Guacamole og empanadas

Jeg lever! Det er mer enn denne bloggen har gjort de siste ni dagene, eller noe sånt. Grunnen til lite aktivitet er at jeg skulle få dere til å tro at jeg faktisk har et liv utenom å skrive lange avhandlinger om tånegler og myggstikk og sende de ut i bloggverden. Jeg har et liv, sant n, men et veldig annerledes liv, det er helt sikkert. Men det er dere sikkert lei av å høre nå. Så klart Mexico ikke er som Norge. Hvem i Norge er det som sykler rundt og selger ferske hvetetortillas og andre meget usunne saker? Så er det til stor glede for alle i Paraíso som ikke har selvbeherskelse nok til å holde seg unna (les: Marte Stine og Margie).

Apropos tortilla. I dag, da jeg som vanlig satt og spiste middag med en tortilla i venstrehånda og skjea i den høyre, kom jeg på en ting. Jeg husker nemlig ikke hvordan First Price tortillas smaker lenger. Jeg har slutta å telle myggstikk, å spise middag med skje hver dag er noe jeg tar med den største selvfølge, og – dette er fælt – jeg har glemt hvordan et glass iskald Tine melk og mors ferske boller smaker. Hjelp, hva er det som skjer? Muligens er det dette de kaller for tilpasning. I dagtidlig var det 22 grader og jeg vurderte å ta på meg cardiganjakke på skolen. Jeg holder på å vippe over fra å være norsk med norske vaner til å bli norsk med mexicanske vaner, og jeg liker det.

Aldri mer skal jeg lure på hvorfor mexicansk mat er så kjent, eller hvorfor fedme er et stort problem i USAs sørlige nabostat. Maten her er absolutt ikke oppskrytt, den er fantastisk! Allerede etter tre dager her i huset bestemte jeg meg for at jeg var nødt til å lære meg å lage noen av de himmelske rettene de servere til hverdags her omkring. Så på fredag startet jeg, ganske forsiktig, med guacamole. Den en får servert sammen med cipsen på Peppes Pizza blir liksom veldig smaksløs i forhold til mexicanske standarder inneholdende en del chilli og en del løk. Mitt første forsøk på mexicansk matlaging ble vellykket, noe som egentlig ikke var noen tryllekunst å få til, siden det er veldig enkelt å lage. Guacamole bruker en forresten til tacos sammen med kjøtt, altså, taco her ikke som de grønnsaksbekledde tacolefsene som spises i Norge.

I går prøvde jeg meg også på norsk mat her. Jeg er usikker på akkurat hvor vellykkede karbonadene mine ble, men sausen ble i alle fall redda av mamás fargetilsetning og blomkålen ble ikke ihjelkokt. Det kostet svette, litt frustrasjon og noen nervøse minutter mens sausen truet med å bli klumpete grøt i stedet, men spiselig ble det i alle fall. Siden jeg ikke har lyst til å vise fram mitt tafatte resultat, får dere se meg i stedet! Fint, ikke sant? Forresten så fortalte jeg at jeg liker bedre å bake enn å kokke, så jeg tror mitt neste forsøk på norsk mat må bli noe med litt mer sukkerinnhold, sånn bare for å bevise at jeg faktisk ikke er helt fortapt på kjøkkenet.

Ellers har det ikke skjedd så mye mer spennende. Jeg tar meg selv oftere og oftere i å tenke på spansk også utenfor mattetimene, noe som sikkert bare er bra. Men da jeg skulle føre en samtale med lærerinna i engelsk i forrige uke ble jeg virkelig litt redd. Fem minutter tok det helt sikkert før jeg klarte å stotre frem en engelsk som ikke var fæl, hakkete og ispedd litt spansk i hver setning. Det er ikke før nå jeg skjønner hva folk mener når de snakker om å glemme et språk, og var virkelig ikke morsomt å føle at jeg ikke kunne engelsk lenger. Norsken merker jeg også at det går dårligere med, men jeg tenker bare at det er fordi jeg lærer mer spansk, og da blir det aller mest positivt, men fortsatt litt skremmende. Jeg mener, jeg har faktisk ikke vært her så lenge da.

Det går fortsatt litt opp og ned, men mest opp. Dessuten er familien min veldig forståelsesfull og jeg er kjempeglad for at jeg er akkurat her. Jeg kan ikke tenke meg å være noe annet sted på jorda akkurat nå, selv om jeg i dag oppdaga noen stygge ufjernbare flekker på min flotte hjemmesydde toalettveske og overreagerte fullstendig. Men nå er jeg heldigvis over det og skal spise empanadas til kveldsmat.

Grip sjansen, opplev verden!

Kalenderen viser den siste lørdagen i september måned. Jeg har mottatt beskjed om snø på toppen av Skeikampen. Altså, høsten har virkelig kommet til Norge. På en måte så savner jeg å se trærne bytte farge, løv falle, beskue rim på bakken og å krype under teppet med en kopp te når gradestokken begynner å finne seg til rette under null. Når det er sagt så glemmer jeg fort alt det når folk forteller meg om scootere som har fått kuldesjokk, regntunge mandager og ullstillongser. Jeg har slått meg til ro med at jeg har opplevd- og kommer til å oppleve en god del norske årstider, men jeg har kun ti måneder med mexicansk klima, og det har jeg planer om å nyte fullt ut. Faktisk så vet jeg ikke helt om jeg kan kalle det årstider, dette de har her, det er liksom bare varmt, mindre varmt, veldig varmt og veldig varmt med regn.

Men uansett, det jeg egentlig ville fram til var at det er høst. Det betyr at mange potensielle utvekslingsstudenter går rundt med tanker om å forlate alt kjent og kjært til fordel for et år med nye og spennende opplevelser. Jeg aner ikke om noen av dere som leser dette her kjenner dere igjen i dette her (*kremt* det er jo så mange som kommenterer *kremt*), men jeg har funnet ut at jeg har lyst til å gi mitt bidrag til at det også neste høst skal være fullt av spente norske ungdommer på tur ut i verden.

Jeg reiser med AFS (American Field Service), som er det eldste av alle utvekslingsorganisasjonene med sine 60 år. Det fine med denne organisasjonen er at den drives nesten utelukket av frivillige. Hverken vertsfamilier, lokallagsmedlemmer eller andre bortsett fra noen svært få veldig høyt oppe i systemet får penger for å drive på med dette. At penger ikke har noe å si betyr jo at de som velger å involvere seg i AFS, enten som vertsfamilie eller annet, virkelig har lyst til dette. Jeg som utvekslingsstudent synes dette er veldig betryggende, siden det forhindrer at vertsfamilien min har andre motiver enn at de har valgt å åpne hjemmet sitt for en vilt fremmed ungdom.

Et år på utveksling koster rundt 60-75 000 ettersom hvilket land en velger å reise til. Da får en altså dekket mer eller mindre alt fra visumkostnader (hvis det er nødvendig) og forsikringer til skoleskyss og -bøker. Inkludert er også pre- og reorientering hjemme i Norge med dekking av reisekostnader. Det er veldig betryggende både for eleven selv og foreldrene at det ikke kommer hauger med ekstrakostnader både før og under utenlandsoppholdet. Hvis en tar året som tellende vg2 så er det muligheter for stipend fra lånekassa på 35-70 000 kroner, men de aller fleste får rundt 40-55 000, altså godt over to tredjedeler av hele beløpet.

Når en søker gjennom AFS så er søknaden delt i to deler. Den første er bare helt grunnleggende personopplysninger, mens den andre er mye mer utfyllende med uttalelser fra lærere, foreldre og andre. Jeg erfarte i alle fall at dette var en lang prosess og mange papirer som forskjellige folk måtte fylle ut. Derfor lønner det seg å være ute i god tid med å søke, for AFS Norge har bare et begrenset antall plasser til hvert land, og mange land er fylt opp allerede i løpet av november!

Etter at søknaden er sendt inn sender AFS Norge den videre til AFS i vertslandet. De har i oppgave å finne en passende vertsfamilie til alle søkerne. Det er ikke vanlig å kunne bestemme hvilken del av landet en kommer i, og på den måten er det også større sjanse for at en kommer til en familie som passer bra. Så klart er det ikke alltid det går like bra, og noen må kanskje bytte familie, men da har alle utvekslingsstudenter en egen lokalkontakt (på en måte reserve-vertsfamilie) som kan hjelpe til og ordne så alt blir best mulig for studenten.

Til slutt så vil jeg bare oppfordre ALLE som har tenkt på å bli utvekslingsstudent til å BLI det. Grip sjansen til å opplev mer av verden, denne muligheten til å leve midt oppe i en fremmed kultur kommer aldri igjen. Selv om jeg ikke har vært her i mer enn så vidt litt over en måned, så kan jeg med hånda på hjertet si at jeg har opplevd utrolig mye som jeg aldri hadde fått sjansen til hvis hadde blitt værende i Norge. Så klart er det både positive og negative sider og opplevelser, men det er de gode en husker og de mindre gode en vokser av.

AFS sine hjemmesider

Huset som ikke er rosa

Det har ikke skjedd så mye spennende siden sist. I går kunne jeg feire at jeg har vært her i Paraíso i en måned, noe som jeg gjorde også - med eksamen og innleveringer i matte og fysikk. Her har en nemlig eksamen i alle fag en gang i måneden, men en eksamen her vil si en helt vanlig en- eller totimersprøve i Norge, så det er ikke så farlig som det kan høres ut som. Dessuten så slipper jeg unna i alle fag bortsett fra fysikk, matte og gym, men det var fordi jeg ville ha. Jeg blir nemlig ikke vurdert i noen av de fagene jeg ikke skjønner, i alle fall ikke enda.

Ellers så går dagen med på å spise is, drikke tamarindo og andre sukkerholdige og heller usunne drikker. Jeg har en stor mistanke om at kroppen min merker fraværet av fysisk aktivitet ganske bra nå. Det hadde nok vært en idé å finne seg noe å gjøre snart ja. Da jeg spurte om akkurat det viste det seg at det ikke ble så enkelt å finne noen fritidsaktivitet som jeg hadde trodd, ettersom så godt som alle idrettsbanene rundt i byen er oversvømte akkurat nå. Forhåpentligvis har de noe som heter treningsstudio her omkring også. Det er jo ikke bra å råtne helt bort heller (eventuelt råtne seg større).

Stua vår. Døra til venstre er inn til somerommet vårt.

Huset mitt!

Jeg vet at jeg har sagt til mange (les: lokalavisa og resten av Gausdal) at det var lyserosa, men det er det altså ikke. Jeg liker å skylde på fargekvaliteten på bildet jeg fikk tilsendt før jeg kom hit. Men altså, lysegult er ikke så verst det heller synes nå jeg. Den bilen som står der er forresten i ukjørbar stand, i stedet cruiser vi rundt i en grønn pick-up. Enten skivst sammen tre i framsetet, med kneene oppi halsen i baksetet, eller med håret flagrende på lasteplanet. Her er det nemlig vanlig at til og med politiet kjører rundt med menneskefrakt bakpå planet.

Ting jeg trodde aldri kom til å bli en vane har faktisk vist seg å bli akkurat det. De siste to ukene har jeg strøket klær flere ganger enn jeg har gjort de to siste årene (ikke vær redd, mor, jeg skal ikke stjele strykekurven din) fordi jeg stryker ett stykk skjørt og ett stykk t-skjorte nesten hver kveld. En iskald dusj hver morgen er faktisk noe jeg liker, og melka her smaker ikke lenger som utvannet karamell. Å dele rom og seng med en (delvis to) andre har vist seg å være meget hyggelig, og isen her er veldig god.

Fregner gror veldig godt i 35 graders varme.

Hva slags forhold har du til din kalkulator?

I dag er det nøyaktig en måned siden jeg forlot norsk jord, kuldegrader, hytteturer og håndball til fordel for nesten elleve måneder med hete, mygg og en jul uten snø. Gurimalla så positivt det hørtes ut. Ja, det var litt trist da jeg kjørte Øverbygdsvegen for siste gang på nesten et år og innse at jeg kom til å savne hvert eneste ett av de åttini hullene. Og ja, det var heller ikke den beste opplevelsen i mitt liv å gi mor et kyss på kinnet og vite at det var en liten evighet til neste gang. Ok, nå må jeg stoppe dette tullet her før tårene kommer rullende nedover. Jeg overdriver, igjen. Eller, ikke så mye faktisk. Det er ikke bare en glansbildehverdag å leve som utvekslingsstudent i et land langt borte med en helt annen kultur enn den en har levd med hele livet. Men så klart, Mexico, Tabasco og Paraíso har mye mer å by på enn kun insekt med onde hensikter og 40 graders varme. Jeg liker å tenke på alle de tingene jeg har opplevd her som jeg aldri i livet hadde sett og gjort hvis den turkise kofferten min aldri hadde tatt turen over Atlanterhavet – og det bare på en måned. Skorpioner på soverommet, skoleuniformer, piñataer og appelsintre i hagen er vel heller uvanlig i Norge, det var i alle fall det sist jeg sjekka.

Nasjonaldagen her ble feiret med et ord: regn. Det regna fra vi satte oss i bilen på veg til festligheter i “El Parque” til godt utpå torsdag ettermiddag. Hurra. Siden det da ikke ble så mange bilder å skryte av så har jeg funnet ut at det kanskje er på tide å vise fram mitt nye hjem. Etter fire uker her kan jeg nemlig med hånda på hjertet si at det er mitt hjem.

Soverommet våres. Det er litt større enn bare senga da, faktisk så befinner det seg et klesskap der også, men det fikk ikke plass på bildet fra døra, og jeg er fortsatt lat som ikke gidder å ta flere enn ett bilde fra hvert rom.

Er ikke dette et frakt dusjforheng så vet ikke jeg!

Kjøkkenet. Og nok en gang, det er større, med både spisebord og komfyr, for så tenk!

Siden nettet er så tregt og jeg (som vanlig?) ikke har tålmodighet til å vente så kommer resten i neste innlegg.

I går var jeg, søstrene mine og Emma og søsknene hennes og så på en arkeologisk utgravning i nabobyen. Det er nemlig et indianerfolk som har opprinnelse i område, og dette er den eldste bosetningen de har funnet. Det var varmt, veldig varmt. Så varmt at jeg følte at både myggkremen og solkremen rant sakte ned i skoene for hvert skritt jeg tok, for ikke å glemme den vaselinliknende kremen jeg hadde smurt på myggstikk som jeg allerede hadde fått.


To pakker med “Norway” skrevet stort og flott med mine beste 1. klassebokstaver forlot i dag mine hender, eller rettere sagt mitt klesskap, siden det er der de har residert i to uker nå. Forresten, hvis det er noen som leser dette og tilfeldigvis har lyst til å sende brev eller andre spennende ting til meg, så har mine kjære foreldre greie på adressa. Apropos adressa (Hjelp, nå sporer jeg fullstendig av!) så er det noe til styr det også. Jeg spurte papá Wilber etter den for tre uker siden fordi det var et par ting blant mine eiendeler som hadde lyst til å komme etter i posten. Det var greit nok det, jeg fikk adressa og sendte en e-post til Norge. MEN i går fant jeg ut at jeg i min tyding av mexicansk håndskrift (den er ikke lik som norsk, nemlig) hadde mistolket en l for en c, og derfor kom ikke pakka fram, men ble i stedet sendt i retur til Spar Gausdal. Lettere irritasjon preget derfor humøret mitt i et par timer på en ellers så fin søndag, men jeg orker sjelden å være i dårlig humør over et tidsrom på over tre timer. Så nå velger jeg heller å glede meg til ikke en, men hele to pakker om en tre-fire ukers tid. Sånn, da var Det store pakkemysteriet forklart.

En Casio scientific har det også blitt på meg i dag, (ja, jeg vet det, klokka er ikke mer enn halv seks og jeg har allerede utrettet hele to viktige ting, du store!) mest på grunn av en fysikkeksamen som skal gjennomføres i morgen. Det hele er ikke så skummelt som det kan høres ut som. Jeg har nemlig funnet ut at en eksamen her er tilnærmet lik ei vanlig kapittelprøve i et hvilke som helst fag på en norsk timeplan. Faktisk så fortalte vertssøstera mi, Margie, at jeg kunne slippe å ta de også, så jeg tror ikke jeg skal ha flere enn fire, vi får se. Men i fysikk trenger man altså en kalkulator, og Casio scientific kjøpte jeg i “La Papelería” (bokhandelen) ved siden av skolen til en pris tilsvarende en norsk lekekalkulator, eller noe sånt. Jeg tviler på at den kommer til å erstatte min kjære blå og hvite Casio Fx- et-eller-annet. Vi har tross alt formet et meget sterkt forhold etter mange timer med både glede og sorg over utallige andregradslikninger og bølgende grafer.

Ellers vil jeg meddele at kylling fortsatt er godt, hvetetortilla er fortsatt usunt og jeg har det bra!

Viva México!

Mexico har nasjonaldag i dag, men ikke hvilken som helst nasjonaldag heller. I dag feires nemlig 200 års uavhengighet fra Spania og at det er 100 år siden den mexicanske revolusjonen. Så vet dere det. Folk her har mer eller mindre feiret siden juli virker det som, mexicanere er jo kjent for å være glad i å ta seg en svingom (det ordet har muligens en litt annen betydning her enn i nordligere strøk). Uansett, vi har fått fri fra skolen i dag, morgen OG på fredag, liksom for å hente oss inn igjen fra den store dagen, eventuelt lade opp til eksamensuka neste uke. Ja, du leste riktig, neste uke skal jeg nemlig ha to og tre eksamener hver dag. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å stryke med glans i alle fag fortsett fra engelsk, fysikk og matte, hvis det ikke står mye på spansk da. Ok, gym skal vel gå tålelig bra det også, mexicansk historie og operativsystem er det en smule verre med.

I går var jeg på mexicansk diskotek for første gang. Jeg må innrømme at det er litt flaut å se bestefedre danse bedre enn meg, menmen den er ikke mer enn forventet. Mine stive, norsk ikkeeksisterende dansegener har ingenting å stille opp med mot latinorytmen i blodet på folket her.

Men nå er det feiring av Mexicos frihet, kommer tilbake med bilder på et senere tidspunkt.

Gratulerer med dagen, Mexico!

Historietimeinnfall

Jeg skal gjøre noe annet i kveld. På skolen på fredag fikk jeg nemlig et plutselig innfall av skrivekløe. Heldigvis hadde jeg ei biologiskrivebok og en blå kulepenn for hånda. Det ble det blogginnlegg av:

Vi har historie, det faget jeg skjønner desidert minst i. Men de andre i klassa mi sier at mexicansk historie er innvikla – full av indianere, spanjoler, gull og USA – så det er jo en trøst. Læreren er ei dame som for det meste står og slår på tavla med tavlepusseren og roper “silencio”. Det hjelper sjelden, for det er ikke særlig mange som er stille i timene hennes, bortsett fra jeg da. Men det er fordi jeg ikke har et veldig stort spansk vokabular å skryte av, ennå. Faktisk så er det en av de største forandringene med å bo her; nå åpner jeg som regel kun kjeften når jeg må. I Norge var det motsatt, at jeg bare holdt stilt da de var nødvendig.

Jeg har ikke fortalt så mye om skolen ennå, så kanskje jeg skal benytte de 30 minuttene som her igjen av timen til å gjøre det. Den første timen jeg hadde på skolen var på en onsdag, orientación, noe jeg fortsatt er litt usikker på hva er. Lærerinna trådte inn døra iført høyhælede flipp-flopper og fant fram det rosa Bratz-pennalet sitt. Senere på dagen var det ei som tok opprop fra ei skrivebok der Barbie prydet framsida. For å si det sånn så var jeg på slutten av dagen fullstendig klar over at dette i alle fall ikke var norsk skole.

Timene varer egentlig i 50 minutter, med kun en pause midt på dagen; matfri. Men jeg er ganske sikker på at vi sjelden har timer på mer enn 40 minutter, siden læreren aldri er der når det ringer inn, eller ut, eller i alle fall er det timebytte. Jeg har ikke helt skjønt det der enda. Dagene starter klokka 7, og vi er ferdige klokka 14, men egentlig så starter vi 7 bare to dager i uka og slutter 13.10 tre dager i uka. Siden jeg er lat så tok jeg like greit bilde av timeplanen min. Da slipper dere å lure på hvilke fag jeg har, og jeg slipper å skrive det. Lurt, ikke sant?

Matematikk og fysikk er fagene jeg har erklært som favoritter, og da kan en kanskje skjønne av timeplanen at onsdag er yndlingsdagen min. Så klart er det fordi det er de to fagene – i tillegg til engelsk – jeg klarer å følge normal undervisning i. Det er jo litt morsomt da, når jeg forklarer vektorregning til medelever – på spansk. Så klart er det en lettelse hver engelsktime å kunne snakke et språk jeg kan og faktisk bli forstått. Men læreren snakker for det meste spansk siden ingen egentlig forstår særlig mye engelsk, og vi har så lette oppgaver at det blir vanskelig. Nei, da er det bedre å tegne koordinatsystemer og hamre løs på kalkulatorer. Glad blir jeg også, når jeg gjenkjenner ting som sinussetningen, andregradslikninger og andre fine formler. Matematikk og tall er universale ting, det liker jeg.

Maestraen roper fortsatt, men nå har klokka ringt og jeg sier meg i alle fall ferdig.

Det var altså mine tanker i en historietime rett før fredag blir til helg. I dag har jeg vært her i Paraíso i tre uker, lært noen spanske gloser her og der, og funnet ut at mexicansk mat er utrolig godt! Nå om dagen er det nærmere 40 enn 30 varmegrader rundt her, og jeg har gnagsår på begge hælene etter ei uke i hvite strømper og brune sko med blomster. Takk for meg.

Forresten så lurer jeg på om "historietimeinnfall" egentlig er et ord. Hjelp, jeg har blitt dårligere i norsk allerede!

Interessante tær?

Jeg trodde jeg visste hva tordenvær var for noe, men akkurat den definisjonen (som så mye annet) måtte revideres kraftig på søndagskvelden. Med lyn og torden om hverandre i tillegg til “huggustups” regnvær var det ikke så veldig koselig da strømmen gikk annet hvert minutt og det drønnet i ørene. Selv om det sikkert var 32 grader eller noe, så var det fint å ha kakao å drikke, sånn beroligende og trygt. Da visste jeg at selv om verden ble til et elektrisk hav rundt meg, så hadde jeg fortsatt noe godt i hendene. Neida, nå overdriver jeg. Igjen.

Det skjer spennende ting her om dagen. Som i går, da vi gikk hjem fra skolen, så vi først en ihjelkjørt katt og så, noen meter etterpå, en uttørket frosk. For ikke å snakke om alle rabiesbefengte løsbikkjer (kanskje jeg bare skal stoppe her før alt blir for morbid?). Nei, la oss snakke om hyggeligere ting, som at jeg har vært på 80-årslag og missekonkurranse i helga, og spist fiskefinner (nei, det skal ikke stå pinner).

På lørdag var jeg nemlig på farten hele dagen. Først i 80-årslag til en onkel av papá Wilber, som jeg først trodde var ei tante, men så begynte en kraftig Obelix med stålgrå mustasje å snakke om sin “hermano”. Oops. Selskapet holdt til i en bakgård der korset dinglet over døra og Coronafaktoren var høy. Det var mat, bløtkake, mange ukjente folk som forble ukjente, en noe beruset fetter som introduserte meg som Marté fra Noruega over høytalerene. Hurra. For ikke å snakke om ei middelaldrende señora Lucy som sang hjerteskjærende mexicanske sanger så det gnagde i ørene, og fulle gammelonkler som smaska meg på kinnet (det er vanlig å hilse med et kyss på kinnet her) og sa “Qué guapa” i øret mitt. OK, det var bare én da, men allikevel en for mye. Æsj. Alt i alt så kan en vel si at mitt førsteinntrykk av mexicansk bursdagsfeiring var noe…eh…mindre flatterende, for å beskirve det i penere ordelag.

Etterfulgt av denne feiringa var et arrangement kalt kåring av señorita Independencia 2010. Her var det et knippe unge señoritaer som spankulerte på ei scene litt vel mange ganger for min del. Det var i alle fall ei fra skolen min som vant og tre andre som også fikk blomster og fine missebånd. Jeg synes pauseinnslaget var det mest imponerende ved hele greia, mexicansk dans er virkelig fascinerende! Men bilder finnes det ikke, for kameraet og resten av det vanlige veskeinnholdet (lommebok, mobil, lommeordbok og kulepenn) lå for første gang igjen hjemme. Ja, jeg vet, lure meg. Når det for én gangs skyld er noe det er verdt å ta bilde av. Menmen, det kommer vel flere fine kameraanledninger, så ikke fortvil!

Når jeg først er inne på bilder og sånn der, så merket jeg en overraskende høy etterspørsel etter bilde av mine negler. Jeg mener, ærlig talt, hvem er det som insisterer på å se bilde av noens negler?? Til tross for at jeg ikke er særlig entusiastisk når det gjelder å sende mine egne, mindre skjønne, tånegler ut i cyberspace, så skal jeg gjøre det. Her, gråt eller le. Og er det virkelig så usannsynlig at jeg bruker neglelakk? Gurimalla.



Nå har jeg endelig fått meg ordentlig skoleuniform jeg også. Og endelig; bilde! Bare så det er sagt så tviler jeg på at særlig mange ser så mye bedre ut etter åtte timers airconditionvind og en halvtimes gåtur i 35 grader og sol. Tenk på det jeg har både skoleuniform og går på privatskole. Ikke verst synes jeg.


I går kveld var jeg sosialt, igjen. Jeg tror mitt sosiale liv så smått begynner å spire, det kan i alle fall være antydninger til en liten hestehov. Vi var noen fra klassa som var på skolen og jobba litt med et prosjekt, og etterpå gikk vi en tur til sentrum. Dette her er torget i Paraíso, som de kaller for “El Parque”, parken.

f.v. En venn jeg ikke husker navnet på, Margie (vertssøster), Lupita og meg

I går telte jeg 17 myggstikk på høyre bakdel. Kanskje min såkalte venn señor repelente har tatt ferie? Apropos ferie, jeg lurer på når det er det?

Det brenner!

Åå, dios mío! Dere vil ikke tro det! Jeg har neglelakk på ALLE neglene mine. Jeg, som knapt nok vet hva en mascara er (ok, det vet jeg faktisk, men dere skjønner poenget) Mamá Orfa spurte meg sånn helt tilfeldig om hun skulle klippe neglene mine, og jeg bare: “øhh, ja, ok,” mens jeg tenkte; er neglene mine virkelig så fæle at det er noe av det første du spør om!? Etter hvert kom det fram det ikke var tilfelle, heldigvis. Det har seg bare sånn at hun liker å klippe negler. Dette endte da altså opp med at jeg fikk en finfin pedikyr time i en plaststol på plattingen bak huset. Med på kjøpet fikk jeg også en finfin sølvglitrende farge på mine ti andre negler, selv om jeg tipper jeg har fått den av på et slags vis innen ei uke. Neglelakk er nemlig noe jeg ikke har brukt siden da jeg var fem år og kledd som prinsesse på karneval i barnehagen. Neste gang tror jeg det får holde med tåneglene.Sånn da har jeg brukt en passelig mengde tid på å spre unyttig og totalt uinteressant informasjon om mitt forhold til neglelakk.

Tenker vi skifter tema nå, eller hva? Jeg tenker jeg burde forklare min meget fantasifulle overskrift til alle interesserte. Det er nemlig ikke snakk om noen alvorlig brann, i alle fall ikke for folk som ikke bor i samme hus som meg, eventuelt drikker av samme vanndunk som meg. De vil merke at det går med unormalt mye vann i disse dager. Brannen det er snakk om å slukke befinner seg et sted mellom tolvårsjekslene mine, og den er vanskelig å slukke. Egentlig så sier det seg litt selv at det oppstår komplikasjoner når en norsk nordmann tror på en mexicaner som peker på ei skål hjemmelagd salsa, rister på hode og sier “no picante”. Selvfølgelig er det sterkt! Mild i Mexico kan nok kvalifisere til sterk i Norge. Sånn som i dag, da jeg kjøpte meg en baguettelignende sak på skolen (veldig god), var Margie så snill og opplyste om at det befant seg chilli et sted inne der blant kyllingen og sausen – da hadde jeg allerede halve inne i munnen. Hell og lykke at jeg hadde kjøpt ei vannflaske i tillegg, den ble nemlig raskt tom etter den biten og den neste, med andre halvparten i. Allikevel er jeg positivt overrasket når det gjelder mat. Etter velkomstleiren så jeg for meg bønner x4 hver dag, og i stedet blir jeg servert kylling og quesadillas. Det er to mål jeg har (blant flere, så klart), og det er å lære å spise sterk, mexicansk mat og lære å lage den.

Den største forandringen jeg har møtt på den tida jeg har vært her (ikke veldig lenge egentlig) er det å ikke forstå hva som foregår rundt en. For meg er det veldig frustrerende å nesten aldri vite hvor vi skal, hva vi skal, hva folk sier, hva lærerne sier, ikke minst og i det hele tatt ikke ha kontroll. De som kjenner meg godt vet at jeg at det er noe jeg liker å ha. Når en plutselig befinner seg på et sted der en ikke får uttrykt seg som en ønsker, da mister en oversikten fullstendig, og det liker jeg ikke. Nå kan jeg faktisk se for meg hvor utrolig frustrerende det er for asylsøkere og andre utlendinger som kommer til Norge. Spesielt vanskelig må det være for de som begynner på norsk skole, de har jo ikke akkurat valgt det frivillig heller, sånn som jeg har. Men jeg har sett folk komme til et nytt land og lært seg språket uten å kunne noe i det hele tatt fra før, og utvekslingsstudenter er tross alt noe annet enn asylsøkere, selv om det nok til tider kan være like forvirrende. Jeg håper det går over snart, helst til november, for da skal jeg se Harry Potter på spansk!

Slenger inn et bilde av meg og de to andre utvekslingsstudentene i AFS Villahermosa



Helt til slutt vil jeg gjerne få meddele at forholdet mellom los mosquos og undertegnede har bedret seg betraktelig etter at fredsmekler señor repelente (myggspray) entret scenen. Sånn i tilfelle noen lurte.

Los mosquos og jeg

Joo-hoo! Her kommer det endelig en skikkelig oppdatering fra Det hvite hus. Nei, jeg snakker ikke om det i Washington, men i Paraíso! Min snille vertsfar, papá Wilber, fikk ordnet så jeg har en adapter som fungerer på dataladeren min. Det er bare til i mandag, men da er det forhåpentligvis en annen på vei over Atlantern, ikke sant, far?

5 dager har jeg vært her hos familien min nå. Fem dager som virker mer som to uker. Jeg har sett, opplevd og lært så utrolig mye nytt og annerledes bare til nå, og en ting er i alle fall sikkert, Mexico og Norge er to helt forskjellige land. Menneskene, skikkene, veiene, byene, butikkene, skolene, alt, greit da, bare nesten. Oi, også klimaet da, så klart! Men faktisk har jeg imponert meg selv akkurat der, jeg har nemlig begynt å gå i olabukse i 30 varmegrader, og i går da det regna syntes jeg nesten det var kaldt. Tilpasningen har begynt.

Los Mosquos – også kjent som myggen i nordligere strøk - og jeg har fått et hett og turbulent forhold. Jeg har funnet ut at jeg må være ekstremt tiltrekkende siden anklene og nedre deler av leggene mine ser ut som en reprise av vannkopper. Heldigvis har de holdt seg for gode til å forvandle ansiktet mitt til noe lignende en rød bolledeig.

Solkremen ligger fortsatt nederst i kofferten min, og armene mine har fortsatt en beskjeden brunfarge. Det er kanskje like greit, siden det også vil si at ansiktet mitt ikke har antatt en ekstremt prikkete bekledning, ennå. Huff, når jeg sitter her og innrømmer sånne ting, så kommer jeg sikkert til å være både solbrent og fregnete i morgen. Karma.

Preparatoria Profesor Augosto Hernandéz Olive, skolen min, også kjent som PREFECO eller la Prepa. Skoleuniformen henger i skapet, eller, i alle fall deler av den. Skjørtet er fortsatt ikke sydd, og det synes å være umulig å oppdrive sko for elefantføtter i Paraíso og omegn, i alle fall brune sko som passer til uniformen. Og hvis dere lurte så kommer det bilde når jeg faktisk har hele uniformen. Jeg skjønner ikke akkurat mye, men jeg er i klasse med de som er et år yngre enn meg, og jeg har skjønt såpass at de har om ting jeg har lært fra før både i litteratur, biologi, fysikk og matte. Det er egentlig ganske greit, for da klarer jeg å følge med litt noen ganger. Matte og engelsk er foreløpig favorittfagene, ganske logisk, ikke sant? Engelskundervisningen her er, eh... mindre utfordrende, for å si det sånn. Jeg tror vi lærte det de har om nå sånn ca i 6. klasse. Men det har seg jo faktisk sånn at spansk er verdens fjerde største språk, mens norsk helt sikkert ikke er på den lista en gang. En kan komme seg fram i verden (i alle fall i Latin-Amerika) om en bare kan spansk, men med kun norsk er en ikke på langt nær så fri. Allikevel, tenk at studenter på et universitet (Vertssøsteren min går nemlig på et) har engelsk på I am, you are, he she it is-stadiet. Og så, en liten bonus opplysning, siden du faktisk har lest så langt: Hver dag klokka 7 lovpriser jeg mennesket som fant opp aircondition. Den personen er ansvarlig for at jeg faktisk ikke kreperer i et sju timers svettefengsel.

Entender er et verb som blir flittig brukt. ‘No entiendo’ betyr ‘jeg forstår ikke’, noe som kanskje er min mest brukte setning hittil. Spansken min går framover med museskritt foreløpig. Jeg har fått med meg hva ord som varmt vær, kaldt vær, søvnig, trøtt, dusje, lærer og is er. Vertsmora mi, mamá Orfa, sier at mexicanere snakker fort fordi de spiser så mye sterk mat, så jeg vet vel egentlig hva jeg har å gjøre de neste månedene. Helt siden jeg kom hit har jeg blitt “tvunget” til å snakke spansk, siden ingen i familien min snakker engelsk. Egentlig så tror jeg det er nesten bare positivt, og at jeg kommer til å lære meg spansk fortere enn om jeg hadde hatt mulighet til å snakke engelsk. Så klart skal jeg ikke nekte for at det hadde vært veldig godt å kunne snakke et språk som en faktisk kan mer enn en bitteliten brøkdel av. Jeg satser på at jeg sier noe annet om et par måneder.

Imodium er min vidundermedisin akkurat nå. Når norsk mage møter mexicansk mat er det ikke alltid det går like bra. Når norsk mage som nesten aldri spiser sterk mat møter hjemmelagd salsa fra Tabasco sier det seg egentlig selv. Men takk og lov for framsynte mødre som kjøper inn slike lure ting. Nå spiser jeg i alle fall sjokolade igjen (Bare tanken på at det noen gang ikke fristet virker skremmende). Ellers er det veldig mye annerledes mat her, som forventet, men jeg prøver å smake på det meste, selv om det kanskje viste seg å ikke være helt min smak. Kylling er alltid godt, og forresten, det er også vannet , i alle fall det vi har hjemme her.

Viernes er fredag på spansk, dagen i dag. Det er klesvaskdag her i huset, og i kveld skal jeg ut med den andre vertssøsteren min, Margie, og noen av hennes venner (mine venner?) og spise pizza. Vi går forresten i samme klasse, det tror jeg at jeg glemte å si. Uansett, jeg gleder meg, selv om jeg ikke forstår så mye akkurat, så er både klassa mi og familien veldig tålmodige og utrolig snille. Selv om litt ensomhet og savn sniker seg inn her og der (det er jo sånt en må regne med), har jeg det bra. Og de sier at det bare blir bedre, så jeg gleder meg!

Slenger inn noen bilder fra reisen og ankomstleiren i Mexico City. Bilder fra Paraíso kommer seinere. Det får være måte på kravstorhet!

Jeg, Ingrid og Nora på flyplassen i London

Noen av de fra Norge på ankomstleiren

Det tok så lang tid å laste opp bilder at det kommer flere seinere når jeg ikke er så fryktelig utålmodig.

Marte Stine møter Mexico

Nå har jeg vært her i fire dager uten å gi lyd fra meg. Men jeg har det altså bra. Jeg tror jeg har opplevd noe i likhet med kultursjokk, og jeg tror ikke jeg kan si at det var særlig morsomt akkurat da det skjedde, det var nemlig i det øyeblikket jeg skjønte at jeg skulle dele seng med de to søstrene mine på et ganskeså lite rom. Det er bare uvant, ikke noe særlig negativt, jeg tillater ikke negative tanker for tiden, ikke mange av de i alle fall. Etterdønninger av sjokket kom da jeg så oppvaskbenken i bakhagen, menmen, er man i Mexico så er man i Mexico. Været er varmt, ingen overraskelse der, og maten er for det allermeste god. Mitt første nye spanske ord var "picante" som betyr sterk, som i sterk mat. Det sier vel litt. Språket er vanskelig, i den betydning at det gir ordet vanskelig en ny betydning. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er neimen ikke lett å forstå et språk man bare kan "un pocito" av. Når jeg får skaffet meg en adapter til dataen min skal jeg komme sterkere tilbake med bilder og lengre avhandlinger. Takk til Emma fra Danmark som lånte meg mini-pcen sin!