En vårdag i februar

Skrevet i går, men på grunn av ustabile nettforhold (les under) lempes det ut i cyberspace i dag. 

For første gang på nesten to måneder har jeg nå planer om å skrive litt mer enn bare surr og mindre underholdende oppsummeringstekster. Noe kan jeg jo finne på å gjøre mens jeg forbanner internettilkoblingen her i huset langt inn i evigheten. To minutters tilkoblinger er fint det, hvis du bare skal sjekke e-posten din. Skal du derimot gjøre lekser i Base de datos (ikke spør meg hva det faget egentlig handler om) med innleveringsfrist i morgen, er det ikke fullt så hendig. Og for bare å bemerke en liten sak her, ja jeg gjør faktisk lekser, juleferien ble slutt en gang her også, men den varte i alle fall langt på veg til påske. I tillegg er det litt enklere å henge med i skarpsvingene når en kan si en skjønner nitti prosent av det som fortelles fra kateteret, og ikke kun ti, som var tilfelle for sånn omtrent et halvt år siden.

Jeg har “gått et par runder med meg selv” – som det så fint heter – de siste to-tre ukene, og innsett en del ting. Ting som jeg er fornøyd med og ting som jeg gjerne vil ha en forandring på. Det førte til at jeg har bytta klasse. Kort og greit. Det er sant at det er fint å gå i klasse med vertssøstra si – i starten. Men etter det syntes jeg det bare ble flere og flere ting som smøyg seg over på den negative siden, og negativt er jo sjelden bra. Nå kan jeg med hånda på hjertet si at jeg gleder meg til å gå på skolen om morgenen, bare fordi jeg allerede nå synes jeg har havnet i ei flott klasse. Det sier jo litt da, når vi har heliumballongutveksling, og jeg får – helt uanmeldt – en fin blå en og en stor plakat med “ 3B tar i mot deg med åpne armer! Fra Mexico til Norge.” Er ikke det skikkelig hjertelig velkomst så vet ikke jeg. På tre dager har jeg fått et bedre forhold til 3B enn jeg klarte å få på et halvt skoleår med 2A. Det sier antakeligvis det meste.

Så kommer moralprekenen bak det hele (for den må jo komme den også). Når en da altså befinner seg på utveksling så er det jo et stort poeng å lære noe, vi er jo så unge og skal lære så mye. Jeg vet at mange personer en del IQ-poeng smartere enn meg har sagt det samme som jeg skal skrive om nå et par hundre ganger før. Men jeg kan jo skrive det allikevel, da, bare for å gjøre det klart at jeg også har skjønt greia. Det er lov å feile, lov å være feig noen ganger, lov å trekke seg unna avgjørelser og la livet seile sin egen sjø uten å selv ha så mye innflytelse på hvor det fører hen. Det er lov så lenge en lærer noe av det, så lenge en etterpå skjønner tegninga og kan si til seg selv: “oi, det der var kanskje ikke så lurt” eller “i det øyeblikket burde jeg gjort det og det”. Slikt fører til erfaringer. De store tenkerne har belært oss at det er av erfaringer vi lærer, både saker og ting om omverdenen og et par harde sannheter om oss selv som vi kanskje ikke egentlig har lyst til å innse. Jeg tror det jeg prøver å komme fram til her er at jeg tror jeg lærer mange ting om mye rart i løpet av dette utvekslingsåret her. Ting det ellers ville tatt meg i alle fall mer enn ti måneder å få med meg hvis jeg fortsatt hadde dusja i varmt vann hver dag.

For øvrig kan jeg meddele at vinteren er over. I dag hadde jeg paraescolar, altså dansing de to siste timene. Tiden fra halv ett til to ble brukt på å pugge salsatrinn, le og svette ut halvdelen av kroppens vanninnhold i et bunkersliknende rom med lite fungerende vifter. Og som om ikke det var nok, så stakk sola hardt trynet da vi kom oss ut i gata. Da synes jeg egentlig det var ganske ubeleilig at akkurat i dag hadde vi paraescolar og skjørtet var bytta ut med olabukse. Det verste er egentlig at det faktisk ikke var sååå varmt, en litt over gjennomsnittet varm vårdag a’la Tabasco. I mars kommer jeg sikkert til å lide av heteslag to ganger daglig og jeg kommer til å ønske at jeg bodde i havet (evt. På stranda eller i dusjen) . Ønsk meg lykke til.

Og hvis noen lurte så ja, jeg skreiv om det fine varme været og den svære gule tingesten som henger der oppe på det blå tapetet dagen lang bare for å gni det inn – med salt - at jeg jeg befinner meg på et sted der blåfrosne tær og snøploger er svært ukjente fenomener. Litt for mange og litt for mørke fregner, baseballliknende myggstikk og svette gnagsår er derimot meget dagsaktuelle temaer. Æsj. Litt mer oppløftende er det å tenke på at det er også frityrstekt mat fra himmelen, Mr. Darcy, vampiro (ja, det er en bok, og ja, det er den Mr. Darcy det er snakk om) og mexicanere som er snille mot meg.

Midtårsopphold og annet feriesurr

Hei og hopp! Det har gått tre uker (skrekk og gru!) siden jeg sist lot høre fra meg innpå her. For det meste har det ikke skjedd så mye det er verdt å skrive om, men for to helger siden var jeg på midtårsopphold sammen med rundt 25 andre AFS-ere fra resten av sørvest-Mexico. Midtårsopphold, liksom. Det vil si at halve året har gått, det. Et halvt år i Mexico som aldri igjen vil bli noe mer enn minner. Litt skremmende å tenke på egentlig. Men altså, jeg skulle snakke om midtårsopphold, jeg.

Fredag morgen klokka halv ni hoppet tre utenlandske jenter på en buss i Villahermosa, for så å tilbringe de fem neste timene med iPod på øre, barnebøker på spansk og småprating. Mens ADO gl rullet seg fra pannekakeflate Tabasco til Chiapas med bratte fjellvegger og imponerende vegetasjon. Jeg må ta med at det var første gangen på fem måneder jeg virkelig har sett fjell. Etter å ha bodd sytten år på kanten av ei dalside med høydekurver på alle kanter, ble det et merkelig gjensyn med noe jeg ikke innså at jeg savnet da vi brummet inn i Tuxtla, helgas destinasjon.

På Hotel Kopling var allerede resten av AFS-gjengen samlet, og vi ble med en gang med på navneleker og fiskedanser. Senere på dagen ble det tid for mer seriøse samtaler, spørreskjemaer og prater på tomannshånd. Det var utrolig koselig å møte de andre utvekslingsstudentene igjen, utveksle erfaringer og innse at oi, vi kommuniserer faktisk på et språk vi for fem måneder siden enten kunne lite eller ingenting av. Ellers så var det jo fint å se et par norske fjes igjen også, men det ble jo litt komisk da, da vi etter ei stund med merkelig knotenorsk og norske setninger med spansk ordstilling fant ut at det faktisk var lettere å snakke spansk.

Alle sangstunder vi har hatt i senga etter at lyset er slukket kom endelig til nytte da det var klart for karaokestund på fredagskvelden. Lett blanding av Shakira, Banda og Camila ble gaulet utover hele hotellet. På merkelig vis havnet mikrofonen hos to norske jenter som ikke egentlig hadde så mye imot det. Og selv om jeg som kjent ikke akkurat har noen håpefull framtid i operaen, så spilte det ikke noen veldig stor rolle akkurat den ene kvelden. Gøy var det i alle fall, alt sammen.

Siste uke av “juleferien” er her, og jeg må innrømme at det skal bli litt godt å faktisk gjøre noe fornuftig med dagene sine igjen, ikke bare sope rundt her i huset. Eller, vi har jo gjort litt andre ting også, men allikevel, gleder meg til å se andre personer igjen og lære mer spansk.

Det var alt for nå. Jeg er innehaver av et for tiden svært begrenset norsk ordforråd, så derfor kan det ikke bli forventet noen Nobels pris-kandidater fra min siden framover.