Interessante tær?

Jeg trodde jeg visste hva tordenvær var for noe, men akkurat den definisjonen (som så mye annet) måtte revideres kraftig på søndagskvelden. Med lyn og torden om hverandre i tillegg til “huggustups” regnvær var det ikke så veldig koselig da strømmen gikk annet hvert minutt og det drønnet i ørene. Selv om det sikkert var 32 grader eller noe, så var det fint å ha kakao å drikke, sånn beroligende og trygt. Da visste jeg at selv om verden ble til et elektrisk hav rundt meg, så hadde jeg fortsatt noe godt i hendene. Neida, nå overdriver jeg. Igjen.

Det skjer spennende ting her om dagen. Som i går, da vi gikk hjem fra skolen, så vi først en ihjelkjørt katt og så, noen meter etterpå, en uttørket frosk. For ikke å snakke om alle rabiesbefengte løsbikkjer (kanskje jeg bare skal stoppe her før alt blir for morbid?). Nei, la oss snakke om hyggeligere ting, som at jeg har vært på 80-årslag og missekonkurranse i helga, og spist fiskefinner (nei, det skal ikke stå pinner).

På lørdag var jeg nemlig på farten hele dagen. Først i 80-årslag til en onkel av papá Wilber, som jeg først trodde var ei tante, men så begynte en kraftig Obelix med stålgrå mustasje å snakke om sin “hermano”. Oops. Selskapet holdt til i en bakgård der korset dinglet over døra og Coronafaktoren var høy. Det var mat, bløtkake, mange ukjente folk som forble ukjente, en noe beruset fetter som introduserte meg som Marté fra Noruega over høytalerene. Hurra. For ikke å snakke om ei middelaldrende señora Lucy som sang hjerteskjærende mexicanske sanger så det gnagde i ørene, og fulle gammelonkler som smaska meg på kinnet (det er vanlig å hilse med et kyss på kinnet her) og sa “Qué guapa” i øret mitt. OK, det var bare én da, men allikevel en for mye. Æsj. Alt i alt så kan en vel si at mitt førsteinntrykk av mexicansk bursdagsfeiring var noe…eh…mindre flatterende, for å beskirve det i penere ordelag.

Etterfulgt av denne feiringa var et arrangement kalt kåring av señorita Independencia 2010. Her var det et knippe unge señoritaer som spankulerte på ei scene litt vel mange ganger for min del. Det var i alle fall ei fra skolen min som vant og tre andre som også fikk blomster og fine missebånd. Jeg synes pauseinnslaget var det mest imponerende ved hele greia, mexicansk dans er virkelig fascinerende! Men bilder finnes det ikke, for kameraet og resten av det vanlige veskeinnholdet (lommebok, mobil, lommeordbok og kulepenn) lå for første gang igjen hjemme. Ja, jeg vet, lure meg. Når det for én gangs skyld er noe det er verdt å ta bilde av. Menmen, det kommer vel flere fine kameraanledninger, så ikke fortvil!

Når jeg først er inne på bilder og sånn der, så merket jeg en overraskende høy etterspørsel etter bilde av mine negler. Jeg mener, ærlig talt, hvem er det som insisterer på å se bilde av noens negler?? Til tross for at jeg ikke er særlig entusiastisk når det gjelder å sende mine egne, mindre skjønne, tånegler ut i cyberspace, så skal jeg gjøre det. Her, gråt eller le. Og er det virkelig så usannsynlig at jeg bruker neglelakk? Gurimalla.



Nå har jeg endelig fått meg ordentlig skoleuniform jeg også. Og endelig; bilde! Bare så det er sagt så tviler jeg på at særlig mange ser så mye bedre ut etter åtte timers airconditionvind og en halvtimes gåtur i 35 grader og sol. Tenk på det jeg har både skoleuniform og går på privatskole. Ikke verst synes jeg.


I går kveld var jeg sosialt, igjen. Jeg tror mitt sosiale liv så smått begynner å spire, det kan i alle fall være antydninger til en liten hestehov. Vi var noen fra klassa som var på skolen og jobba litt med et prosjekt, og etterpå gikk vi en tur til sentrum. Dette her er torget i Paraíso, som de kaller for “El Parque”, parken.

f.v. En venn jeg ikke husker navnet på, Margie (vertssøster), Lupita og meg

I går telte jeg 17 myggstikk på høyre bakdel. Kanskje min såkalte venn señor repelente har tatt ferie? Apropos ferie, jeg lurer på når det er det?