Det brenner!

Åå, dios mío! Dere vil ikke tro det! Jeg har neglelakk på ALLE neglene mine. Jeg, som knapt nok vet hva en mascara er (ok, det vet jeg faktisk, men dere skjønner poenget) Mamá Orfa spurte meg sånn helt tilfeldig om hun skulle klippe neglene mine, og jeg bare: “øhh, ja, ok,” mens jeg tenkte; er neglene mine virkelig så fæle at det er noe av det første du spør om!? Etter hvert kom det fram det ikke var tilfelle, heldigvis. Det har seg bare sånn at hun liker å klippe negler. Dette endte da altså opp med at jeg fikk en finfin pedikyr time i en plaststol på plattingen bak huset. Med på kjøpet fikk jeg også en finfin sølvglitrende farge på mine ti andre negler, selv om jeg tipper jeg har fått den av på et slags vis innen ei uke. Neglelakk er nemlig noe jeg ikke har brukt siden da jeg var fem år og kledd som prinsesse på karneval i barnehagen. Neste gang tror jeg det får holde med tåneglene.Sånn da har jeg brukt en passelig mengde tid på å spre unyttig og totalt uinteressant informasjon om mitt forhold til neglelakk.

Tenker vi skifter tema nå, eller hva? Jeg tenker jeg burde forklare min meget fantasifulle overskrift til alle interesserte. Det er nemlig ikke snakk om noen alvorlig brann, i alle fall ikke for folk som ikke bor i samme hus som meg, eventuelt drikker av samme vanndunk som meg. De vil merke at det går med unormalt mye vann i disse dager. Brannen det er snakk om å slukke befinner seg et sted mellom tolvårsjekslene mine, og den er vanskelig å slukke. Egentlig så sier det seg litt selv at det oppstår komplikasjoner når en norsk nordmann tror på en mexicaner som peker på ei skål hjemmelagd salsa, rister på hode og sier “no picante”. Selvfølgelig er det sterkt! Mild i Mexico kan nok kvalifisere til sterk i Norge. Sånn som i dag, da jeg kjøpte meg en baguettelignende sak på skolen (veldig god), var Margie så snill og opplyste om at det befant seg chilli et sted inne der blant kyllingen og sausen – da hadde jeg allerede halve inne i munnen. Hell og lykke at jeg hadde kjøpt ei vannflaske i tillegg, den ble nemlig raskt tom etter den biten og den neste, med andre halvparten i. Allikevel er jeg positivt overrasket når det gjelder mat. Etter velkomstleiren så jeg for meg bønner x4 hver dag, og i stedet blir jeg servert kylling og quesadillas. Det er to mål jeg har (blant flere, så klart), og det er å lære å spise sterk, mexicansk mat og lære å lage den.

Den største forandringen jeg har møtt på den tida jeg har vært her (ikke veldig lenge egentlig) er det å ikke forstå hva som foregår rundt en. For meg er det veldig frustrerende å nesten aldri vite hvor vi skal, hva vi skal, hva folk sier, hva lærerne sier, ikke minst og i det hele tatt ikke ha kontroll. De som kjenner meg godt vet at jeg at det er noe jeg liker å ha. Når en plutselig befinner seg på et sted der en ikke får uttrykt seg som en ønsker, da mister en oversikten fullstendig, og det liker jeg ikke. Nå kan jeg faktisk se for meg hvor utrolig frustrerende det er for asylsøkere og andre utlendinger som kommer til Norge. Spesielt vanskelig må det være for de som begynner på norsk skole, de har jo ikke akkurat valgt det frivillig heller, sånn som jeg har. Men jeg har sett folk komme til et nytt land og lært seg språket uten å kunne noe i det hele tatt fra før, og utvekslingsstudenter er tross alt noe annet enn asylsøkere, selv om det nok til tider kan være like forvirrende. Jeg håper det går over snart, helst til november, for da skal jeg se Harry Potter på spansk!

Slenger inn et bilde av meg og de to andre utvekslingsstudentene i AFS Villahermosa



Helt til slutt vil jeg gjerne få meddele at forholdet mellom los mosquos og undertegnede har bedret seg betraktelig etter at fredsmekler señor repelente (myggspray) entret scenen. Sånn i tilfelle noen lurte.