Guacamole og empanadas

Jeg lever! Det er mer enn denne bloggen har gjort de siste ni dagene, eller noe sånt. Grunnen til lite aktivitet er at jeg skulle få dere til å tro at jeg faktisk har et liv utenom å skrive lange avhandlinger om tånegler og myggstikk og sende de ut i bloggverden. Jeg har et liv, sant n, men et veldig annerledes liv, det er helt sikkert. Men det er dere sikkert lei av å høre nå. Så klart Mexico ikke er som Norge. Hvem i Norge er det som sykler rundt og selger ferske hvetetortillas og andre meget usunne saker? Så er det til stor glede for alle i Paraíso som ikke har selvbeherskelse nok til å holde seg unna (les: Marte Stine og Margie).

Apropos tortilla. I dag, da jeg som vanlig satt og spiste middag med en tortilla i venstrehånda og skjea i den høyre, kom jeg på en ting. Jeg husker nemlig ikke hvordan First Price tortillas smaker lenger. Jeg har slutta å telle myggstikk, å spise middag med skje hver dag er noe jeg tar med den største selvfølge, og – dette er fælt – jeg har glemt hvordan et glass iskald Tine melk og mors ferske boller smaker. Hjelp, hva er det som skjer? Muligens er det dette de kaller for tilpasning. I dagtidlig var det 22 grader og jeg vurderte å ta på meg cardiganjakke på skolen. Jeg holder på å vippe over fra å være norsk med norske vaner til å bli norsk med mexicanske vaner, og jeg liker det.

Aldri mer skal jeg lure på hvorfor mexicansk mat er så kjent, eller hvorfor fedme er et stort problem i USAs sørlige nabostat. Maten her er absolutt ikke oppskrytt, den er fantastisk! Allerede etter tre dager her i huset bestemte jeg meg for at jeg var nødt til å lære meg å lage noen av de himmelske rettene de servere til hverdags her omkring. Så på fredag startet jeg, ganske forsiktig, med guacamole. Den en får servert sammen med cipsen på Peppes Pizza blir liksom veldig smaksløs i forhold til mexicanske standarder inneholdende en del chilli og en del løk. Mitt første forsøk på mexicansk matlaging ble vellykket, noe som egentlig ikke var noen tryllekunst å få til, siden det er veldig enkelt å lage. Guacamole bruker en forresten til tacos sammen med kjøtt, altså, taco her ikke som de grønnsaksbekledde tacolefsene som spises i Norge.

I går prøvde jeg meg også på norsk mat her. Jeg er usikker på akkurat hvor vellykkede karbonadene mine ble, men sausen ble i alle fall redda av mamás fargetilsetning og blomkålen ble ikke ihjelkokt. Det kostet svette, litt frustrasjon og noen nervøse minutter mens sausen truet med å bli klumpete grøt i stedet, men spiselig ble det i alle fall. Siden jeg ikke har lyst til å vise fram mitt tafatte resultat, får dere se meg i stedet! Fint, ikke sant? Forresten så fortalte jeg at jeg liker bedre å bake enn å kokke, så jeg tror mitt neste forsøk på norsk mat må bli noe med litt mer sukkerinnhold, sånn bare for å bevise at jeg faktisk ikke er helt fortapt på kjøkkenet.

Ellers har det ikke skjedd så mye mer spennende. Jeg tar meg selv oftere og oftere i å tenke på spansk også utenfor mattetimene, noe som sikkert bare er bra. Men da jeg skulle føre en samtale med lærerinna i engelsk i forrige uke ble jeg virkelig litt redd. Fem minutter tok det helt sikkert før jeg klarte å stotre frem en engelsk som ikke var fæl, hakkete og ispedd litt spansk i hver setning. Det er ikke før nå jeg skjønner hva folk mener når de snakker om å glemme et språk, og var virkelig ikke morsomt å føle at jeg ikke kunne engelsk lenger. Norsken merker jeg også at det går dårligere med, men jeg tenker bare at det er fordi jeg lærer mer spansk, og da blir det aller mest positivt, men fortsatt litt skremmende. Jeg mener, jeg har faktisk ikke vært her så lenge da.

Det går fortsatt litt opp og ned, men mest opp. Dessuten er familien min veldig forståelsesfull og jeg er kjempeglad for at jeg er akkurat her. Jeg kan ikke tenke meg å være noe annet sted på jorda akkurat nå, selv om jeg i dag oppdaga noen stygge ufjernbare flekker på min flotte hjemmesydde toalettveske og overreagerte fullstendig. Men nå er jeg heldigvis over det og skal spise empanadas til kveldsmat.