig i Norge, det var i alle fall det sist jeg sjekka.

Nasjonaldagen her ble feiret med et ord: regn. Det regna fra vi satte oss i bilen på veg til festligheter i “El Parque” til godt utpå torsdag ettermiddag. Hurra. Siden det da ikke ble så mange bilder å skryte av så har jeg funnet ut at det kanskje er på tide å vise fram mitt nye hjem. Etter fire uker her kan jeg nemlig med hånda på hjertet si at det er mitt hjem.

Soverommet våres. Det er litt større enn bare senga da, faktisk så befinner det seg et klesskap der også, men det fikk ikke plass på bildet fra døra, og jeg er fortsatt lat som ikke gidder å ta flere enn ett bilde fra hvert rom.

Er ikke dette et frakt dusjforheng så vet ikke jeg!

Kjøkkenet. Og nok en gang, det er større, med både spisebord og komfyr, for så tenk!

Siden nettet er så tregt og jeg (som vanlig?) ikke har tålmodighet til å vente så kommer resten i neste innlegg.

I går var jeg, søstrene mine og Emma og søsknene hennes og så på en arkeologisk utgravning i nabobyen. Det er nemlig et indianerfolk som har opprinnelse i område, og dette er den eldste bosetningen de har funnet. Det var varmt, veldig varmt. Så varmt at jeg følte at både myggkremen og solkremen rant sakte ned i skoene for hvert skritt jeg tok, for ikke å glemme den vaselinliknende kremen jeg hadde smurt på myggstikk som jeg allerede hadde fått.


To pakker med “Norway” skrevet stort og flott med mine beste 1. klassebokstaver forlot i dag mine hender, eller rettere sagt mitt klesskap, siden det er der de har residert i to uker nå. Forresten, hvis det er noen som leser dette og tilfeldigvis har lyst til å sende brev eller andre spennende ting til meg, så har mine kjære foreldre greie på adressa. Apropos adressa (Hjelp, nå sporer jeg fullstendig av!) så er det noe til styr det også. Jeg spurte papá Wilber etter den for tre uker siden fordi det var et par ting blant mine eiendeler som hadde lyst til å komme etter i posten. Det var greit nok det, jeg fikk adressa og sendte en e-post til Norge. MEN i går fant jeg ut at jeg i min tyding av mexicansk håndskrift (den er ikke lik som norsk, nemlig) hadde mistolket en l for en c, og derfor kom ikke pakka fram, men ble i stedet sendt i retur til Spar Gausdal. Lettere irritasjon preget derfor humøret mitt i et par timer på en ellers så fin søndag, men jeg orker sjelden å være i dårlig humør over et tidsrom på over tre timer. Så nå velger jeg heller å glede meg til ikke en, men hele to pakker om en tre-fire ukers tid. Sånn, da var Det store pakkemysteriet forklart.

En Casio scientific har det også blitt på meg i dag, (ja, jeg vet det, klokka er ikke mer enn halv seks og jeg har allerede utrettet hele to viktige ting, du store!) mest på grunn av en fysikkeksamen som skal gjennomføres i morgen. Det hele er ikke så skummelt som det kan høres ut som. Jeg har nemlig funnet ut at en eksamen her er tilnærmet lik ei vanlig kapittelprøve i et hvilke som helst fag på en norsk timeplan. Faktisk så fortalte vertssøstera mi, Margie, at jeg kunne slippe å ta de også, så jeg tror ikke jeg skal ha flere enn fire, vi får se. Men i fysikk trenger man altså en kalkulator, og Casio scientific kjøpte jeg i “La Papelería” (bokhandelen) ved siden av skolen til en pris tilsvarende en norsk lekekalkulator, eller noe sånt. Jeg tviler på at den kommer til å erstatte min kjære blå og hvite Casio Fx- et-eller-annet. Vi har tross alt formet et meget sterkt forhold etter mange timer med både glede og sorg over utallige andregradslikninger og bølgende grafer.

Ellers vil jeg meddele at kylling fortsatt er godt, hvetetortilla er fortsatt usunt og jeg har det bra!

Viva México!

Mexico har nasjonaldag i dag, men ikke hvilken som helst nasjonaldag heller. I dag feires nemlig 200 års uavhengighet fra Spania og at det er 100 år siden den mexicanske revolusjonen. Så vet dere det. Folk her har mer eller mindre feiret siden juli virker det som, mexicanere er jo kjent for å være glad i å ta seg en svingom (det ordet har muligens en litt annen betydning her enn i nordligere strøk). Uansett, vi har fått fri fra skolen i dag, morgen OG på fredag, liksom for å hente oss inn igjen fra den store dagen, eventuelt lade opp til eksamensuka neste uke. Ja, du leste riktig, neste uke skal jeg nemlig ha to og tre eksamener hver dag. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å stryke med glans i alle fag fortsett fra engelsk, fysikk og matte, hvis det ikke står mye på spansk da. Ok, gym skal vel gå tålelig bra det også, mexicansk historie og operativsystem er det en smule verre med.

I går var jeg på mexicansk diskotek for første gang. Jeg må innrømme at det er litt flaut å se bestefedre danse bedre enn meg, menmen den er ikke mer enn forventet. Mine stive, norsk ikkeeksisterende dansegener har ingenting å stille opp med mot latinorytmen i blodet på folket her.

Men nå er det feiring av Mexicos frihet, kommer tilbake med bilder på et senere tidspunkt.

Gratulerer med dagen, Mexico!

Historietimeinnfall

Jeg skal gjøre noe annet i kveld. På skolen på fredag fikk jeg nemlig et plutselig innfall av skrivekløe. Heldigvis hadde jeg ei biologiskrivebok og en blå kulepenn for hånda. Det ble det blogginnlegg av:

Vi har historie, det faget jeg skjønner desidert minst i. Men de andre i klassa mi sier at mexicansk historie er innvikla – full av indianere, spanjoler, gull og USA – så det er jo en trøst. Læreren er ei dame som for det meste står og slår på tavla med tavlepusseren og roper “silencio”. Det hjelper sjelden, for det er ikke særlig mange som er stille i timene hennes, bortsett fra jeg da. Men det er fordi jeg ikke har et veldig stort spansk vokabular å skryte av, ennå. Faktisk så er det en av de største forandringene med å bo her; nå åpner jeg som regel kun kjeften når jeg må. I Norge var det motsatt, at jeg bare holdt stilt da de var nødvendig.

Jeg har ikke fortalt så mye om skolen ennå, så kanskje jeg skal benytte de 30 minuttene som her igjen av timen til å gjøre det. Den første timen jeg hadde på skolen var på en onsdag, orientación, noe jeg fortsatt er litt usikker på hva er. Lærerinna trådte inn døra iført høyhælede flipp-flopper og fant fram det rosa Bratz-pennalet sitt. Senere på dagen var det ei som tok opprop fra ei skrivebok der Barbie prydet framsida. For å si det sånn så var jeg på slutten av dagen fullstendig klar over at dette i alle fall ikke var norsk skole.

Timene varer egentlig i 50 minutter, med kun en pause midt på dagen; matfri. Men jeg er ganske sikker på at vi sjelden har timer på mer enn 40 minutter, siden læreren aldri er der når det ringer inn, eller ut, eller i alle fall er det timebytte. Jeg har ikke helt skjønt det der enda. Dagene starter klokka 7, og vi er ferdige klokka 14, men egentlig så starter vi 7 bare to dager i uka og slutter 13.10 tre dager i uka. Siden jeg er lat så tok jeg like greit bilde av timeplanen min. Da slipper dere å lure på hvilke fag jeg har, og jeg slipper å skrive det. Lurt, ikke sant?

Matematikk og fysikk er fagene jeg har erklært som favoritter, og da kan en kanskje skjønne av timeplanen at onsdag er yndlingsdagen min. Så klart er det fordi det er de to fagene – i tillegg til engelsk – jeg klarer å følge normal undervisning i. Det er jo litt morsomt da, når jeg forklarer vektorregning til medelever – på spansk. Så klart er det en lettelse hver engelsktime å kunne snakke et språk jeg kan og faktisk bli forstått. Men læreren snakker for det meste spansk siden ingen egentlig forstår særlig mye engelsk, og vi har så lette oppgaver at det blir vanskelig. Nei, da er det bedre å tegne koordinatsystemer og hamre løs på kalkulatorer. Glad blir jeg også, når jeg gjenkjenner ting som sinussetningen, andregradslikninger og andre fine formler. Matematikk og tall er universale ting, det liker jeg.

Maestraen roper fortsatt, men nå har klokka ringt og jeg sier meg i alle fall ferdig.

Det var altså mine tanker i en historietime rett før fredag blir til helg. I dag har jeg vært her i Paraíso i tre uker, lært noen spanske gloser her og der, og funnet ut at mexicansk mat er utrolig godt! Nå om dagen er det nærmere 40 enn 30 varmegrader rundt her, og jeg har gnagsår på begge hælene etter ei uke i hvite strømper og brune sko med blomster. Takk for meg.

Forresten så lurer jeg på om "historietimeinnfall" egentlig er et ord. Hjelp, jeg har blitt dårligere i norsk allerede!

Interessante tær?

Jeg trodde jeg visste hva tordenvær var for noe, men akkurat den definisjonen (som så mye annet) måtte revideres kraftig på søndagskvelden. Med lyn og torden om hverandre i tillegg til “huggustups” regnvær var det ikke så veldig koselig da strømmen gikk annet hvert minutt og det drønnet i ørene. Selv om det sikkert var 32 grader eller noe, så var det fint å ha kakao å drikke, sånn beroligende og trygt. Da visste jeg at selv om verden ble til et elektrisk hav rundt meg, så hadde jeg fortsatt noe godt i hendene. Neida, nå overdriver jeg. Igjen.

Det skjer spennende ting her om dagen. Som i går, da vi gikk hjem fra skolen, så vi først en ihjelkjørt katt og så, noen meter etterpå, en uttørket frosk. For ikke å snakke om alle rabiesbefengte løsbikkjer (kanskje jeg bare skal stoppe her før alt blir for morbid?). Nei, la oss snakke om hyggeligere ting, som at jeg har vært på 80-årslag og missekonkurranse i helga, og spist fiskefinner (nei, det skal ikke stå pinner).

På lørdag var jeg nemlig på farten hele dagen. Først i 80-årslag til en onkel av papá Wilber, som jeg først trodde var ei tante, men så begynte en kraftig Obelix med stålgrå mustasje å snakke om sin “hermano”. Oops. Selskapet holdt til i en bakgård der korset dinglet over døra og Coronafaktoren var høy. Det var mat, bløtkake, mange ukjente folk som forble ukjente, en noe beruset fetter som introduserte meg som Marté fra Noruega over høytalerene. Hurra. For ikke å snakke om ei middelaldrende señora Lucy som sang hjerteskjærende mexicanske sanger så det gnagde i ørene, og fulle gammelonkler som smaska meg på kinnet (det er vanlig å hilse med et kyss på kinnet her) og sa “Qué guapa” i øret mitt. OK, det var bare én da, men allikevel en for mye. Æsj. Alt i alt så kan en vel si at mitt førsteinntrykk av mexicansk bursdagsfeiring var noe…eh…mindre flatterende, for å beskirve det i penere ordelag.

Etterfulgt av denne feiringa var et arrangement kalt kåring av señorita Independencia 2010. Her var det et knippe unge señoritaer som spankulerte på ei scene litt vel mange ganger for min del. Det var i alle fall ei fra skolen min som vant og tre andre som også fikk blomster og fine missebånd. Jeg synes pauseinnslaget var det mest imponerende ved hele greia, mexicansk dans er virkelig fascinerende! Men bilder finnes det ikke, for kameraet og resten av det vanlige veskeinnholdet (lommebok, mobil, lommeordbok og kulepenn) lå for første gang igjen hjemme. Ja, jeg vet, lure meg. Når det for én gangs skyld er noe det er verdt å ta bilde av. Menmen, det kommer vel flere fine kameraanledninger, så ikke fortvil!

Når jeg først er inne på bilder og sånn der, så merket jeg en overraskende høy etterspørsel etter bilde av mine negler. Jeg mener, ærlig talt, hvem er det som insisterer på å se bilde av noens negler?? Til tross for at jeg ikke er særlig entusiastisk når det gjelder å sende mine egne, mindre skjønne, tånegler ut i cyberspace, så skal jeg gjøre det. Her, gråt eller le. Og er det virkelig så usannsynlig at jeg bruker neglelakk? Gurimalla.



Nå har jeg endelig fått meg ordentlig skoleuniform jeg også. Og endelig; bilde! Bare så det er sagt så tviler jeg på at særlig mange ser så mye bedre ut etter åtte timers airconditionvind og en halvtimes gåtur i 35 grader og sol. Tenk på det jeg har både skoleuniform og går på privatskole. Ikke verst synes jeg.


I går kveld var jeg sosialt, igjen. Jeg tror mitt sosiale liv så smått begynner å spire, det kan i alle fall være antydninger til en liten hestehov. Vi var noen fra klassa som var på skolen og jobba litt med et prosjekt, og etterpå gikk vi en tur til sentrum. Dette her er torget i Paraíso, som de kaller for “El Parque”, parken.

f.v. En venn jeg ikke husker navnet på, Margie (vertssøster), Lupita og meg

I går telte jeg 17 myggstikk på høyre bakdel. Kanskje min såkalte venn señor repelente har tatt ferie? Apropos ferie, jeg lurer på når det er det?