Det brenner!

Åå, dios mío! Dere vil ikke tro det! Jeg har neglelakk på ALLE neglene mine. Jeg, som knapt nok vet hva en mascara er (ok, det vet jeg faktisk, men dere skjønner poenget) Mamá Orfa spurte meg sånn helt tilfeldig om hun skulle klippe neglene mine, og jeg bare: “øhh, ja, ok,” mens jeg tenkte; er neglene mine virkelig så fæle at det er noe av det første du spør om!? Etter hvert kom det fram det ikke var tilfelle, heldigvis. Det har seg bare sånn at hun liker å klippe negler. Dette endte da altså opp med at jeg fikk en finfin pedikyr time i en plaststol på plattingen bak huset. Med på kjøpet fikk jeg også en finfin sølvglitrende farge på mine ti andre negler, selv om jeg tipper jeg har fått den av på et slags vis innen ei uke. Neglelakk er nemlig noe jeg ikke har brukt siden da jeg var fem år og kledd som prinsesse på karneval i barnehagen. Neste gang tror jeg det får holde med tåneglene.Sånn da har jeg brukt en passelig mengde tid på å spre unyttig og totalt uinteressant informasjon om mitt forhold til neglelakk.

Tenker vi skifter tema nå, eller hva? Jeg tenker jeg burde forklare min meget fantasifulle overskrift til alle interesserte. Det er nemlig ikke snakk om noen alvorlig brann, i alle fall ikke for folk som ikke bor i samme hus som meg, eventuelt drikker av samme vanndunk som meg. De vil merke at det går med unormalt mye vann i disse dager. Brannen det er snakk om å slukke befinner seg et sted mellom tolvårsjekslene mine, og den er vanskelig å slukke. Egentlig så sier det seg litt selv at det oppstår komplikasjoner når en norsk nordmann tror på en mexicaner som peker på ei skål hjemmelagd salsa, rister på hode og sier “no picante”. Selvfølgelig er det sterkt! Mild i Mexico kan nok kvalifisere til sterk i Norge. Sånn som i dag, da jeg kjøpte meg en baguettelignende sak på skolen (veldig god), var Margie så snill og opplyste om at det befant seg chilli et sted inne der blant kyllingen og sausen – da hadde jeg allerede halve inne i munnen. Hell og lykke at jeg hadde kjøpt ei vannflaske i tillegg, den ble nemlig raskt tom etter den biten og den neste, med andre halvparten i. Allikevel er jeg positivt overrasket når det gjelder mat. Etter velkomstleiren så jeg for meg bønner x4 hver dag, og i stedet blir jeg servert kylling og quesadillas. Det er to mål jeg har (blant flere, så klart), og det er å lære å spise sterk, mexicansk mat og lære å lage den.

Den største forandringen jeg har møtt på den tida jeg har vært her (ikke veldig lenge egentlig) er det å ikke forstå hva som foregår rundt en. For meg er det veldig frustrerende å nesten aldri vite hvor vi skal, hva vi skal, hva folk sier, hva lærerne sier, ikke minst og i det hele tatt ikke ha kontroll. De som kjenner meg godt vet at jeg at det er noe jeg liker å ha. Når en plutselig befinner seg på et sted der en ikke får uttrykt seg som en ønsker, da mister en oversikten fullstendig, og det liker jeg ikke. Nå kan jeg faktisk se for meg hvor utrolig frustrerende det er for asylsøkere og andre utlendinger som kommer til Norge. Spesielt vanskelig må det være for de som begynner på norsk skole, de har jo ikke akkurat valgt det frivillig heller, sånn som jeg har. Men jeg har sett folk komme til et nytt land og lært seg språket uten å kunne noe i det hele tatt fra før, og utvekslingsstudenter er tross alt noe annet enn asylsøkere, selv om det nok til tider kan være like forvirrende. Jeg håper det går over snart, helst til november, for da skal jeg se Harry Potter på spansk!

Slenger inn et bilde av meg og de to andre utvekslingsstudentene i AFS Villahermosa



Helt til slutt vil jeg gjerne få meddele at forholdet mellom los mosquos og undertegnede har bedret seg betraktelig etter at fredsmekler señor repelente (myggspray) entret scenen. Sånn i tilfelle noen lurte.

Los mosquos og jeg

Joo-hoo! Her kommer det endelig en skikkelig oppdatering fra Det hvite hus. Nei, jeg snakker ikke om det i Washington, men i Paraíso! Min snille vertsfar, papá Wilber, fikk ordnet så jeg har en adapter som fungerer på dataladeren min. Det er bare til i mandag, men da er det forhåpentligvis en annen på vei over Atlantern, ikke sant, far?

5 dager har jeg vært her hos familien min nå. Fem dager som virker mer som to uker. Jeg har sett, opplevd og lært så utrolig mye nytt og annerledes bare til nå, og en ting er i alle fall sikkert, Mexico og Norge er to helt forskjellige land. Menneskene, skikkene, veiene, byene, butikkene, skolene, alt, greit da, bare nesten. Oi, også klimaet da, så klart! Men faktisk har jeg imponert meg selv akkurat der, jeg har nemlig begynt å gå i olabukse i 30 varmegrader, og i går da det regna syntes jeg nesten det var kaldt. Tilpasningen har begynt.

Los Mosquos – også kjent som myggen i nordligere strøk - og jeg har fått et hett og turbulent forhold. Jeg har funnet ut at jeg må være ekstremt tiltrekkende siden anklene og nedre deler av leggene mine ser ut som en reprise av vannkopper. Heldigvis har de holdt seg for gode til å forvandle ansiktet mitt til noe lignende en rød bolledeig.

Solkremen ligger fortsatt nederst i kofferten min, og armene mine har fortsatt en beskjeden brunfarge. Det er kanskje like greit, siden det også vil si at ansiktet mitt ikke har antatt en ekstremt prikkete bekledning, ennå. Huff, når jeg sitter her og innrømmer sånne ting, så kommer jeg sikkert til å være både solbrent og fregnete i morgen. Karma.

Preparatoria Profesor Augosto Hernandéz Olive, skolen min, også kjent som PREFECO eller la Prepa. Skoleuniformen henger i skapet, eller, i alle fall deler av den. Skjørtet er fortsatt ikke sydd, og det synes å være umulig å oppdrive sko for elefantføtter i Paraíso og omegn, i alle fall brune sko som passer til uniformen. Og hvis dere lurte så kommer det bilde når jeg faktisk har hele uniformen. Jeg skjønner ikke akkurat mye, men jeg er i klasse med de som er et år yngre enn meg, og jeg har skjønt såpass at de har om ting jeg har lært fra før både i litteratur, biologi, fysikk og matte. Det er egentlig ganske greit, for da klarer jeg å følge med litt noen ganger. Matte og engelsk er foreløpig favorittfagene, ganske logisk, ikke sant? Engelskundervisningen her er, eh... mindre utfordrende, for å si det sånn. Jeg tror vi lærte det de har om nå sånn ca i 6. klasse. Men det har seg jo faktisk sånn at spansk er verdens fjerde største språk, mens norsk helt sikkert ikke er på den lista en gang. En kan komme seg fram i verden (i alle fall i Latin-Amerika) om en bare kan spansk, men med kun norsk er en ikke på langt nær så fri. Allikevel, tenk at studenter på et universitet (Vertssøsteren min går nemlig på et) har engelsk på I am, you are, he she it is-stadiet. Og så, en liten bonus opplysning, siden du faktisk har lest så langt: Hver dag klokka 7 lovpriser jeg mennesket som fant opp aircondition. Den personen er ansvarlig for at jeg faktisk ikke kreperer i et sju timers svettefengsel.

Entender er et verb som blir flittig brukt. ‘No entiendo’ betyr ‘jeg forstår ikke’, noe som kanskje er min mest brukte setning hittil. Spansken min går framover med museskritt foreløpig. Jeg har fått med meg hva ord som varmt vær, kaldt vær, søvnig, trøtt, dusje, lærer og is er. Vertsmora mi, mamá Orfa, sier at mexicanere snakker fort fordi de spiser så mye sterk mat, så jeg vet vel egentlig hva jeg har å gjøre de neste månedene. Helt siden jeg kom hit har jeg blitt “tvunget” til å snakke spansk, siden ingen i familien min snakker engelsk. Egentlig så tror jeg det er nesten bare positivt, og at jeg kommer til å lære meg spansk fortere enn om jeg hadde hatt mulighet til å snakke engelsk. Så klart skal jeg ikke nekte for at det hadde vært veldig godt å kunne snakke et språk som en faktisk kan mer enn en bitteliten brøkdel av. Jeg satser på at jeg sier noe annet om et par måneder.

Imodium er min vidundermedisin akkurat nå. Når norsk mage møter mexicansk mat er det ikke alltid det går like bra. Når norsk mage som nesten aldri spiser sterk mat møter hjemmelagd salsa fra Tabasco sier det seg egentlig selv. Men takk og lov for framsynte mødre som kjøper inn slike lure ting. Nå spiser jeg i alle fall sjokolade igjen (Bare tanken på at det noen gang ikke fristet virker skremmende). Ellers er det veldig mye annerledes mat her, som forventet, men jeg prøver å smake på det meste, selv om det kanskje viste seg å ikke være helt min smak. Kylling er alltid godt, og forresten, det er også vannet , i alle fall det vi har hjemme her.

Viernes er fredag på spansk, dagen i dag. Det er klesvaskdag her i huset, og i kveld skal jeg ut med den andre vertssøsteren min, Margie, og noen av hennes venner (mine venner?) og spise pizza. Vi går forresten i samme klasse, det tror jeg at jeg glemte å si. Uansett, jeg gleder meg, selv om jeg ikke forstår så mye akkurat, så er både klassa mi og familien veldig tålmodige og utrolig snille. Selv om litt ensomhet og savn sniker seg inn her og der (det er jo sånt en må regne med), har jeg det bra. Og de sier at det bare blir bedre, så jeg gleder meg!

Slenger inn noen bilder fra reisen og ankomstleiren i Mexico City. Bilder fra Paraíso kommer seinere. Det får være måte på kravstorhet!

Jeg, Ingrid og Nora på flyplassen i London

Noen av de fra Norge på ankomstleiren

Det tok så lang tid å laste opp bilder at det kommer flere seinere når jeg ikke er så fryktelig utålmodig.

Marte Stine møter Mexico

Nå har jeg vært her i fire dager uten å gi lyd fra meg. Men jeg har det altså bra. Jeg tror jeg har opplevd noe i likhet med kultursjokk, og jeg tror ikke jeg kan si at det var særlig morsomt akkurat da det skjedde, det var nemlig i det øyeblikket jeg skjønte at jeg skulle dele seng med de to søstrene mine på et ganskeså lite rom. Det er bare uvant, ikke noe særlig negativt, jeg tillater ikke negative tanker for tiden, ikke mange av de i alle fall. Etterdønninger av sjokket kom da jeg så oppvaskbenken i bakhagen, menmen, er man i Mexico så er man i Mexico. Været er varmt, ingen overraskelse der, og maten er for det allermeste god. Mitt første nye spanske ord var "picante" som betyr sterk, som i sterk mat. Det sier vel litt. Språket er vanskelig, i den betydning at det gir ordet vanskelig en ny betydning. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er neimen ikke lett å forstå et språk man bare kan "un pocito" av. Når jeg får skaffet meg en adapter til dataen min skal jeg komme sterkere tilbake med bilder og lengre avhandlinger. Takk til Emma fra Danmark som lånte meg mini-pcen sin!

En turkis koffert står på gulvet

Det står en turkis koffert på gulvet mitt. Ved siden av meg ligger det to gule bagasjelapper med AFS-logo. Jeg fikk det travelt i går, da jeg plutselig så at det kun gjensto to hvite ruter på den ellers så oransje nedtellingskalenderen min. Kofferten min, som har stått sånn i to uker

ble på rekordtid sånn



og plutselig var den sånn, ferdig!


Jeg ble overrasket og litt bekymret da jeg fant ut at den gikk igjen helt av seg selv, uten å måtte kalle inn ekstra styrker til å bidra med noen flere kilo på toppen.

I kveld har jeg inntatt årets siste middagsmåltid rundt det gamle og halvslitte kjøkkenbordet vårt med en sprekk der cornflakesskåla mi alltid vipper. Det var koselig og litt vemodig, men det er vel sånn det skal være.

Jeg har også hatt besøk av Jorid og Åse.

Jeg kommer til å savne dere, jenter!

Først da vi stod i yttergangen og holdt rundt hverandre gikk alt sammen helt opp for meg, jeg skal faktisk reise i morgen. Det er ikke fritt for at det kom noe vått i øyekroken da jeg fikk de siste klemmene.

Uansett, kofferten er ferdig, kameraet og iPoden er ladet, og i morgen skal jeg vaske rommet mitt (hvis jeg husker hvordan en gjør det). Tenk på det, at neste gang jeg skriver til cyberspace så er jeg på andre siden av jorda, i alle fall så godt som.

Una semana

Fronter Oppland vgs tar ikke lenger imot maei0608 og AFS Intercultural Programs har sendt meg velkomstinformasjon på e-post. Det står en turkis koffert midt på gulvet og lister som pakkeliste Mexico, ting jeg må gjøre før jeg reiser og ting jeg må kjøpe til Mexico ligger spredd utover diverse overflater. Boken Noruega ligger også her, sammen med en ostehøvel og andre norske ting. Det holder på å gå opp for meg at jeg faktisk må begynne å pakke.

For ni måneder siden hadde jeg akkurat sendt inn del to av AFS-søknaden min. Jeg var litt nervøs, men jeg tvilte aldri på at jeg hadde gjort det rette. Det har sjelden vært så stor jubel i heimen som da jeg fikk et brev med et blått ark i der det sto "Utvekslingsprogram Mexico 10/11". Først da skjønte jeg akkurat hvor mye dette betydde for meg. Jeg har alltid vært sikker på at jeg gjør det rette, selv nå, når reisefeberen begynner å melde seg og sommerfuglene er mer aktive enn noen gang.

Om nøtaktig ei uke sitter jeg sammen med 11 andre spente Mexicofarere på Gardermoen Hotell. Det er litt vilt å tenke på. Den første helga på mexicansk jord skal vi tilbringe på velkomstleir i Mexico City. På søndag skal jeg og tre andre fra Norge ta fly videre til vertsfamiliene våre. Min venter på meg på flyplassen i Tabasco, som fortsatt både er en saus og en delstat. Sånn hvis dere hadde glemt det.

Bursdag med solbærtoddy og kreative kort

Det var en gang ei jente som våkna tidlig en morgen med dunkende hode, rennende nese og sår hals, bare for å innse at hun hadde fri og kunne sove lenge. Ikke nok med det, men innen et par minutter kom hun også på at akkurat denne dagen var faktisk bursdagen hennes. Hun sank stille tilbake på puta og lukket øynene igjen, bare for å høre døra knirke opp sakte og smertefullt idet to rustne morgenstemmer stemte i "Hurra for deg". Morgenstund har alltid gull i munn for bursdagsbarn her i huset, og akkurat denne morgenen innbrakte et stykk turkis koffert og ei svart datamappe. Saft og sjokoladekjeks ble det også, tradisjon tro. Men så ble jenta brått og brutalt brakt tilbake til virkeligheten av et kraftig nys og regndråper som klasket mot vinduet. Det var duket for jaging av ku, ute, i regnet. Unnskyld, men er ikke en kraftig forkjølelse og det faktum at jeg har bursdag i dag god nok grunn til å slippe? To mindre vennligsinnende blikk og dårlig skjulte sukk ga et tydelig svar.
Jenta, altså meg, dro på seg ullsokker, fleecejakke og regnjakke og trasket ut. Riktig nok skulle jeg bare stå der, men jeg synes det var ille nok å være ute i oktober. Nei, vent, det er jo august, jeg hadde glemt det jeg. Uansett, oppdraget ble utført på mindre enn tre minutter da vi først var igang. Da bar det inn igjen; rydding med solbærtoddy og The Killers stod for tur. Etter at begge mine kjærlige foreldre hadde hostet opp noen unnskyldninger for å forlate huset, begynte jeg gradvis utover formiddagen å glemme litt at jeg hadde bursdag.

Ikke før jeg etter en halvtimes våt gåtur stod i gangen hos Åse og fikk to store bursdagsklemmer kom jeg på det igjen. Jim Carrey snurret over TV-skjermen på Åse sitt rom og vi spiste brownies (jeg spiste i alle fall, jeg vet ikke om Lene og Åse var raske nok til å sikre seg en liten bit får jeg var ferdig). Etter ei stund gikk Lene for å ta "bussen", og plutselig ringte far og spurte om jeg skulle sitte på opp igjen, også sa han at Åse kunne gjerne være med. Hæ? Min far, som vanligvis greier seg med opplysninger som når og hvor jeg skal hentes inviterer min venn hjem til oss!? Jeg har tidligere fått høre at jeg er godtroende, men SÅ naiv er jeg altså ikke.

Da vi kom jeg skulle jeg gå ned i fryseren med isen, og i det jeg setter høyrefoten på kjellergulvet hører jeg x antall jenter stemme i "Hurra for deg", og hadde jeg vært riktig så klisjé nå, så hadde jeg skrevet at jeg slapp isboksene i gulvet av overraskelse. Men for all del, man behandler da ikke hele fire liter is på den måten! Dessuten så var jeg ikke så dum at jeg ikke visste det var noe på gang. Ingen skal få meg til å tro på at kjøkkenet vårt var usannsynlig ryddig, det luktet stekte potetbåter og far hadde på seg Gantt-skjorte for å hente meg hos Åse, uten at det var noe på gang. Uansett så var det en veldig hyggelig overraskelse, noe mildnet av foreldre som er dårlige løgnere, kryptiske meldinger fra gamletanter og noe merkelig oppførsel av enkelte venner ("Du må komme rundt fire-fem tiden altså" er til vanlig: "Tja, kom utover ettermiddagen du, jeg ser når du er her"), men allikvel, ingenting kunne vært bedre. Så tusen takk til alle som kom, og spesielt til Stine (som ofret sin egen bursdag for min fest) og mor som etter det jeg har skjønt var hjernene bak det hele. Ikke nok med at de stelte i stand alt sammen, men de hadde også laget et album med bilder fra diverse anledninger, og bakerst (nok et produkt fra Stines meget kreative hjerne) ble det plass til kort som alle gjestene hadde lagd.

Etter at alle hadde reist, tok jeg albumet med meg opp i senga, satte meg godt til rette og åpnet opp. Kort etter kort viste flere kreative sjeler, og jeg kjente jeg var glad for at jeg hadde sluppet å grave fram mine minimale talenter innen det området. Så klart var ikke dét det eneste jeg tenkte på akkurat da, i det bursdag gled over i vanlig dag. På hvert kort stod det hilsninger, ønsker om et godt år og "vil savne deg". Jeg kan ikke nekte for at mitt svake hjerte og sarte sjel fikk presset fram litt saltvann i øyekroken. Alt gikk enda mer opp for meg, jeg skal faktisk reise fra dere alle sammen, i et år. Og jeg kommer til å savne dere alle noe helt forferdelig. Men slapp av, jeg skal leve livet, jeg, og hvis dere er snille skal jeg se om jeg finner noen kjekke mexicanere å ta med hjem.

Og helt til slutt, her skal jeg bo:


Gratulerer, du har nå lest ferdig tidenes lengste blogginnlegg.