En festdag for døde mexicanere

Litt seint, ja, jeg vet det. Men i slutten av forrige uke og starten av denne er såpass viktig for mexicanere at jeg tar meg bryet å komme med en aldri så liten skildring selv nå, nesten ei uke etterpå.

Día de los muertos er stort her i Mexico, faktisk en av de viktigste festdagene de har (i alle fall så viktig at de gir oss fri fra skolen). Día de todos los santos (Allehelgensdag) var 1. november, og alle skolene i Paraíso hadde fri bortsett fra vår og to ungdomsskoler. Typisk. Mandager er ikke helt min greie (akkurat det er det samme uansett hvor i verden jeg går på skole) og jeg må ærlig talt innrømme at det var hardt å dra seg opp 05.45 etter en helg med svært lite avslapping. Dansing, middagsbesøk, handling, pizzaspising, bursdagsfeiring og spising av "de dødes brød" er noe av det jeg brukte mine hellige fridager på. Tenker jeg skal gå i litt dypere detalj.

På søndagsettermiddagen/-kvelden var jeg og Margie først i bursdag hos fetteren til Margie, Saul. Det endte med at vi tre pluss broren til Saul, Cesar, ble sittende å snakke, le og generelt bare tulle i sikkert et par timer, før vi endelig fikk somla oss i vegen til El Parque. Der var det nemlig full fest, eller noe liknende. Mye folk var det i alle fall. Grunnen var at det er litt mer praktisk å stelle i stand noe på en søndag enn på en tirsdag, sånn hvis en tenker for at det helst skal komme mye folk. På selve “Día de los muertos” er det også en hel haug andre tradisjoner som skal gjennomføres. Men altså, vi gikk nå rundt der, lo og prata (jeg liker å meddele at jeg også prata, noe jeg ikke har gjort så mye av her før nå i det siste – ja mor, jeg vet det høres rart ut, men ingen bekymringer (forhåpninger?), jeg vender ikke stum tilbake), spiste “pan de los muertos” (de dødes brød) som egentlig bare er vanlig sukkerbrødliknende saker, men navnet er kult da. Så klart var det veldig interessant å se og få forklart ting tilhørende denne viktige mexicanske høytiden. Hele gata rundt selve torgplassen var dekket av boder der det var satt opp en mengde forskjellige altere. Et par bilder for å illustrere (det tar lang tid å laste opp, men det kommer flere på facebook). På alterene blir det satt bilder av avdøde familiemedlemmer eller andre kjente, lys, kors, mat og drikke. De to siste tingene er for at de døde først skal få nyte mat som de likte da de levde, og etterpå spises den av de levende. Litt sært, jeg må innrømme det. Det er en tradisjon med både katolske og prekolumbianske innslag og verdenskjent for sin unike feiring. Hvis du er mer interessert sjekk her.

Jeg og papegøya hjemme hos Saul og Cesar

Et typisk alter fra Tabasco. Hver delstat hadde sin bod der de viste fram sine spesielle tradisjoner.

 

Et alter med alt tilhørende

Jeg og en "Katrina". Typisk utkledning for Día de los muertos.

På tirsdag, selve festdagen, er også bursdagen til papá, og vi hadde ordnet til overraskelsesselskap for han. Hurra! Skal si han ble overrasket også. God mat, karamellpudding, fotballsparking og TV-titting ble det meste av dagen brukt til for mitt vedkommende. Katolikkene feirer mye mer, men siden min familie er protestanter så tar de ikke så hardt på det. Besøk på kirkegården og lange gudstjenester er blant annet noe som er vanlig. Tilhørende er det også tradisjonell mat for denne høytiden (så klart, det finnes mexicansk mat for en hver anledning), tamal og chanchan, noe jeg desverre må meddele at er det første jeg har smakt her som jeg ikke likte særlig godt.

Jeg har forresten funnet ut en ting. Selv om mexicanere er er kjent for sine latinoromper så vil ikke det nødvendigvis si at de er flinke til å danse korreograferte danser. Det er en grunn til at vi denne uka har hatt tre danseøvinger og enda skal jeg troppe opp på skolen klokka sju i morgen tidlig. Om nøyaktig to uker og en dag skal jeg hoppe rundt i Paraísos gater og lage menneskepyramider. Den eneste trøsten jeg har er at det faktisk er personer som er mer ukoordinerte enn meg blant de 40 danserne.

I dag har fryst, funnet fram min mørkeblå, halvt nedstøva cardigan, og funnet grunnen til at jeg ikke lenger behøver å bruke belte på min rødrutete shorts. Hvis paradis er et ekte sted selger de mye is der og det er uegrenset tilgang på mexicansk mat. Nei, vent. Jeg er jo i paradis. Mexicansk paradis.Hihi.


Hasta luego!