70 mexicanske pesos er det samme som 35 norske kroner

Kjære alle sammen! Jeg har ikke druknet i naranjada eller spist meg bevisstløs på himmelske kyllingretter. Tvert imot, jeg har levd litt her i Paraíso, noe jeg liker å fortelle. Egentlig så hadde jeg planer om å legge ut om da jeg reiste til tyske Clara med familien min, ble invitert på pool-party og endte opp i bilen hjem kald og med klær som slettes ikke var mine (etter å ha tilbrakt et par timer under vann i singlet og olabukse, vel å merke), men jeg tror jeg heller skal berette om da jeg danset gatelangs i mitt flotte blå og røde duskedamekostyme, for det høres litt mer øhh, ikke meg-aktig ut, vil jeg påstå.

20. november er en spesiell dag i Mexico, nemlig dagen de feirer den mexicanske revolusjonen. Og i år der det til og med akkurat 100 år siden den ble startet (eller avsluttet?), i alle fall er det hundreårsmarkering. Lørdag 20. november 2010 var det altså duket for dette åretes desfile i Paraíso. Det vil si en parade for alle skolene i hele byen, der hver skole har sitt tema og tilhørende kostyme, musikk og eventuelt dans. Vi fra PREFECO troppet da altså opp med Gwen Stefani og Hollaback girl (eller hvordan det skrives), miniskjørt, topper for de som har fine mager (jeg føler meg ikke blant en av de heldige) og duskedamedusker (hva heter det egentlig?) Men tro det eller ei, jeg hadde det gøy! Svetta rant til tider om kapp med Amazonas, det ble varmt, uniformen klødde litt, men jeg dansa og brydde meg ikke særlig om at jeg sikkert var et hode høyere enn alle de andre, ikke hadde peiling på hvordan man beveger rompa i takt med musikk, i tillegg til det faktum at jeg sikkert var den eneste utlendingen i hele opptoget og derfor litt av en attraksjon. Kameraet mitt valgte akkurat denne dagen å pluteslig uten grunn å bli strømtomt (ironisk nok), men heldigvis hadde Emma kameraet sitt for hånda og var snill og ga meg noen bilder for å bevise at jeg faktisk har gjort noe sånt. Så her ser dere selv med deres blotte øye:

Siden jeg som vanlig er lat og utålmodig så er det ikke flere bilder som kommer akkurat i dag. Mulig at det kommer flere en annen gang. Det er bare det at jeg har visse problemer med å sende min bare mage ut i cyberspace.

På torsdag i forrige uke ble jeg et meget lykkelig menneske. Den første pakken som hverken ble borte eller revet opp av mexicanske postdjeveler ankom nemlig min ringe bolig. Gjett om jeg ble glad da jeg fikk se en grønn BRING-eske stående på gulvet. For å si det sånn så tok det ikke lang tid før det meste av innholdet lå spredt utover. Blant noe av det som gjorde meg mest glad er dette:

En fantastisk koselig julekalender laget av min kjære mor, med gode hjelpere etter det jeg har skjønt. Gleder meg til å gi meg i kast med denne 1. desember!

Det var ubeskrivelig godt å igjen ha Freia Melkesjkokolade på tunga. Som jeg har savnet det!

I går hadde jeg forresten presentasjon om Norge for klassa mi. Det skulle egentlig være på engelsk, men siden nivået her i akkurat det faget ligger på samme stadie som norske kompetansemål for 5. klassinger endte det opp med at jeg nesten bare snakket spansk. Jeg ville jo faktisk at de skulle skjønne det jeg fortalte om dette merkelige og ukjente landet i nord. Er Norge et land eller en delstat? Har dere Cola i Norge? Ligger Norge i Europa? Ahh, like ved Spania og Italia, altså? Fryser ikke vannet når det er så kaldt (her hadde jeg nevnt noe om rundt null grader) Spiser dere kylling i Norge? Er det strender i Norge? Kjenner du til appelsinen? Altså, jeg følte et behov for å vise fram litt av mitt kjære hjemland, og det gjorde jeg, med min hakkete spansk stotret jeg fram noen setninger og svar, og forresten, trenger en visa for å komme inn i Norge? Jeg tror læreren min ble veldig interessert da jeg svarte henne at minstelønn for voksne i Norge ligger på rundt 240 pesos (120 kr, hvis jeg ikke tar helt feil), mot ei vanlig lønning her på 70 pesos (35 kr) - per arbeidsdag på åtte timer. Jeg vil ikke regne ut hvor mye det blir i timen av bare ren forferdelse over at det er en så gigantisk forskjell.

Un helado con nuez y galleta, por favor

Jeg merker ikke lenger at dusjvannet kan sammenliknes med smeltevannet som fyller norske elver tidlig i mai. Myggstikkene ligger gjennomsnittlig på rundt 15 døgnet rundt, forholdsvis lite. Klokka seks om morgenen våkner jeg at at Tabascos kulde sniker seg gjennom sengeteppet mitt. Det er novmeber, men mitt mentale jeg har problemer med å fatte det. November har i mitt vokabular alltid vært synonymt med ord som hustrig, lett snøfall, snøglede, mørke og leksestyr. Ingen av de ordene kan brukes til å beskrive min november for øyeblikket. Jeg hører på November med Odd Nordstoga og prøver å late som jeg ikke vet at norsken min blir verre og jeg fortsatt ikke klarer å føre en spansk samtale uten å lide av kronisk stamming. Jeg er stolt når jeg har gått en hel uke uten å spise is på skolen, og dette ble i dag feiret med en is bestående av - som tittelen sier - kjeks- og nøttesmak. Haha, jeg er håpløs, og jeg nyter det.

I morgen har jeg min siste lørdag med danseøving på skolen klokka åtte på morgenen. Jeg må egentlig innrømme at jeg gleder meg til å ikke stresse avgårde altfor tidlig på lørdagene framover. Neste lørdag er det 20. november og duket for el desfile, paraden som skal gå gjennom byen. Dagen jeg skal vise hele Paraísos befolkning mitt ikkeeksisternede dansetalent. I alle fall har jeg et par duskedamedusker og et altfor kort miniskjørt å ta med meg i kofferten tilbake til et land jeg ikke har planer om å vise meg offentlig i noe liknende.

Ellers har jeg og Margie hatt en smertefull uke med dyp desperasjon. Grunnen har vært at vår pan ikke har passert huset hele uka. Det vil altså si at mannen som sykler forbi hver kveld i seks-tida med diverse sukkerholdige bakeverk ikke har vist snurten av seg siden forrige lørdag. Og hvordan kan man drikke café con leche uten pan?? Jeg vet, vi har store bekymringer i livet. Neida, vi overlever, fordi i dag skal nemlig (forhåpentligvis) papá kjøre oss til bakeriet i sentrum, og der har de nesten like godt munnfyll som den snille mannen på sykkel. Allerede har jeg innsett at jeg ikke vil tenke på livet mitt uten han, hoho. Altså, jeg tror det jeg prøver å få fram er at jeg har blitt vant til mange ting her nå, og alt er ikke best i Norge.

Tilgi meg, kjære godtfolk, men hvert innlegg kan ikke ha romanlengde. Et lite PS også; det hadde vært veldig gøy å vite hvem som følger med på min mexicanske hverdag, så hvis du o'kjære person som leser dette, kjent eller ukjent, har lyst, så hadde jeg satt veldig pris på en aldri så liten kommentar.

En festdag for døde mexicanere

Litt seint, ja, jeg vet det. Men i slutten av forrige uke og starten av denne er såpass viktig for mexicanere at jeg tar meg bryet å komme med en aldri så liten skildring selv nå, nesten ei uke etterpå.

Día de los muertos er stort her i Mexico, faktisk en av de viktigste festdagene de har (i alle fall så viktig at de gir oss fri fra skolen). Día de todos los santos (Allehelgensdag) var 1. november, og alle skolene i Paraíso hadde fri bortsett fra vår og to ungdomsskoler. Typisk. Mandager er ikke helt min greie (akkurat det er det samme uansett hvor i verden jeg går på skole) og jeg må ærlig talt innrømme at det var hardt å dra seg opp 05.45 etter en helg med svært lite avslapping. Dansing, middagsbesøk, handling, pizzaspising, bursdagsfeiring og spising av "de dødes brød" er noe av det jeg brukte mine hellige fridager på. Tenker jeg skal gå i litt dypere detalj.

På søndagsettermiddagen/-kvelden var jeg og Margie først i bursdag hos fetteren til Margie, Saul. Det endte med at vi tre pluss broren til Saul, Cesar, ble sittende å snakke, le og generelt bare tulle i sikkert et par timer, før vi endelig fikk somla oss i vegen til El Parque. Der var det nemlig full fest, eller noe liknende. Mye folk var det i alle fall. Grunnen var at det er litt mer praktisk å stelle i stand noe på en søndag enn på en tirsdag, sånn hvis en tenker for at det helst skal komme mye folk. På selve “Día de los muertos” er det også en hel haug andre tradisjoner som skal gjennomføres. Men altså, vi gikk nå rundt der, lo og prata (jeg liker å meddele at jeg også prata, noe jeg ikke har gjort så mye av her før nå i det siste – ja mor, jeg vet det høres rart ut, men ingen bekymringer (forhåpninger?), jeg vender ikke stum tilbake), spiste “pan de los muertos” (de dødes brød) som egentlig bare er vanlig sukkerbrødliknende saker, men navnet er kult da. Så klart var det veldig interessant å se og få forklart ting tilhørende denne viktige mexicanske høytiden. Hele gata rundt selve torgplassen var dekket av boder der det var satt opp en mengde forskjellige altere. Et par bilder for å illustrere (det tar lang tid å laste opp, men det kommer flere på facebook). På alterene blir det satt bilder av avdøde familiemedlemmer eller andre kjente, lys, kors, mat og drikke. De to siste tingene er for at de døde først skal få nyte mat som de likte da de levde, og etterpå spises den av de levende. Litt sært, jeg må innrømme det. Det er en tradisjon med både katolske og prekolumbianske innslag og verdenskjent for sin unike feiring. Hvis du er mer interessert sjekk her.

Jeg og papegøya hjemme hos Saul og Cesar

Et typisk alter fra Tabasco. Hver delstat hadde sin bod der de viste fram sine spesielle tradisjoner.

 

Et alter med alt tilhørende

Jeg og en "Katrina". Typisk utkledning for Día de los muertos.

På tirsdag, selve festdagen, er også bursdagen til papá, og vi hadde ordnet til overraskelsesselskap for han. Hurra! Skal si han ble overrasket også. God mat, karamellpudding, fotballsparking og TV-titting ble det meste av dagen brukt til for mitt vedkommende. Katolikkene feirer mye mer, men siden min familie er protestanter så tar de ikke så hardt på det. Besøk på kirkegården og lange gudstjenester er blant annet noe som er vanlig. Tilhørende er det også tradisjonell mat for denne høytiden (så klart, det finnes mexicansk mat for en hver anledning), tamal og chanchan, noe jeg desverre må meddele at er det første jeg har smakt her som jeg ikke likte særlig godt.

Jeg har forresten funnet ut en ting. Selv om mexicanere er er kjent for sine latinoromper så vil ikke det nødvendigvis si at de er flinke til å danse korreograferte danser. Det er en grunn til at vi denne uka har hatt tre danseøvinger og enda skal jeg troppe opp på skolen klokka sju i morgen tidlig. Om nøyaktig to uker og en dag skal jeg hoppe rundt i Paraísos gater og lage menneskepyramider. Den eneste trøsten jeg har er at det faktisk er personer som er mer ukoordinerte enn meg blant de 40 danserne.

I dag har fryst, funnet fram min mørkeblå, halvt nedstøva cardigan, og funnet grunnen til at jeg ikke lenger behøver å bruke belte på min rødrutete shorts. Hvis paradis er et ekte sted selger de mye is der og det er uegrenset tilgang på mexicansk mat. Nei, vent. Jeg er jo i paradis. Mexicansk paradis.Hihi.


Hasta luego!