fredag 9. desember 2011

Hjem kjære hjem

Før noen føler for å påpeke noe som helst så vil jeg bare meddele at jeg er pinlig klar over at det er fem måneder siden jeg igjen så fedrelandet. Altså, det nærmer seg et halvt år siden jeg sist ga livstegn fra meg her, og samvittigheten min har gnagd seg gjennom bein og marg de siste ukene spesielt. Jeg har lenge irritert meg over utvekslingsblogger som aldri blir ordentlig avsluttet, og her har jeg sittet med et prakteksempel i fem måneder. Jeg gremmes.


La oss fortsette med viktigere ting en analyse av min altfor samvittighetsfulle samvittighet. Det å komme tilbake til Norge var en merkelig opplevelse og brakte med seg mange forvirrende følelser jeg brukte noen uker på å plassere. Følelser jeg ikke klarer å sette rettferdiggjørende ord på. Noe sånt må bare oppleves. En merkelig oppservering var for eksempel at jeg i løpet av vinteren hadde blitt til familiens korteste, da min kjære bror både har gjennomgått stemmeskifte og sånn helt plutselig blitt femten centimeter lengre på strømpelesten. Nåja, det var i alle fall de fysiske forandringene. En ting som var vanskelig å forholde seg til i starten var hvordan så mye var akkurat likt, men likevel forandret. Både folk og steder. Det skal forøvrig nevnes at etter ei ukes ferie kom hverdagen brått da jeg begynte sommerens karriere på et av bygdas sjukehjem. Akkurat ei uke etter trygg landing på Gardermoen trappet jeg opp halv åtte på morgenen, smålig dialektforvirret med etterdønninger av bakvendt kultursjokk. Halv tre samme dag var ord og uttrykk som "stære" og "kæinn'te du gjærrarera?" Vælkomme hemmatt. Så lang tid tok det.

20. august kom overraskede brått på, og en merker det på seg selv at en har vært borte fra både norsk ungdom og norsk skolesystem i rundt et år. Nuvel, etter et par uker på hælene (bokstavelig talt) på håndballbana og lite anvendte fysikk- og mattebøker, fikk jeg samlet meg og vips! så var jeg plutselig veldig norsk igjen.

Etter det har jeg vært både på reorientering og høstseminar i regi av AFS, flotte arrangementer begge deler! Jeg har aldri angret hverken på at jeg reiste til Mexico eller at jeg reiste med AFS. I morgen skal jeg faktisk på pepperkakehuspynting med vordende utvekslingsstudenter og årets utvekslingsstudenter som for tiden bor i Innlandet. Hvor koselig er ikke det?

Så kommer svaret på et spørsmål som jeg regner med at mange sitter med; savner jeg Mexico? Ja, det gjør jeg. Når bilen er iskald og en faller på ryggkulen på glatta, da lengter en etter 30 grader og evig sol, glade mennesker og skoleuniform uten boblejakke og våte sokker. Sånn som akkurat nå når jeg sitter og snakker med vertssøstra mi, Margie, på Facebook, så klart det er savn. På en annen side, nå i denne adventstid, så merker jeg at det er her jeg hører hjemme. Jeg er nok i overkant norsk, men for all del, meget sunt å komme seg vekk litt for å innse hvor fantastisk fint det er å bo her i denne avkrok av verden der snøen ligger tung en litt for stor brøkdel av året. Jeg forelsket meg i Mexico, men det er litt som en skikkelig intens flamme, mens Norge, det er liksom ekteskapet det, det som skal vare livet ut. Utveksling er noe helt spesielt, og jeg kan ikke få presisert mange nok ganger at det er en opplevelse du vil ha med deg for resten av livet, og som åpner så utrolig mange muligheter hvis du bare tør å kjenne på dørhåndtaket.

Helt til slutt, takk til alle som har holdt ut med meg og lest seg gjennom mine opplevelser i Mexico!

~ Adios! 



torsdag 30. juni 2011

Farvel

Beklager så mye for et litt for stort fravær den siste måneden. Motivasjonen for å blogge har bare ikke helt vært på topp, men nå kommer den store innspurten så prøv å holde ut et par innlegg til så skal jeg si takk for meg.

Én dag. Kalenderen viser siste dag i juni måned. Siste dag i mitt mexicanske liv. Siste dag der tacos, ubønnhørlig hete, søte tabasqueños og taxi byen rundt for 10 kr. Jeg har ventet på og grudd meg til denne dagen i lange tider. Jeg har telt dager i mørke stunder og snufsa fordi det virket så utrolig langt fram i tid, jeg har gjort et kjapt regnestykke i hodet i fine øyeblikk og blitt stressa, fordi det er så utrolig mye jeg fortsatt vil gjøre.

Jeg liker ikke å ta farvel, hvem gjør vel det? Allikevel er det en del av et utvekslingsår det også, og jeg har nå tatt farvel med de fleste av de som har vært med meg gjennom dette året her. Det hardeste var garantert å si farvel til min nåværende vertsmor (Da hun reiste til Puebla til datteren sin på fredag) og den andre vertsfamilien min i Paraíso. Fælt. For samme om vi har hatt våre uoverensstemmelser så er de like fullt personer jeg har blitt glad i. Og jeg kommer til å savne hele den store mexicanske familien min.

Nå er kofferten pakka, nesten. I kveld skal jeg først være med på en prisutdeling der Dulce (søstra mi) skal ta i mot en pris som vertsmoren min har vunnet på grunn av sitt arbeid i radioen gjennom 20 år. Etterpå skal ut og spise sammen for siste gang, før det er nødvendig med litt søvn for ikke å komme for seint til flyet til Mexico City som går 8:45 i morgen tidlig. Derfra er det en dag på leir og lørdag rundt halv 11 er alt slutt. Jeg forlater Mexico og den biten av hjertet mitt jeg har lagt igjen her.


Bildespesial fra Ruta Maya kommer, pluss litt mer, så følg med :)

tirsdag 31. mai 2011

Villahermosa er en fin by

Heihei folkens!


Lenge siden sist, men som kjent har jeg vært på tur. Ruta Maya var en helt super opplevelse! Jeg har tenkt til å dedikere et helt innlegg med fine bilder og sånt bare for å skrive om hva som skjer når nærmere 80 utvekslingsstudenter tilbringer to uker i buss for å farte rundt i Mexico. Greia er at jeg har allerede krota ned litt i ei skrivebok, men den ligger igjen i den andre kofferten i Paraiso. Akkurat. Det er garantert ingen utvekslingsstudenter som synes det høres fint ut å bytte familie når det bare er igjen fem uker av oppholdet. Jeg syntes i alle fall ikke det var noen fin tanke, men fra jeg satte foten innenfor døra i huset i Paraiso på mandagskvelden til jeg flytta på lørdag var jeg bare sikker på at jeg måtte UT. Det er komplisert, og jeg har ikke lyst til å henge ut noen eller snakke stygt om noen. For familien i Paraiso vil for alltid være min mexicanske familie (jeg bodde tross alt der i nesten ni måneder), bare at de må dele den plassen litt med lokalkontakta mi og familien hennes også da.

Altså, jeg kom hit til Villahermosa på lørdag med en liten koffert og en pose ting, resten skal vi hente i løpet av morgendagen tror jeg. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg tok denne avgjørelsen, selv om jeg aldri hadde lyst til å gjøre det, for siden lørdag har jeg hatt det veldig fint. Det litt dumme er jo at jeg ikke skal gå på skolen lenger, fordi skolen min i Paraiso er fortsatt en time unna, men så tror jeg ikke at jeg hadde gått så mye på skolen om jeg hadde vært der heller, for de avsluttende eksamenen starter neste uke såå. I alle fall har jeg ikke somla med å finne på noe da. I går sto jeg opp kvart over seks for å være klar til morgensvømming klokka sju. Bra trening da gitt! Planen er også at jeg skal finne annet å gjøre på dagen og/eller ettermiddagen også, så det blir fint. Ellers så har jeg blitt innvitert i bryllup i Puebla om et par uker, også tror jeg at det blir litt mer reising også den siste tida. Må jo nytes. Kun 32 dager igjen i Mexico!

Og for de som har vært bekymret for meg, nå kan dere slappe av, jeg har det supert! Og hvis noen har lyst så kan vi godt bytte litt mexicansk hete mot norsk frisk sommervarme(kulde?). 40 er FOR varmt!

mandag 9. mai 2011

Ikke bare positivt, men allikevel er det bra

Når noen går inn på en utvekslingsblogg, så er det som oftest med ønske om å lese hvor flott bloggens innehaver har det i det store utland, ikke sant? Vel, hvis du har lyst til å lese om hvor fint jeg hadde det på stranda i påskeferien og på bytur med mine to utvekslingsjenter, så må jeg skuffe deg. Jeg vet ikke om jeg skriver dette for dere eller for meg, men jeg vet at det er et par stykker som har fulgt med meg her helt siden i august, og jeg føler dere fortjener å få vite litt mer enn bare det positive.

Den siste måneden har ikke vært helt greie for mitt personlige jeg (heldigvis går det mye bedre nå). Et par ganger har jeg har vært kun en hårsbredd unna å bytte familie på grunn av ulike og innvikla årsaker, men sånn ble det ikke. Jeg bestemte meg til sjuende og sist for å bli her og takle problemene de to månedene som er igjen av utvekslingsåret mitt. Det var vanskelig, det skal jeg ærlig talt innrømme, men jeg har ikke lyst til å dvele ved mørke tanker om ting som burde ha blitt gjort annerledes, ting jeg burde funnet ut av før, og ting som kanskje ikke burde ha blitt sagt. Nei, jeg velger å se tilbake på den siste måneden som uker der jeg lærte veldig mye på kort tid. For det er sant. Greit nok at jeg har lært utrolig mye om både kulturforskjeller og språk i løpet av dette året her, men det (den) jeg har lært aller mest om – og det viktigste – er meg selv. Det er ingen som noen gang har sagt at det er lett å være utvekslingsstudent. Da jeg kasta meg uti dette her i slutten av august hadde jeg nok ikke helt klart for meg hva jeg hadde i vente. Men det er en del av opplevelsen, og jeg vet at jeg har blitt et bedre og klokere menneske på grunna av det. Og ikke misforstå! Livet som utvekslingsstudent er egentlig ganskeså fint. Den norske, “vanlige” hverdagen kan faktisk til tider virke litt uinteressant i forhold. For det er ingenting som er akkurat som det å reise på utveksling.

Men så, over til helt andre og langt hyggeligere ting. Jeg har jo faktisk hatt to ukers påskeferie (som nevnt). Da ble bikinien flittig brukt både på stranda og i elver. (Så flott at jeg motsier meg selv helt her da. Hvis du tar en kikk på første avsnitt så skjønner du hva jeg mener. Men kjære vene, jeg kan jo ikke la være å gni det inn at jeg tilbrakte halve påsken med mindre klær og mer solkrem enn på en hel juli i Norge)

Turist!

Agua Blanca. Fint sted med mange fine "kulper" og grotter, og latterlig billigsaftis da.

Jeg og Clara = badenymfer?
SMIIL

Blå=Marte Stine gul=Emma
 Her var det fint å tilbringe påskeferien ja


Onsdag morgen står jeg klar på flyplassen i Villahermosa med kurs for Mexico City og Ruta Maya! 14 dagers rundreise i store deler av landet med rundt 70 andre utvekslingsstudenter som av forskjellige grunner også valgte å bruke ti måneder av livet sitt på å bo her i landet. Kameraet er fulladet og solkremen er pakka sammen med “Crepusculo” (Twilight). Joda, dette her kan fort bli veldig bra.

På forhånd; gratulerer med dagen! Ha en riktig så god 17. mai, og spis en ekstra krone-is for meg.

Og Martin denne her er spesielt til deg (og egentlig alle andre som også befinner seg i huset mitt den 22. mai, jeg tror kanskje f.eks. morfar vil følge bedre opp, for å si det sånn); DU MÅ HUSKE Å TA VEEEEELDIG MANGE BILDER OGSÅ MÅ EVENTUELLE TALER FILMES!! Forslag: Lag bordkort til meg og finn et meget sjarmerende bilde av meg og lim på en papplate som settes på plassen min der jeg egentlig skulle ha sittet. Det hadde vært litt festlig, ikke sant?

fredag 29. april 2011

En nordmanns guide til Tabasco


Dette her er helt useriøst, og det er ikke meningen på noen måte å fornærme noen som helst. Bare Tabasco sett gjennom en nordmanns øyne. Forresten, grunnen til at jeg sier Tabasco er at Mexico er et land med uhyre mange og store forskjeller, og slik som det er her er langt ifra hvordan tilstandene er i resten av landet. Derfor, en nordmanns guide til Tabasco. Og ja, jeg har tatt meg visse friheter med ting som overdrivelse og ironi.

  • Hvis du blir svett på ryggen etter ti minutter utendørs er det ikke fordi du er syk eller løper intervaller. Det er bare luftfuktigheten som er på rundt 110 %.
  • Prøv å ikke se overrasket, oppgitt, eller fornærmet ut hvis (når) du blir spurt om de følgende spørsmålene:
    • Dusjer dere på vinteren?
    • Er det Coca Cola i Norge?
    • Norge ja, ligger ikke det nærme Italia?
    • Er ikke Norge en stat i Tyskland?
    • Er det på vinteren dere bruker slike vikingdrakter og hjelmer med horn på?
    • Er dere ute når det er minusgrader?
    • Fungerer bilene når det er snø?
    • Går dere sånn (med bunad) hver dag?
    • Spiller dere fotball i Norge?
    • Spiser dere poteter i Norge?
    • Vet dere hva chili er i Norge?
    • Går dere på skolen når det er snø?
    • Feirer dere jul i Norge?
  • Ikke bli overrasket om en tilfeldig person på gata spør om å få ta et bilde med deg
  • Shorts er for turister. Hvis du vil blende inn i mengden er ikke lange bleke bein noe som gjør det lettere.
  • Ikke få panikk om noen helt ukjente stirrer deg opp i ansiktet, det er mest sannsynlig for å sjekke om øyene dine virkelig ER blå.
  • Kollektivtransporten er den beste. Rutetabeller finnes ikke. Alle bare vet når bussen går, eller så bare kjører de forbi så ofte at de ikke er noen vits i å holde styr på. Det går alltid en buss, bare ikke når JEG trenger en. Jo, også er det latterlig billig da. Samtlige selskaper som har noe å gjøre med norsk samferdsel burde reise til Mexico for å lære litt.
  • Smak på alt og lovpris maten. Det er en tabasqueños stolthet! Samme hvor fælt det ser ut/smaker, tving fram et høflig komplement (selv om det som regel smaker veldig godt, så har det til tider et litt mer uheldig utseende). Du vil ikke fornærme en tabasqueño når det kommer til det kulinariske. At mexicanere har fått sin del av heftig temperament og litt til er ikke en overdrivelse.
  • Ta god avskjed med alle praktfulle bakverk de norske hjem har å by på. Husmødrene i Tabasco kan sine saker med jerngryta og olivenolje, men kjevler og slikkepotter har de ikke noe særlig forhold til.
  • Mexicansk historie er dønnseriøse saker. Derfor har vi morgensamling hver mandag for å minne en haug døde menn som når alt kommer til alt ikke gjorde stort for fedrelandet. Altså, mexicanere er et stolt folk. Verdenshistorien her har de slettes ikke peiling på, men den mexicanske (jeg tillater meg å si; og ikke fullt så viktige) kan de på rams.
  • Ikke forvent at folk vil forstå deg hvis du legger ut om hvor fantastisk det er å gå – enten på ski eller til fots – i fjellet, bare for å gjøre det liksom. Ikke alle deler nordmennenes syn på friluftsliv.

Done.
Og folkens husk; alt som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere.

mandag 11. april 2011

Flotte dager

Noe flott ved det å være utvekslingsstudent er at du (hvis du vil) kan ta deg visse friheter når det gjelder skolen. Det var akkurat det vi tre jentene fra AFS Villahermosa gjorde forrige uke. På skolene til både Emma og meg hadde de nemlig noe som kan ligne på nasjonale prøver, og da slapp vi å møte opp. Altså, tre helt uventede fridager. Og før vi visste ordet av det, befant vi oss på onsdag hjemme hos Clara i Nacajuca. Den egentlige planen var at vi skulle ordne med flybilletter til Ruta Maya-turen i mai, men i stedet ble det bestemt at vi skal være med vertsforeldrene til Clara (min tante og onkel) på ca en ukes ferietur til et par storbyer lenger nord i landet. Vi ble selvfølgelig ikke lei oss for det! Nå kan vi se fram til nesten tre ukers reising i mai, og det skal nok bli flott.

Men altså, på torsdag bestemte vi oss for å reise til Villahermosa, siden både jeg og Emma bor forholdsvis langt unna nærmeste brukbare klesbutikk. Jeg hadde ikke egentlig tenkt til å bruke stort av penger, men det er liksom så mye som blir så billig når en regner det om til norske kroner, så det går bare ikke an å la det ligge igjen i butikken. Men etter fire timer på kjøpesenteret og en litt tommere bankkonto var vi ganske slitne og sultne, noe som førte til en tur på Domino’s Pizza. Der ble det bestemt at hvorfor ikke gripe sjansen når vi først er i storbyen og gå på kino? Som sagt så gjort. Desconocido (Unknown) ble sett og nachos fortært. Det er vel ikke så veldig rart at jeg gikk rundt og følte det var lørdag?

Fredag sov vi lenge og reiste hjem i to-tida. På kvelden var det “event” i el parque. Coronación de la Reina de Primavera (kroning av vådronningen) som er en skjønnhetskonkurranse for jenter i 1-3-årsalderen. Helt vanlig. Her er det nemlig skjønnhetskonkurranser overalt. For eksempel så har alle videregående skolene i byen sine egne arrangementer, i tillegg til en for hele byen og en haug andre jeg ikke kan navnet på. Helt ærlig så vet jeg ikke helt om jeg skjønner det, siden alle uansett bare kommer for å kritisere og klage på opplegget. Neida, det finnes jo pene også da, men det er litt mer fokus på de som går som karer og er sminket som transer enn det som er sunt etter min smak.

Lørdag ble jeg invitert med på stranda av Emma. Familien hennes har nemlig et feriehus - eller hva jeg skal kalle det – femti meter fra vannkanten. Til min store overraskelse var vannet lunkent! Det var ikke akkurat mye smeltevann der i gården nei. Mexicogolfen og Fjerdumsøl’n er jo muligens to litt forskjellige ting hvis jeg tenker meg om. Store deler av dagen ble tilbrakt i vann, men det ble også tid til steking i strandstolen. Å ha på meg sololje på min ultrableke mage og legge meg til rette i mexicansk sol er nok ikke blant de lureste tingene jeg har gjort så langt i livet.. For å si det sånn så har jeg problemer med å bestemme meg om det svir mest når jeg ligger på ryggen eller på magen. Og skuldrene for seg selv er et eget kapittel. På samme tid så er det likeså greit at jeg bare har meg selv å takke, jeg og meg selv som aldri lærer å smøre på nok solkrem.

I går kveld var jeg på konsert! Det var stas! Selv om jeg et par ganger var farlig nær ved å sovne stående. Hvorfor i all verden kommer ikke hovedbandet på scenen før halv ett om natta?? (Mexican style) Men altså, jeg, Margie og Lupita tok turen til Comalcalco for å oppleve La Arrolladora Banda el Limon live. En liten forklaring her; bandamusikk er det samme som danseband-/countrymusikk, men joda, det er noen fengende sanger. Og er man i Tabasco så er man i Tabasco, da er det bare å henge med. Kjempeartig var det i alle fall da de sang den første sangen jeg lærte helt utenat på spansk: Sobre mis pies (over mine føtter).

Vi har en uke igjen på skolen før to ukers påskeferie. HJELP, vi er jo snart i mai!

torsdag 24. mars 2011

When you only got a hundred days to live





100. Det er antall dager jeg akkurat i dag har igjen på mexicansk jord. Jeg har på følelsen av at de kommer til å bli de hundre beste. For eksempel ha to ukers påskeferie om ikke altfor lenge, og da er det jo fint å ha stranda i nærheten. Og i mai kommer jeg til å tilbringe nærmere to uker i hyggelig samvær med mange andre utvekslingsstudenter på rundreise i store deler av Mexico på Ruta Maya. Og etter det, vel da er et liksom ikke så lenge til jeg må finne fra cardigan og vindjakke igjen. Hmm. Ærlig talt må jeg innrømme at det er en litt bittersøt tanke. Norge har jeg for alltid, mens dagene er talte – bokstavelig talt - for livet mitt her i Mexico, og de kommer aldri tilbake. Men nok om fremtiden, den har vi tidsnok på ryggen. Kanskje det også er litt mer interessant å høre om ukas meget interessante hendelser.

Sånn omtrent daglig føler jeg meg som en hyperventilerende fisk på land. Grunnen til denne meget behagelige tilstanden er at jeg jogger. Joda, du leste riktig. Etter sånn omtrent et halvt års oppfeiting på mexicansk frityrstekt mat tørka jeg forrige uke støv av joggeskoene mine og lette meg fram til idrettsplassen. Det er nesten så skamrødmen tar overhånd når jeg tenker på akkurat hvor langt nede formen er. Heldigvis så er det bare en haug ukjente mexicanere som ser det. Jeg liker den tanken bedre enn det å møte opp i Gausdalshallen la alle se hvor dårligt det står til med meg. Neida, det viktigste er nå det faktum at jeg trener, og med litt godvilje kan jeg se en ørliten framgang allerede nå. De siste dagene har jeg også gjort noen avtaler i hytt og vær om å trene sammen med diverse folk, men det gjenstår å se om vi faktisk er på idrettsplassen samme dag og tidspunkt en eller annen gang… Joa, kanskje like greit at jeg er litt aleine også, slik at det faktisk blir noe ut av dette her.

Ja, det var vel egentlig det eneste nye av uka også, eller, det er vel litt mer også, men det er så innvikla å skrive, og jeg har på følelsen at det ikke kommer til å se bra ut, så jeg får vel avslutte dette her før det blir altfor mye tull.

Nei, jeg rakk ikke å stoppe meg selv før useriøsheten tok overhånd. Det har seg nemlig sånn at jeg er så redd for at dere skal glemme hvordan jeg ser ut. Slike ting som dette her burde jo egentlig aldri se dagens lys, men hva gjør en da, når en sitter og ser på at vertssøstra si og klassekameratene øver på hvordan ord som what uttales?

Saan bare for aa vise at jeg ikke er helt forskrudd

Jeg skulle bare feire at om 100 dager skal jeg spise hjemmelagd brød med brunost og solbærsyltetøy. Men som kjent har jeg ikke selvkontroll nok til å stoppe meg selv før det har blitt for mye. Kanskje jeg skal melde meg på et av de “Lær deg selv å kjenne”- eller “Bli herre over eget sinn”-kursene?

tirsdag 22. mars 2011

Veracruz ja!

Det er to uker siden jeg var i Veracruz, men bedre sent enn aldri som vi alle vet. I alle fall naar internettilgangen er svaert begrenset.

Da har man altså vært på karneval i Veracruz, og det var saker, det!
Jeg ankom Veracruz i halv åtte-tida lørdag 5. mars, og brukte rundt to timer på å lese ComerRezar Amar (Spis Lev Elsk) og vimse rundt på bussterminalen, siden lure meg ikke hadde lagret mobilnummeret til en eneste en av de andre nordmennene som også skulle være med på turen. Heldigvis kom Anna etter ei stund og ble dagens helt (eller noe sånt). Etter det reiste vi hjem til Gøril (som bor i Veracruz) en tur for å skifte klær og ordne oss litt (etter seks timer i buss og nesten like mange med venting så var det godt, sånn hvis noen tvilte). Videre reiste vi til hotellet der vi hadde leid en leilighet og så ut for å spise sjømat på en strandrestaurant. Bleksprutsalat er noe å anbefale! Utpå ettermiddagen ankom også de andre, og senere på kvelden gikk vi ut for å spise. Etter det fikk kvelden en ganske brå slutt for min del da jeg reiste til drømmeland forholdsvis tidlig på grunn av null niks søvn natta før.

Søndag ble det handling av diverse ting til å fylle opp med i kjøleskapet og ellers bare lettavslapping det meste av dagen. Det vil si, helt fram til vi på kvelden reiste på KARNEVAL!! Vi fikk supre gratisplasser takket være en venn av Gøril, selv om vi senere klatret litt og datt litt for å komme oss ned på gata og virkelig være en del av karnevalet. Selve opptoget varte i godt og vel to timer, og noe av det morsomste var at folk brøt ut i spontandansing annethvert minutt (i kjent mexicansk stil), og vi ble så klart med. Bare stemningen og alt var helt fantastisk. Gale mexicanere er jo ikke akkurat noen festbrems da, så derfor ble det der etter. Bare det å være en del av denne festen ble en opplevelse for livet.

Mandag ble det tur på stranda for noen av oss. Det var jo flott (not?) å få en påminnelse om at bikini kanskje ikke er det ideelle klesplagget etter å ha levd seks måneder på frityrstekt mexicansk mat. Menmen, vi fikk oss i alle fall en skikkelig tur med bananbåt i ganske strie bølger (sett i en ekte innlandskrabbes øyne (Jeg ser faktisk “havet” (Mjøsa) fra soverommet da!) ). Hvis noen hadde vært litt slitne etter kvelden før så ble de i alle fall vekket ganske bra med saltvann i øyne, nese, munn og stort sett det meste. Etterpå ble det avslapping og pizza ved badebassenget utenfor leilighetene 20 meter fra stranda (Der jeg skal bo en gang). Dæven altså, en skulle bodd i Veracruz. Etter en tur tilbake til leiligheten bar det ut igjen til det flotte kjøpesenteret i 20 minutters gåavstand. Det var ganske fint for en som ikke har sett særlig mange “skikkelig” klesbutikker siden siste tur på Strandtorget. Gikk litt penger der ja (fin telefonsamtale vi hadde sånn i midnattstid norsk tid far; “Du, jeg har mer penger som du kan sette over, ikke sant?”) Sånn litt senere på kvelden kom det noe besøk og vi holdt oss på hotellet utover natta. Midnattsbad klokka to er jo flott da, i alle fall med klærne på.

Tirsdag delte vi oss også, og jeg Nora og Ingrid tok oss like så greit en tur for å se hva sentrum i Veracruz hadde å by på. Først gikk vi litt rundt og vimsa på promenaden og så på folkelivet og kikket på bodutsalget. Vi vandret langsomt videre i den retningen vi antok ville føre oss mot sentrum, men nei. Det var først etter enda mer gåing og et par taxiturer vi klarte å finne tilbake til der vi starta og bare snu hodet andre vegen og der var “parken” ja. Men vi fikk oss i alle fall en fin tur blant alle bodene og en aldri så liten sightseeing. Nordmenn på tur, tjohei! Denne kvelden ble siste kvelden vi var alle nordmennene samlet, siden Caroline måtte reise hjem dagen etter, og vi hadde store planer om å gå ut. Joda, vi pressa oss alle sammen inn i en bil (Vi er fortsatt i Mexico) og tok i veg mot et utested. Mexicanerne hadde advart oss mot å gå ut de andre kveldene fordi det kunne være farlig på grunn av mye folk under karnevalet og den kjensgjerningen at vi ikke ser helt mexicanske ut heller da. Men det viste seg raskt at på tirsdag kveld var det ikke særlig mye liv ute, så etter kanskje et kvarter stappet vi alle sammen inn i bilen igjen. Vi klarte da å lage mye moro selv også i leiligheten. Jeg for min del hadde en meget givende msn-samtale med Sunniva i de små grå (som ikke er så veldig gråe her).

Onsdag, siste ordentlige dag, ble egentlig stort sett brukt til avslapping. Jeg tok med meg min flotte digibokBoktyven og la meg ned ved bassengkanten for å svi de få kroppsdelene som fremdeles ikke hadde adoptert fargen til ildglødende kull. Etter et par timer med halvsoving og diverse andre svært lite tankekrevende aktiviteter så bestemte vi oss for å ta en tur på kino. Amigos con derechos (husker ikke hva orginaltittelen er) ble sett og vurdert som søt og morsom klisjéfilm. Akkurat passe for meg i alle fall. Vi snakker tross alt om en som har The Sound of Music og Mormor og de åtte ungene blant sine “kan aldri bli sett én gang for mye-filmer”. Men nok om det. Kvelden ble stille og rolig (den eneste?) og avsluttet forholdsvis tidlig.

Torsdag ble det egentlig bare reising. Seks timer i buss og atter en gang ingen søvn, litt venting og enda to timer i buss tok litt på ja. Heldigvis var ikke airconditionen innstilt på null grader denne gangen. Det var akkurat som å komme hjem fra en helt vanlig ferie; med kjempemange nye minner om fine stunder. Hele uka var helt topp, rett og slett!

Saann hvis noen har glemt hvordan jeg ser ut
Vannflaskekunst!
Karnevalsopptog!

~ Hasta luego!

tirsdag 8. mars 2011

Eit kjærleiksforhold

Dette her skreiv jeg forrige uke, før jeg reiste til Veracruz. Men på grunn av manglende internettforbindelse i huset mitt har jeg ikke hat mulighet til å poste det før!


Kjære godtfolk!
Jeg har blitt glad i Mexico. Det er ikke et perfekt sted, ei heller et paradis. Utrygghet, korrupsjon, fattigdom og vold er alle dagsaktuelle temaer her til lands. Også blir en jo heller ikke glad i saker og ting fordi de er perfekte, men fordi deres gode kvaliteter overskygger de dårlige. Det så mange fine ting her som for meg har blitt viktig og positive ting i hverdagen, og de gjøre opp for de negative sidene. Jeg kan jo for eksempel nevne et utvalg:

• Den superduperfantastiske maten som er her. Mamá lager den beste av alle mødre her til lands, det er jeg sikker på! Her i huset lages alt fra bunn av, TORO-poser og annen halvfabrikat har jeg ikke sett siden jeg kom hit. Maten blir virkelig lagd med sjelen og hjerte, og det helt klart at det er en viktig del av kulturen her.
• Alt er billigere enn i Norge, og det er flott for bankkortet mitt da, slik at jeg kan unne meg noe fint eller sjokolade smakfullt. I tillegg er det jo også fint å slippe å tenke så mye på sparing og sånt når en (som i mitt tilfelle) har jobba og spart i mer enn et par år for å ha til å bruke opp ute på tur.

• Varmen. Alle myggstikkene er verdt det når jeg tenker på at jeg har lagt bak meg et halvt år sammenhengende med shortsen på hver eneste dag. Jeg har ikke savnet stilongsen, stivfrosne tær, gjennomvåte votter og iskald nordavind nevneverdig mye, for å si det sånn. Behagelig tropetemperatur på veg til skolen klokka halv sju om morgenen en februardag er helt klart ikke noe norske skoleelever er privilegert med. Så joda, jeg har blitt glad i gradestokken her som holder seg på den riktige siden av 20 plussgrader sånn omtrent året rundt.

• Folket. Jeg har lagt bak meg to og en halv uke i ny klasse, og jeg har allerede fått en fast gjeng å være sammen med, i tillegg til at jeg har snakket og ledd med så godt som alle de andre også. Det er noe jeg tviler på at hadde skjedd på en norsk videregående skole. Mexicanere er en smule mer utadvendte, fargerike, sprudlende, og rett og slett mer imøtekommende enn det jeg tror de fleste nordmenn er. Bare høfligheten blant normale folk ute på gata, i butikken og overalt ellers gjør sinnsstemningen så mye lettere. Når folk helt tilfeldigvis hilser på deg eller slår av en prat så får du sjelden inntrykket av at de har ti tusen bedre ting å gjøre og utrolig dårlig tid. Mexicanere, i alle fall de fleste, er veldig hyggelige mennesker, kanskje litt i overkant nysgjerrige enkelte ganger, men det er tross alt verre å ikke bry seg i det hele tatt.
• Og til slutt, jeg kan ikke snakke om Mexico uten å nevne min kjære vertsfamilie, en familie bestående av folk jeg har blitt oppriktig glad i. De er en viktig del av hele utvekslingsopplevelsen min, og jeg er utrolig takknemlig for at de valgte akkurat meg.

Sånn, et par fine ord om Mexico. Jeg har i det siste oppdaget at Mexico og meg, det er ikke lenger to helt forskjellige ting. Etter først å ha hatt en kraftig frontkollisjon og deretter noen innslåtte bildører og riper, har jeg nå innsett at den mexicanske kulturen har krøpet seg inn under hunden min. Det er så mange ting som jeg i starten av hele dette eventyret ikke kunne fatte og begripe meg på, men som nå kommer helt naturlig og slettes ikke er rart, at hvis jeg skulle nevne alt så hadde selv den mest dedikerte leser gått lei etter første fjerdedel.

Ellers så kan jeg jo fortelle litt fra dagliglivet, selv om det ikke er mye nytt der. Vi har en haug merkelige fag som har altfor lange og innvikla navn, og jeg har enda ikke forstått hva vi egentlig skal med det vi lærer der. Hvem har vel ikke spurt seg selv flere ganger i løpet av ungdomsskolen og videregående hva en egentlig skal med setningsanalyse, kasus, døde religioner og greske guder? Vel, det jeg bruker flere timer i uka på å ikke skjønne, det er enda mer uforståelig, så det så.

Også kan jeg jo fortelle at neste uke skal jeg tilbringe i Veracruz i meget hyggelig samvær. Vi har nemlig planlagt å oppleve karneval, så fredag tar jeg med meg min turkise koffert på busstur for å møte seks andre nordmenn. Gleder meg!

Jeg skulle gjerne slengt med en haug bilder, bare sånn for å stadfeste at jeg faktisk er ute på noe. Men det har seg sånn at nettet her i huset ikke har vært i skikkelig orden på over en måned, så det ville tatt meg sånn cirka tre år å laste opp kun et bilde.

Håper alle har det fint og ikke lider noe særlig selv om jeg har blitt mindre og mindre aktiv på bloggfronten den siste tida. Jeg har planer om å forbedre meg, men (forrige avsnitt -.-)…

fredag 18. februar 2011

En vårdag i februar

Skrevet i går, men på grunn av ustabile nettforhold (les under) lempes det ut i cyberspace i dag. 

For første gang på nesten to måneder har jeg nå planer om å skrive litt mer enn bare surr og mindre underholdende oppsummeringstekster. Noe kan jeg jo finne på å gjøre mens jeg forbanner internettilkoblingen her i huset langt inn i evigheten. To minutters tilkoblinger er fint det, hvis du bare skal sjekke e-posten din. Skal du derimot gjøre lekser i Base de datos (ikke spør meg hva det faget egentlig handler om) med innleveringsfrist i morgen, er det ikke fullt så hendig. Og for bare å bemerke en liten sak her, ja jeg gjør faktisk lekser, juleferien ble slutt en gang her også, men den varte i alle fall langt på veg til påske. I tillegg er det litt enklere å henge med i skarpsvingene når en kan si en skjønner nitti prosent av det som fortelles fra kateteret, og ikke kun ti, som var tilfelle for sånn omtrent et halvt år siden.

Jeg har “gått et par runder med meg selv” – som det så fint heter – de siste to-tre ukene, og innsett en del ting. Ting som jeg er fornøyd med og ting som jeg gjerne vil ha en forandring på. Det førte til at jeg har bytta klasse. Kort og greit. Det er sant at det er fint å gå i klasse med vertssøstra si – i starten. Men etter det syntes jeg det bare ble flere og flere ting som smøyg seg over på den negative siden, og negativt er jo sjelden bra. Nå kan jeg med hånda på hjertet si at jeg gleder meg til å gå på skolen om morgenen, bare fordi jeg allerede nå synes jeg har havnet i ei flott klasse. Det sier jo litt da, når vi har heliumballongutveksling, og jeg får – helt uanmeldt – en fin blå en og en stor plakat med “ 3B tar i mot deg med åpne armer! Fra Mexico til Norge.” Er ikke det skikkelig hjertelig velkomst så vet ikke jeg. På tre dager har jeg fått et bedre forhold til 3B enn jeg klarte å få på et halvt skoleår med 2A. Det sier antakeligvis det meste.

Så kommer moralprekenen bak det hele (for den må jo komme den også). Når en da altså befinner seg på utveksling så er det jo et stort poeng å lære noe, vi er jo så unge og skal lære så mye. Jeg vet at mange personer en del IQ-poeng smartere enn meg har sagt det samme som jeg skal skrive om nå et par hundre ganger før. Men jeg kan jo skrive det allikevel, da, bare for å gjøre det klart at jeg også har skjønt greia. Det er lov å feile, lov å være feig noen ganger, lov å trekke seg unna avgjørelser og la livet seile sin egen sjø uten å selv ha så mye innflytelse på hvor det fører hen. Det er lov så lenge en lærer noe av det, så lenge en etterpå skjønner tegninga og kan si til seg selv: “oi, det der var kanskje ikke så lurt” eller “i det øyeblikket burde jeg gjort det og det”. Slikt fører til erfaringer. De store tenkerne har belært oss at det er av erfaringer vi lærer, både saker og ting om omverdenen og et par harde sannheter om oss selv som vi kanskje ikke egentlig har lyst til å innse. Jeg tror det jeg prøver å komme fram til her er at jeg tror jeg lærer mange ting om mye rart i løpet av dette utvekslingsåret her. Ting det ellers ville tatt meg i alle fall mer enn ti måneder å få med meg hvis jeg fortsatt hadde dusja i varmt vann hver dag.

For øvrig kan jeg meddele at vinteren er over. I dag hadde jeg paraescolar, altså dansing de to siste timene. Tiden fra halv ett til to ble brukt på å pugge salsatrinn, le og svette ut halvdelen av kroppens vanninnhold i et bunkersliknende rom med lite fungerende vifter. Og som om ikke det var nok, så stakk sola hardt trynet da vi kom oss ut i gata. Da synes jeg egentlig det var ganske ubeleilig at akkurat i dag hadde vi paraescolar og skjørtet var bytta ut med olabukse. Det verste er egentlig at det faktisk ikke var sååå varmt, en litt over gjennomsnittet varm vårdag a’la Tabasco. I mars kommer jeg sikkert til å lide av heteslag to ganger daglig og jeg kommer til å ønske at jeg bodde i havet (evt. På stranda eller i dusjen) . Ønsk meg lykke til.

Og hvis noen lurte så ja, jeg skreiv om det fine varme været og den svære gule tingesten som henger der oppe på det blå tapetet dagen lang bare for å gni det inn – med salt - at jeg jeg befinner meg på et sted der blåfrosne tær og snøploger er svært ukjente fenomener. Litt for mange og litt for mørke fregner, baseballliknende myggstikk og svette gnagsår er derimot meget dagsaktuelle temaer. Æsj. Litt mer oppløftende er det å tenke på at det er også frityrstekt mat fra himmelen, Mr. Darcy, vampiro (ja, det er en bok, og ja, det er den Mr. Darcy det er snakk om) og mexicanere som er snille mot meg.