Un helado con nuez y galleta, por favor

Jeg merker ikke lenger at dusjvannet kan sammenliknes med smeltevannet som fyller norske elver tidlig i mai. Myggstikkene ligger gjennomsnittlig på rundt 15 døgnet rundt, forholdsvis lite. Klokka seks om morgenen våkner jeg at at Tabascos kulde sniker seg gjennom sengeteppet mitt. Det er novmeber, men mitt mentale jeg har problemer med å fatte det. November har i mitt vokabular alltid vært synonymt med ord som hustrig, lett snøfall, snøglede, mørke og leksestyr. Ingen av de ordene kan brukes til å beskrive min november for øyeblikket. Jeg hører på November med Odd Nordstoga og prøver å late som jeg ikke vet at norsken min blir verre og jeg fortsatt ikke klarer å føre en spansk samtale uten å lide av kronisk stamming. Jeg er stolt når jeg har gått en hel uke uten å spise is på skolen, og dette ble i dag feiret med en is bestående av - som tittelen sier - kjeks- og nøttesmak. Haha, jeg er håpløs, og jeg nyter det.

I morgen har jeg min siste lørdag med danseøving på skolen klokka åtte på morgenen. Jeg må egentlig innrømme at jeg gleder meg til å ikke stresse avgårde altfor tidlig på lørdagene framover. Neste lørdag er det 20. november og duket for el desfile, paraden som skal gå gjennom byen. Dagen jeg skal vise hele Paraísos befolkning mitt ikkeeksisternede dansetalent. I alle fall har jeg et par duskedamedusker og et altfor kort miniskjørt å ta med meg i kofferten tilbake til et land jeg ikke har planer om å vise meg offentlig i noe liknende.

Ellers har jeg og Margie hatt en smertefull uke med dyp desperasjon. Grunnen har vært at vår pan ikke har passert huset hele uka. Det vil altså si at mannen som sykler forbi hver kveld i seks-tida med diverse sukkerholdige bakeverk ikke har vist snurten av seg siden forrige lørdag. Og hvordan kan man drikke café con leche uten pan?? Jeg vet, vi har store bekymringer i livet. Neida, vi overlever, fordi i dag skal nemlig (forhåpentligvis) papá kjøre oss til bakeriet i sentrum, og der har de nesten like godt munnfyll som den snille mannen på sykkel. Allerede har jeg innsett at jeg ikke vil tenke på livet mitt uten han, hoho. Altså, jeg tror det jeg prøver å få fram er at jeg har blitt vant til mange ting her nå, og alt er ikke best i Norge.

Tilgi meg, kjære godtfolk, men hvert innlegg kan ikke ha romanlengde. Et lite PS også; det hadde vært veldig gøy å vite hvem som følger med på min mexicanske hverdag, så hvis du o'kjære person som leser dette, kjent eller ukjent, har lyst, så hadde jeg satt veldig pris på en aldri så liten kommentar.