Livstegn fra en angrende samvittighet a.k.a. djevelsk forfører

Jeg liker å kunne fortelle at jeg ikke har hatt tid til å skrive. Det betyr nemlig at jeg har hatt andre ting å gjøre, og det er jo bra. Isspising, djevelsk forføring, romperisting og pyramidebygging er blant annet noe av det som har opptatt hverdagen min siden forrige mandag. Ja, dette skal jeg nå prøve å forklare i dypere detalj.

Jeg har nemlig begynt på dansing på skolen, to timer hver torsdag. Jaja, tenkte jeg, da har jeg i alle fall noe gøy å drive på med en gang i uka. Det jeg ikke var klar over er at alle de som har dans på skolen skal opptre i et slags opptog i slutten av november. Her er det snakk om cheerleaderliknende kostymer (litt for korte miniskjørt og litt for små topper for mitt behag), duskedamedusker og høye oppspark. Alt dette ble jeg klar over først etter at jeg hadde gjennomført fem timers øving på lørdag, som da altså inneholdt både bygging av pyramider og romperisting. Eller, akkurat det siste der var vel kanskje ikke jeg helt med på. Nordiske trestokker har nemlig ikke så god bevegelighet i hofteleddene som innfødte mexicanere. Det er ingen overdrivelse å fortelle at jeg ble litt paff da jeg ble klar over hva det faktisk var jeg hadde begitt meg ut på. I omkring et halvt døgn var jeg til og med ganske sikker på at jeg skulle trekke meg stille tilbake mens jeg fortsatt hadde sjansen. Men så tenkte jeg: Hva annet er jeg her for enn å prøve nye ting? Hva annet har jeg å fylle lørdagene med fram til 20. november? Det gjør vel sikkert ingen ting om jeg ikke akkurat har svart belte i dansing? Hallooo, jeg kan jo alltids skylde på at jeg er norsk. Aldri i livet om jeg kommer til å få prøvd noe sånt i Norge. Æsj nei, jeg hopper i det. Og da var det bestemt. Jeg skal prøve ut en karriere som duskedame for en dag, noe hele Paraíso skal få gleden(?) av å beskue. Ønsk meg lykke til. Stol på meg, det trenger jeg sårt.

Pastorela har ingenting å gjøre med hverken prester eller kirken. Det fant jeg ut etter at jeg fikk et manus på et juleskuespill slengt i hånda, i tillegg til et raskt dykk i min trofaste spansk-norsk norsk-spansk lommeordbok (som for øvrig allerede holder på å falle fra hverandre). Pastor på spansk betyr nemlig gjeter, og pastorela kan oversettes som juleskuespill. Saken er nemlig den at hver klasse på skolen skal skrive et skuespill og det beste blir valgt ut til å settes opp i årets siste måned. Det er også grunnen til at vi har begynt øvingen allerede nå, fordi valget skal foretas i slutten av denne uka, hvis jeg har skjønt det rett. Her kommer også forklaringen på “djevelsk forføring”. Jeg skal nemlig spille “la diabla” (hundjevelen) og forføre en stakkars gjeter. Det gjelder å holde tanken om at dette året er til for å prøve nye ting, for min erfaring på dette området er ikkeeksisterende. Innimellom liker jeg å krysse fingrene for at 2A ikke blir valgt. Noe sier meg nemlig at jeg ikke har godt av å gjøre ting jeg overhodet ikke kan foran store folkemengder mer enn en gang i halvåret, og nå har jeg allerede bestemt meg for å gå for dansinga.

Rett utenfor klasseromsdøra vår står det en liten fryser. Ved siden av den står det også en vennlig mexicaner med vekslepenger tre ganger i uka. Samvittigheten min sier at dette ikke er lurt for mitt forsøk på sunt kosthold, men ismagen min sier noe helt annet. To dager i uka er jeg nødt til å utvise stålvilje for å ikke rive opp lokket og gripe fatt i den største pinneisen som ligger nedi der og roper på meg. Fredager tillater jeg meg selv å kjøpe en vaniljeis med sjokoladetrekk for fem pesos (to og ei halv norsk krone). Liksom for å feire starten på helga. Men i går brøt jeg min egen lille regel og kjøpte en is med kjeks-, vanilje- og sjokoladesmak. Unnskyldningen var at jeg virkelig trengte noe for å hjelpe meg gjennom 50 minutter mexicansk historie. Det jeg ikke hadde tatt med i regningen var hva jeg skulle komme til å stappe i kjeften senere på dagen. Etter et bursdagsselskap med mye frityrstekt mat, dessert og sukkerholdige drikker skulle vi (jeg, Margie og mamá) til sentrum en tur og spille basketball. Men saken er at her i huset er det ikke vanlig å planlegge så langt fram og det er sjelden noen som stresser med å komme til riktig tidspunkt. Derfor endte det opp med at vi kom da barneskoletreninga var over og bana stengte, og vi bestemte oss for å spise en is, enda en. Jeg har på følelsen av at mitt forhold til is kan ble et lite problem i år, siden min eneste grunn til å ikke spise is året rundt i Norge er at jeg for det meste er kald nok fra før når gradestokken viser under null. Her er nesten aldri under tjue, og derfor ingen valid grunn til å holde seg unna. Nå har jeg vel muligens brukt nok ord på mitt forhold til is, eller? Kanskje jeg heller skal forklare hvorfor klokka er kvart på elleve på dagen og jeg ikke er ikledd mitt flotte beige skjørt.

Jeg har ikke hatt noe som helst registrert fravær på skolen siden min tid i 8B, da samlet fravær bestod av en tannlegetime og en feriedag i Danmark mellom Kristihimmelfart og helga. Altså, jeg har det ikke med å bare ta meg fri i tide og utide. Derfor reagerte jeg med vantro og overraskelse da mamá fortalte meg at nei, hvis du ikke har lyst til å gå på skolen så kan du bare bli hjemme en dag. Selv om jeg var farlig nær å gjøre akkurat dét klokka kvart på seks mandag morgen, så befant jeg meg allikevel oppstilt til morgensamling litt over en time senere. Men i går kveld fortalte Margie at hun ikke hadde planer om å gå på skolen i dag, og spurte meg hva jeg skulle. Fristelsen ble for stor selv for min samvittighet, og her sitter jeg. Skolesekken står fortsatt bak døra. Jeg kommer til å angre i morgen når fysikk- og matteleksa skal vises fram, men jeg får satse på at mine velutviklede kopikunster redder meg. For å si det som sant er så er det bedre på skolen. Det er der jeg snakker og lærer mer spansk, har mulighet til å få venner og i det hele tatt har store deler av livet mitt. Etter det jeg har oppfattet så er holdningen til skolegang en ganske annen her omkring enn det jeg er vant til fra heimen min. Med hånda på hjertet kan jeg fortelle at dette ikke kommer til å gjenta seg svært mange flere ganger. Nå har jeg testet ut dette også, og jeg har konkludert med at jeg ikke liker det. Kanskje like greit, så slipper jeg å prøve det på bekostning av en norsk skoledag som faktisk kommer som fravær på vitnemålet mitt. Ja, dette er beretningen til en angrende sjel med en til tider plagsomt samvittighetsfull samvittighet.

Hvis du virkelig har lest hvert eneste ord helt hit gratulerer jeg deg, du har mer tålmodighet enn de fleste (i alle fall undertegnede). Nå skal jeg finne fram Diario de Ana Frank som jeg i et meget ambisiøst øyeblikk kjøpte for 15 kroner på WalMart her om dagen. Hvis jeg er heldig kan det hende jeg rekker å lese tre setninger i ett uten å måtte slå opp i ordboka.

Hasta luego” kan oversettes med “snakkes senere”, så vet dere det.

Hasta luego!