Los mosquos og jeg

Joo-hoo! Her kommer det endelig en skikkelig oppdatering fra Det hvite hus. Nei, jeg snakker ikke om det i Washington, men i Paraíso! Min snille vertsfar, papá Wilber, fikk ordnet så jeg har en adapter som fungerer på dataladeren min. Det er bare til i mandag, men da er det forhåpentligvis en annen på vei over Atlantern, ikke sant, far?

5 dager har jeg vært her hos familien min nå. Fem dager som virker mer som to uker. Jeg har sett, opplevd og lært så utrolig mye nytt og annerledes bare til nå, og en ting er i alle fall sikkert, Mexico og Norge er to helt forskjellige land. Menneskene, skikkene, veiene, byene, butikkene, skolene, alt, greit da, bare nesten. Oi, også klimaet da, så klart! Men faktisk har jeg imponert meg selv akkurat der, jeg har nemlig begynt å gå i olabukse i 30 varmegrader, og i går da det regna syntes jeg nesten det var kaldt. Tilpasningen har begynt.

Los Mosquos – også kjent som myggen i nordligere strøk - og jeg har fått et hett og turbulent forhold. Jeg har funnet ut at jeg må være ekstremt tiltrekkende siden anklene og nedre deler av leggene mine ser ut som en reprise av vannkopper. Heldigvis har de holdt seg for gode til å forvandle ansiktet mitt til noe lignende en rød bolledeig.

Solkremen ligger fortsatt nederst i kofferten min, og armene mine har fortsatt en beskjeden brunfarge. Det er kanskje like greit, siden det også vil si at ansiktet mitt ikke har antatt en ekstremt prikkete bekledning, ennå. Huff, når jeg sitter her og innrømmer sånne ting, så kommer jeg sikkert til å være både solbrent og fregnete i morgen. Karma.

Preparatoria Profesor Augosto Hernandéz Olive, skolen min, også kjent som PREFECO eller la Prepa. Skoleuniformen henger i skapet, eller, i alle fall deler av den. Skjørtet er fortsatt ikke sydd, og det synes å være umulig å oppdrive sko for elefantføtter i Paraíso og omegn, i alle fall brune sko som passer til uniformen. Og hvis dere lurte så kommer det bilde når jeg faktisk har hele uniformen. Jeg skjønner ikke akkurat mye, men jeg er i klasse med de som er et år yngre enn meg, og jeg har skjønt såpass at de har om ting jeg har lært fra før både i litteratur, biologi, fysikk og matte. Det er egentlig ganske greit, for da klarer jeg å følge med litt noen ganger. Matte og engelsk er foreløpig favorittfagene, ganske logisk, ikke sant? Engelskundervisningen her er, eh... mindre utfordrende, for å si det sånn. Jeg tror vi lærte det de har om nå sånn ca i 6. klasse. Men det har seg jo faktisk sånn at spansk er verdens fjerde største språk, mens norsk helt sikkert ikke er på den lista en gang. En kan komme seg fram i verden (i alle fall i Latin-Amerika) om en bare kan spansk, men med kun norsk er en ikke på langt nær så fri. Allikevel, tenk at studenter på et universitet (Vertssøsteren min går nemlig på et) har engelsk på I am, you are, he she it is-stadiet. Og så, en liten bonus opplysning, siden du faktisk har lest så langt: Hver dag klokka 7 lovpriser jeg mennesket som fant opp aircondition. Den personen er ansvarlig for at jeg faktisk ikke kreperer i et sju timers svettefengsel.

Entender er et verb som blir flittig brukt. ‘No entiendo’ betyr ‘jeg forstår ikke’, noe som kanskje er min mest brukte setning hittil. Spansken min går framover med museskritt foreløpig. Jeg har fått med meg hva ord som varmt vær, kaldt vær, søvnig, trøtt, dusje, lærer og is er. Vertsmora mi, mamá Orfa, sier at mexicanere snakker fort fordi de spiser så mye sterk mat, så jeg vet vel egentlig hva jeg har å gjøre de neste månedene. Helt siden jeg kom hit har jeg blitt “tvunget” til å snakke spansk, siden ingen i familien min snakker engelsk. Egentlig så tror jeg det er nesten bare positivt, og at jeg kommer til å lære meg spansk fortere enn om jeg hadde hatt mulighet til å snakke engelsk. Så klart skal jeg ikke nekte for at det hadde vært veldig godt å kunne snakke et språk som en faktisk kan mer enn en bitteliten brøkdel av. Jeg satser på at jeg sier noe annet om et par måneder.

Imodium er min vidundermedisin akkurat nå. Når norsk mage møter mexicansk mat er det ikke alltid det går like bra. Når norsk mage som nesten aldri spiser sterk mat møter hjemmelagd salsa fra Tabasco sier det seg egentlig selv. Men takk og lov for framsynte mødre som kjøper inn slike lure ting. Nå spiser jeg i alle fall sjokolade igjen (Bare tanken på at det noen gang ikke fristet virker skremmende). Ellers er det veldig mye annerledes mat her, som forventet, men jeg prøver å smake på det meste, selv om det kanskje viste seg å ikke være helt min smak. Kylling er alltid godt, og forresten, det er også vannet , i alle fall det vi har hjemme her.

Viernes er fredag på spansk, dagen i dag. Det er klesvaskdag her i huset, og i kveld skal jeg ut med den andre vertssøsteren min, Margie, og noen av hennes venner (mine venner?) og spise pizza. Vi går forresten i samme klasse, det tror jeg at jeg glemte å si. Uansett, jeg gleder meg, selv om jeg ikke forstår så mye akkurat, så er både klassa mi og familien veldig tålmodige og utrolig snille. Selv om litt ensomhet og savn sniker seg inn her og der (det er jo sånt en må regne med), har jeg det bra. Og de sier at det bare blir bedre, så jeg gleder meg!

Slenger inn noen bilder fra reisen og ankomstleiren i Mexico City. Bilder fra Paraíso kommer seinere. Det får være måte på kravstorhet!

Jeg, Ingrid og Nora på flyplassen i London

Noen av de fra Norge på ankomstleiren

Det tok så lang tid å laste opp bilder at det kommer flere seinere når jeg ikke er så fryktelig utålmodig.