Mexicanske postdjevler

Vi har alle hørt at flotte ting skjer når en minst venter det. Jeg kunne endelig si meg ferdig med min lille skuffelse over at det ikke var et sportslag for jenter i nærheten, og hadde innsett at dette året ble det ikke så mye trening på meg (haha, det får det til å høres ut som om jeg trente sååå mye i Norge, noe som ikke akkurat er sannheten). Derfor var det en stor overraskelse da gymlæreren på torsdag kom bort til meg og noen andre jenter fra klassa og spurte: "Juegan fútbol?" Jeg vet ikke helt hva de andre svarte, for jeg var nemlig opptatt med å slenge nakken ut av ledd ved iherdig nikking akkompagnert av oppglødde “sí, sí, sí!” Så klart jeg ville spille fotball. “Idrettsplassen, mandag klokka 16, vær presis!” Jeg, Margie og Lupita kom traskende i halv fem-tida, i kjent mexicansk stil. Nå er det onsdag kveld og jeg har gjennomført to treninger, fått bekreftet at to måneder uten særlig mye fysisk aktivitet ikke er bra, og at det er varmt å løpe rundt på ei fotballbane i noen-og-tretti grader og stekende sol. Vi har ikke akkurat noe Tippeliganivå, men etter det jeg har skjønt så er planen at vi skal trene ganske mye fram til ei turnering i Villahermosa (hovedstaden i Tabasco) i desember. Kanskje jeg allikevel slipper å informere AFS om at de må bestille to seter til meg på flyet tilbake til Norge.

Helga gikk unormalt stille for seg, uten særlig mange turer utenfor døra. Dansing på lørdag, og utover det har jeg tilbragt litt for mye tid med min kjære hp på fanget (Fy, slem utvekslingsstudent!). Appelsintre, skoleuniform og hvetetortilla er ikke lenger eksotisk og annerledes, men heller ting jeg tar som en hverdagslig selvfølgelighet. To måneder uten særlig store brunostabstinenser er noe jeg er stolt av, og jeg har fortsatt ikke tilgitt den mexicanske postmannen som rev opp pakka mi og stjal to himmelske 200 grams Freia melkesjokolade. Brenn på bålet! Apropos posten, jeg må også nevne at selv om det fortsatt er to måneder til jeg mest sannsynlig skal stortute av hjemlengsel, så må de som ønsker gaver fra meg under juletreet i år vennligst gi meg beskjed og ønsker. Det mexicanske postvesenet er nemlig ikke helt til å stole på (det finnes flere en én som liker å rive opp pakker med poststempel Norge), så jeg har lyst til å være framme i god tid. Også hvis noen er så snille og sender brev eller pakker hit så vær så snill å si ifra så jeg vet at jeg skal se etter noe. Vil du ha adressa, bare spør!

Men over til helt andre ting. Skolen her er, som jeg har nevnt før, veldig forskjellig fra norske videregående skoler. Den skolen jeg går på sies å ære en av de beste i hele Tabasco, og hvis en måler etter leksemengden som til tider blir gitt, så kan jeg skjønne det. Det er vanlig å ta skolen og leksearbeid seriøst, og det virker ikke som om skolen er lagt opp så elevene kan ha veldig mange andre aktiviteter i tillegg. For eksempel så kan det bli gitt lekser som “grupper på fem og fem skal lage et tankekart på en plakat og holde en presentasjon om temaet for klassa” – til dagen etter. Det vil si at det er nødvendig å finne noen og samarbeide med, avtale tid og sted å møtes som faktisk passer for alle, i tillegg til å øve på det som skal sies på presentasjonen. Altså, det er ikke særlig stort rom for å planlegge ettermiddagsaktiviteter neste dag før skoledagen er ferdig og leksene diktert. Jeg vil ikke si at skolen her er noe vanskeligere enn i alle fall det jeg er vant til fra Norge, bare lagt opp på en helt annen måte og det blir lagt vekt på andre ting. Til tider er det litt forvirrende, men for det meste er det bare interessant å prøve ut noe annet enn et skolesystem der bærbare pc-er er allemannseie og gratis skolebøker en selvfølge. Norske skoleelever har alt lagt til rette for at de skal kunne gjøre det bra, og allikevel er det mange som ikke gidder, rett og slett fordi vi har det for godt. Norsk skoleungdom trenger ikke å klippe håret for ikke å gå ned en karakter i et fag, er ikke nødt til å betale flere tusen i året for skolebøker og kopierte ark. Hadde en lærer i Norge forlangt tre kroner for seks kopierte ark til ei prøve ville reaksjonen vært både latterliggjørelse og vantro, noe som faktisk er helt vanlig på min nåværende skole. Her tas skolen alvorlig av de aller fleste fordi det faktisk er nødvendig å fullføre videregående skole for ikke å være i stor fare for å havne på feil side av fattigdomsgrensa. Hvor mange gateselgere finnes det i Norge? Hvor mange er det som sykler rundt og selger kaker, is og andre ting hver ettermiddag for å tjene til livets opphold? Hvor mange arbeidsløse finnes det i Norge? Og de som er det, får ikke de i alle fall en liten stønad fra Staten de også? Bruk tre sekunder og tenk på hvor fantastisk heldig du er som har et norsk pass å vise fram på flyplassen, vær så snill. Takk for meg.