30 días

Om 30 dager sitter jeg på flyet fra London til Mexico City. Jeg må innrømme at det er litt villt å tenke på. Hvem skulle trodde at bydgejenta fra en gård på solsida der det alltid blåser og og vegen er mer hull enn veg, skulle komme til å reise vekk fra alt som er trygt og godt, av egen fri vilje? Ok, jeg må vel innrømme at jeg selv hadde trodd det, og jeg har trodd det i noen år nå. Det er bare rart å tenke på at noe jeg har hatt lyst til så lenge, faktisk snart skjer, rart og litt skremmende. 30 dager er det samme som en måned og to dager mer enn fire uker. Jeg har igjen fire lørdager og søndager i Norge på elleve måneder. Nervøsitet er en snikende følselse som en egentlig aldri helt kan beskrive. Jeg må innrømme at den har sneket seg inn hos meg, men bare i en passelig stor dose, stor nok til at jeg er spent og tenker på ting som kan gå feil, men liten nok til at jeg gleder meg mest og i alle fall ikke gruer meg til noe spesielt. Nervøsitet er sunt, men, som sagt, bare i små doser.

På de neste 30 dagene skal jeg jobbe, feire bursdagen min (Hva slags alder er egentlig 17?), jobbe med bikiniskille i det strålende været (les: tåke og regn), le av de andre når de må opp halv sju og tidligere den 17. august, ja, også skal man vel pakke? Jepp, jeg gleder meg! Men ikke til pakkinga da, vel å merke...

Welcome to the Family

Da jeg hadde min fulle hyre med å legge ut om at jeg skal bo i en by som heter paradis, klarte jeg selvfølgelig å glemme det viktigste, nemlig vertsfamilien selv. Latterlig. Men uansett, familien jeg skal leve under samme tak som i et år består av en far og en mor og deres to døtre på 16 og 18 år (altså et år eldre og et år yngre enn meg), og de har visst en tjener eller hushjelp eller noe sånt. Servant kan bety som mangt, ikke sant? Jeg trenger vel kanskje ikke bekymre meg for at klærne mine ikke skal bli vaska nå (for jeg hadde vel endt opp klesløs hvis jeg måtte ha vasket dem selv-.-), neida. Eller kanskje.

Jeg er uansett glad for at mine nye søstre er omtrent like gamle som meg. Da har jeg i alle fall noen som kan dra meg med ut så jeg slipper å råtne på et lite mexicansk rom uten air conditioner. Ikke det at det noen gang var noen fare for det. Hola fiestas!

Paradis i sterk saus

Ordtaket "Ting skjer når du minst venter det" fikk en helt ny betydning forrige mandag. Jeg stod i kø for å sjekke inn på Torp flyplass da mor ringte, og på grunn av høylytte norske ferieturister var omtrent det eneste jeg hørte: "Kan du gå litt unna bråket? Jeg skal nemlig fortelle deg noe viktig. Hjertet mitt gjorde bokstavelig talt et hopp, og i hodet mitt suste tankene gjennom alle mulige slags viktige beskjeder hun kunne ha å fortelle meg. De stanset brått ved "vertsfamilie" på omtrent samme tid som jeg fikk servert det samme ordet gjennom telefonen. Det kom noen fjortisaktige fnise- og kniselyder ut av kjeften min som jeg helst ikke vil være ved. Stakkars Italiaturister som ble vitner til min mindre elegante gledesdans rett foran bagasjebåndene, spesielt hvis en tenker på at jeg er omtrent like flinke til å danse som en trestokk. Ja, jeg har endelig fått vertsfamilie!

Stedet er Paraíso, Tabasco på sørkysten mot Mexicogolfen. Og jeg bare; "Hææ? Er ikke Tabasco en sterk saus?" Jo, det er det, men det er også her:


Jeg slo opp paraíso på min flotte iFinger, og gjett hva; paraíso betyr faktisk paradis. For et fantastisk sammentreff, ikke sant?

Gratulerer, du er en av de 30 prosent utrolig heldige...

..som fortsatt venter i spenning, som gradvis glir over i nervøs frustrasjon, på vertsfamilie. Nei, jeg skal ikke komme med nok et innlegg der jeg lovpriser min fantastiske flaks. Når jeg tenker på det så er det et under at jeg ikke ble trukket opp til muntlig eksamen.

Jeg har søkt stipend, tjent penger og hørt på latinamerikansk musikk. Om 14 timer sitter jeg på et fly på vei til England, det gjør jeg også om 46 dager, bare at da skal jeg kun være der i fire timer, og ikke seks dager sånn som nå. Denne turen blir på en måte en liten test, siden jeg nå også skal bo hos en vertsfamilie. Ganske spent i grunn..

Fotballmusikk for spanske ører:




Så, nå vet dere i alle fall at jeg ikke gikk til ekstreme tiltak her om kvelden da jeg hatet alle som kunne skrive 'vertsfamilie :D' på facebook og twitter og Gud vet hva. Ja, jeg vet jeg er et ond og egosistisk menneske, men jeg synes det er lov til å litt synd på seg selv noen få ganger.