Tanker om tid

Da jeg satt på immigrasjonskontoret i Villahermosa klokka halv ti torsdag 13. januar, slo det meg brått og brutalt. Jeg er halvveis i utvekslingsåret mitt. Da jeg i slutten av august kikket på det mexicanske visumet mitt og så utløpsdatoen 23. januar 2011, tenkte jeg at hallo, det er jo en liten evighet til. Nei. Fem og en halv måned er slettes ingen evighet. Den første halvdelen av utvekslingsoppholdet mitt har gått nesten litt for fort. Om det ikke kjentes slik ut da jeg satt midt oppi lange skoletimer og regnet meg fram til antall dager og uker til diverse datoer, så gjør det i alle fall det nå. Jeg har sett opplevd og ikke minst lært utrolig mye, av både positive og mindre positive hendelser. Alt har gitt meg noe i utbytte. Learning by doing, bokstavelig talt.

To biler på verksted, tannlegeregninger og skolepenger har skjært kraftig ned på feriebudsjettet vårt, men sånn er livet. Jeg reiste jo tross alt hit for å oppleve livet i en helt normal mexicansk familie, og det er det jeg gjør. Som i alle familier er det både gode og mindre hyggelige dager her i huset også. Alt er en del av opplevelsen, og det er mange egentlig ubetydelige småting som gjøres forskjellig og markerer kulturforskjeller. Utveksling gir virkelig en unik mulighet til å lære om og forstå en helt annen kultur. Interessant og spennende, men innimellom også slitsomt og vanskelig. Det blir noen Hvorfor gjør de det sånn og ikke sånn? Unnskyld, jeg er vant til å gjøre det sånn jeg, og flere liknende tilfeller.

Jeg blir glad for kjempefine julegaver som dukker opp i posten (bedre seint enn aldri). De tre bukkene bruse i marsipan er hyggelig å komme hjem til. Koselige Skypesamtaler med vakre sjeler er også noe som lager Skeikamper i humørkurva mi. Hihi.

El día de los Reyes Magos

Ferielivet er flott, og jeg nyter virkelig å steke pannekaker til frokost klokka ti og ellers ikke gjøre så altfor mange nyttige ting i løpet av en dag. Juleferie til midten av februar er noe jeg hadde hatt lyst til å innføre i Norge også, slettes ikke dumt synes jeg i alle fall. Men jeg har da gjort et par andre ting enn å lage frokost og slenge på sofaen også den siste uka.

Her i Mexico feires El día de los Reyes Magos (dagen til de tre vise menn) den 6. januar. Kvelden før henger barna en lapp oppe i juletreet, som en ønskeliste, til de tre vise menn. Og den 6. på morgenen får de altså en gave av kongene. I tillegg spises la Rosca de los Reyes Magos, egentlig ei ganske vanlig kake, enten kringleliknende, eller som en kake med hull i midten. Det heller uvanlige er at den er fylt med en eller flere små dukkemenn. Det sies at den som får et kakestykke med en sånn minidukke må forberede en fest 2. februar. Hvorfor akkurat den datoen har jeg ikke peiling på, og Nery fortalte meg at det ikke var så ofte det ble gjort. Litt som mandel i grøten, som jeg og Emma prøvde å forklare familiene våre.

La Rosca de los Reyes Magos

Namnam

Ellers så kan jeg jo legge til at etter fire-fem måneder uten særlig mye trening pluss et par ekstra kilo, har jeg endelig begynt å trene igjen. Jeg har jo tross alt ikke igjen mer enn fem og en halv måned (seriøst, så fort tida går!) til jeg igjen skal prøve meg på håndballbanen, og jeg kan ikke risikere å bli benkesliter på grunn av forfalt form. Derfor har jeg og Nery begynt å danse zumba til DVD-er utgitt på starten av forrige tiår. Håret er stygt, klærne enda styggere, men det gjør nytte for seg. Jeg har fortsatt håp om å slippe å bestille to seter på flyet hjem. 

Hasta luego!

Et mexicansk eventyr

Jeg håper nyttårsfeiringen gikk bra for seg for alle sammen, jeg for min del hadde en heller uvanlig slutt på det gamle år. Interessant og annerledes, og ikke akkurat planlagt.

Det hele startet onsdag morgen, litt for tidlig etter min smak, romjula anser jeg som ferie, samme om den tilbringes i Norge eller Mexico. Men uansett, i halv sju-tida kom vi oss da avgårde, jeg, Margie, Nery og mamá. Etter et par stopper for å plukke opp folk, hadde vi endelig lastet full bilen, åtte stykker inni bilen og fire pluss en haug med klær, mat og diverse annen bagasje bakpå lasteplanet. Der satt vi altså ganske bra sammenklemt og svettet i rundt fire timer, fram til vi kom fram i sentrum av Las Choapas, en ganske liten by i staten Veracruz. Etter litt roting rundt i byen for å finne veien videre, litt mathandling og litt beinstrekking kom vi oss ut på en motorveg og også inn på en gårdsveg som ga sterke assosiasjoner til Øverbygdsvegen en fuktig aprildag. Altså, vi måtte enkelte steder gå ut av bilen for at den skulle komme seg over hull og humper uten større skader. Vi kom da fram til en åpen slette omringet av det jeg hadde hørt beskrevet som “fjell” (som jeg regner for å være hauger eller små bakketopper), og det ble klart at for å komme fram til huset og resten av gården måtte vi oppi en kanoliknende båt og fraktes over en liten elv midt på ei myr. Greit nok det, og vi kom oss over uten større uhell enn en druknet dorull. Etter at vi hadde hilst på hele familien og litt til, fikk vi installert oss litt, og resten av dagen ble mer eller mindre tilbrakt ved matbordet eller i hengekøya. Neida, vi spilte faktisk baseball i to timer utpå ettermiddagen også, Las Choapas vs. Paraíso (Paraíso vant, sånn hvis noen lurte). Senere på kvelden var det litt kikking på den fine svart/hvitt reise-TVen og gitarspilling til mexicanske folkeviser. Veldig annerledes enn livet både i Paraíso og i Norge. Badene bestod for eksempel av to skur på gårdsplassen, og den eneste elektrisiteten var et lite solcellepanel. Å se sånt med sine egne øyne setter ting i perspektiv. Virkelig.

På torsdag ble alle vekket av en ikke særlig populær telefonalarm klokka seks. Ikke for det, jeg hadde allerede vært våken en stund takket være litt mexicansk morgenkulde og ei seng som var vondere å sove i enn ei steinrøys. Apropos stein, puta jeg var tildelt kunne fint ha bli forvekslet med en hvilken som helst norsk gråstein. Men altså, vi kom oss da opp alle sammen, og Margie og jeg ble med på melking. For hånd. Jeg trodde jeg hadde litt taket på akkurat det der, men det viste seg fort at etter noen år så har jeg kommet ut av trening, og forresten så gjør de det annerledes her en jeg har lært (Bare for å ha noe å skylde på, liksom). Videre var det klart for kuslakting, også noe nytt å bevitne. Etter hvert kom det familie og mer familie, og jeg ga til slutt opp å holde styr på hvem som var hvem. Alle skulle hjelpe til med slaktinga, og det ble en liten familiefest utav det hele. Utpå ettermiddagen, etter at de fleste hadde spist og fått med seg litt kjøtt hjem, ble det igjen klart for litt baseballspilling, og senere vitse-, gåte-, og historiefortelling. Men da gårdens abuelito begynte på en lang og innvikla fortelling zooma jeg ut og sa god natt.

Heldigvis så førte sengebytte til at jeg tilbrakte hele natta sammenhengende i drømmeland. Nyttårsaften! Årets siste dag. Hvis det ikke hadde vært for at kalenderen fortalte meg det, så hadde jeg trodd at det var en helt vanlig sommerdag (nei, vent, hele året er jo sommer her). Etter litt pakking, spising og klemming ble vi fraktet over elva igjen. Denne gangen en kalkun og ei høne rikere. Så da var det å få plass til dem også oppå lasteplanet sammen med alt det andre. Tjohei.

Vi kjørte inn til Las Choapas først, og ante fred og ingen fare inntil bilen plutselig begynte å gi fra seg noen rare lyder. Greit nok det, men midt i en bakke ble det full stopp. I solsteken stod vi der altså, med motorstopp, fire timer fra hjemme med ei halvdød høne og en kalkun med dødssrik i strupen. Nyttårskvelden. Det viste seg etter hvert at dette ikke var noe som kunne fikses på en halvtime, og vi tok med oss alle sekker, bæreposer og fjærkre og trasket i veg til bussterminalen hundre meter unna. Der ble det venting, deretter et par timer i buss, det ble godt nyttår i Norge, mer venting, ny bussreise, og endelig kunne vi hoppe av i innkjørselen vår klokka ti over ti. Såvidt innenfor døra utbrøt Nery: “Å nei, jeg tok med meg feil bag fra bussen!!” Stemningen i huset var heller laber resten av kvelden, og vel en time senere, etter en etterlengtet dusj og med slitne kropper, hoppet vi til køys. Sånn ble den storslagne nyttårsfeiringa her. Da det nye året kom, var vi langt inne i drømmeland alle mann.

Om ikke selve nyttårsfeiringa ble så stor, så var turen til Las Choapas en av mine beste opplevelser hittil i Mexico. Det var interessant å bo et par dager sånn, midt i ingenmannsland. Til daglig er det ikke ofte jeg tenker på at folk bor under slike forhold i 2011. Det får en til å tenke.

Høna døde forresten på hjemferden. Håper alle har hatt en fin start på det nye året!

Mamá foran huset. Stråtaket er der kjøkkenet er.

Jeg, Mercy og Denise, mine søste søskenbarn!