Marte Stine møter Mexico

Nå har jeg vært her i fire dager uten å gi lyd fra meg. Men jeg har det altså bra. Jeg tror jeg har opplevd noe i likhet med kultursjokk, og jeg tror ikke jeg kan si at det var særlig morsomt akkurat da det skjedde, det var nemlig i det øyeblikket jeg skjønte at jeg skulle dele seng med de to søstrene mine på et ganskeså lite rom. Det er bare uvant, ikke noe særlig negativt, jeg tillater ikke negative tanker for tiden, ikke mange av de i alle fall. Etterdønninger av sjokket kom da jeg så oppvaskbenken i bakhagen, menmen, er man i Mexico så er man i Mexico. Været er varmt, ingen overraskelse der, og maten er for det allermeste god. Mitt første nye spanske ord var "picante" som betyr sterk, som i sterk mat. Det sier vel litt. Språket er vanskelig, i den betydning at det gir ordet vanskelig en ny betydning. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er neimen ikke lett å forstå et språk man bare kan "un pocito" av. Når jeg får skaffet meg en adapter til dataen min skal jeg komme sterkere tilbake med bilder og lengre avhandlinger. Takk til Emma fra Danmark som lånte meg mini-pcen sin!

En turkis koffert står på gulvet

Det står en turkis koffert på gulvet mitt. Ved siden av meg ligger det to gule bagasjelapper med AFS-logo. Jeg fikk det travelt i går, da jeg plutselig så at det kun gjensto to hvite ruter på den ellers så oransje nedtellingskalenderen min. Kofferten min, som har stått sånn i to uker

ble på rekordtid sånn



og plutselig var den sånn, ferdig!


Jeg ble overrasket og litt bekymret da jeg fant ut at den gikk igjen helt av seg selv, uten å måtte kalle inn ekstra styrker til å bidra med noen flere kilo på toppen.

I kveld har jeg inntatt årets siste middagsmåltid rundt det gamle og halvslitte kjøkkenbordet vårt med en sprekk der cornflakesskåla mi alltid vipper. Det var koselig og litt vemodig, men det er vel sånn det skal være.

Jeg har også hatt besøk av Jorid og Åse.

Jeg kommer til å savne dere, jenter!

Først da vi stod i yttergangen og holdt rundt hverandre gikk alt sammen helt opp for meg, jeg skal faktisk reise i morgen. Det er ikke fritt for at det kom noe vått i øyekroken da jeg fikk de siste klemmene.

Uansett, kofferten er ferdig, kameraet og iPoden er ladet, og i morgen skal jeg vaske rommet mitt (hvis jeg husker hvordan en gjør det). Tenk på det, at neste gang jeg skriver til cyberspace så er jeg på andre siden av jorda, i alle fall så godt som.

Una semana

Fronter Oppland vgs tar ikke lenger imot maei0608 og AFS Intercultural Programs har sendt meg velkomstinformasjon på e-post. Det står en turkis koffert midt på gulvet og lister som pakkeliste Mexico, ting jeg må gjøre før jeg reiser og ting jeg må kjøpe til Mexico ligger spredd utover diverse overflater. Boken Noruega ligger også her, sammen med en ostehøvel og andre norske ting. Det holder på å gå opp for meg at jeg faktisk må begynne å pakke.

For ni måneder siden hadde jeg akkurat sendt inn del to av AFS-søknaden min. Jeg var litt nervøs, men jeg tvilte aldri på at jeg hadde gjort det rette. Det har sjelden vært så stor jubel i heimen som da jeg fikk et brev med et blått ark i der det sto "Utvekslingsprogram Mexico 10/11". Først da skjønte jeg akkurat hvor mye dette betydde for meg. Jeg har alltid vært sikker på at jeg gjør det rette, selv nå, når reisefeberen begynner å melde seg og sommerfuglene er mer aktive enn noen gang.

Om nøtaktig ei uke sitter jeg sammen med 11 andre spente Mexicofarere på Gardermoen Hotell. Det er litt vilt å tenke på. Den første helga på mexicansk jord skal vi tilbringe på velkomstleir i Mexico City. På søndag skal jeg og tre andre fra Norge ta fly videre til vertsfamiliene våre. Min venter på meg på flyplassen i Tabasco, som fortsatt både er en saus og en delstat. Sånn hvis dere hadde glemt det.

Bursdag med solbærtoddy og kreative kort

Det var en gang ei jente som våkna tidlig en morgen med dunkende hode, rennende nese og sår hals, bare for å innse at hun hadde fri og kunne sove lenge. Ikke nok med det, men innen et par minutter kom hun også på at akkurat denne dagen var faktisk bursdagen hennes. Hun sank stille tilbake på puta og lukket øynene igjen, bare for å høre døra knirke opp sakte og smertefullt idet to rustne morgenstemmer stemte i "Hurra for deg". Morgenstund har alltid gull i munn for bursdagsbarn her i huset, og akkurat denne morgenen innbrakte et stykk turkis koffert og ei svart datamappe. Saft og sjokoladekjeks ble det også, tradisjon tro. Men så ble jenta brått og brutalt brakt tilbake til virkeligheten av et kraftig nys og regndråper som klasket mot vinduet. Det var duket for jaging av ku, ute, i regnet. Unnskyld, men er ikke en kraftig forkjølelse og det faktum at jeg har bursdag i dag god nok grunn til å slippe? To mindre vennligsinnende blikk og dårlig skjulte sukk ga et tydelig svar.
Jenta, altså meg, dro på seg ullsokker, fleecejakke og regnjakke og trasket ut. Riktig nok skulle jeg bare stå der, men jeg synes det var ille nok å være ute i oktober. Nei, vent, det er jo august, jeg hadde glemt det jeg. Uansett, oppdraget ble utført på mindre enn tre minutter da vi først var igang. Da bar det inn igjen; rydding med solbærtoddy og The Killers stod for tur. Etter at begge mine kjærlige foreldre hadde hostet opp noen unnskyldninger for å forlate huset, begynte jeg gradvis utover formiddagen å glemme litt at jeg hadde bursdag.

Ikke før jeg etter en halvtimes våt gåtur stod i gangen hos Åse og fikk to store bursdagsklemmer kom jeg på det igjen. Jim Carrey snurret over TV-skjermen på Åse sitt rom og vi spiste brownies (jeg spiste i alle fall, jeg vet ikke om Lene og Åse var raske nok til å sikre seg en liten bit får jeg var ferdig). Etter ei stund gikk Lene for å ta "bussen", og plutselig ringte far og spurte om jeg skulle sitte på opp igjen, også sa han at Åse kunne gjerne være med. Hæ? Min far, som vanligvis greier seg med opplysninger som når og hvor jeg skal hentes inviterer min venn hjem til oss!? Jeg har tidligere fått høre at jeg er godtroende, men SÅ naiv er jeg altså ikke.

Da vi kom jeg skulle jeg gå ned i fryseren med isen, og i det jeg setter høyrefoten på kjellergulvet hører jeg x antall jenter stemme i "Hurra for deg", og hadde jeg vært riktig så klisjé nå, så hadde jeg skrevet at jeg slapp isboksene i gulvet av overraskelse. Men for all del, man behandler da ikke hele fire liter is på den måten! Dessuten så var jeg ikke så dum at jeg ikke visste det var noe på gang. Ingen skal få meg til å tro på at kjøkkenet vårt var usannsynlig ryddig, det luktet stekte potetbåter og far hadde på seg Gantt-skjorte for å hente meg hos Åse, uten at det var noe på gang. Uansett så var det en veldig hyggelig overraskelse, noe mildnet av foreldre som er dårlige løgnere, kryptiske meldinger fra gamletanter og noe merkelig oppførsel av enkelte venner ("Du må komme rundt fire-fem tiden altså" er til vanlig: "Tja, kom utover ettermiddagen du, jeg ser når du er her"), men allikvel, ingenting kunne vært bedre. Så tusen takk til alle som kom, og spesielt til Stine (som ofret sin egen bursdag for min fest) og mor som etter det jeg har skjønt var hjernene bak det hele. Ikke nok med at de stelte i stand alt sammen, men de hadde også laget et album med bilder fra diverse anledninger, og bakerst (nok et produkt fra Stines meget kreative hjerne) ble det plass til kort som alle gjestene hadde lagd.

Etter at alle hadde reist, tok jeg albumet med meg opp i senga, satte meg godt til rette og åpnet opp. Kort etter kort viste flere kreative sjeler, og jeg kjente jeg var glad for at jeg hadde sluppet å grave fram mine minimale talenter innen det området. Så klart var ikke dét det eneste jeg tenkte på akkurat da, i det bursdag gled over i vanlig dag. På hvert kort stod det hilsninger, ønsker om et godt år og "vil savne deg". Jeg kan ikke nekte for at mitt svake hjerte og sarte sjel fikk presset fram litt saltvann i øyekroken. Alt gikk enda mer opp for meg, jeg skal faktisk reise fra dere alle sammen, i et år. Og jeg kommer til å savne dere alle noe helt forferdelig. Men slapp av, jeg skal leve livet, jeg, og hvis dere er snille skal jeg se om jeg finner noen kjekke mexicanere å ta med hjem.

Og helt til slutt, her skal jeg bo:


Gratulerer, du har nå lest ferdig tidenes lengste blogginnlegg.

30 días

Om 30 dager sitter jeg på flyet fra London til Mexico City. Jeg må innrømme at det er litt villt å tenke på. Hvem skulle trodde at bydgejenta fra en gård på solsida der det alltid blåser og og vegen er mer hull enn veg, skulle komme til å reise vekk fra alt som er trygt og godt, av egen fri vilje? Ok, jeg må vel innrømme at jeg selv hadde trodd det, og jeg har trodd det i noen år nå. Det er bare rart å tenke på at noe jeg har hatt lyst til så lenge, faktisk snart skjer, rart og litt skremmende. 30 dager er det samme som en måned og to dager mer enn fire uker. Jeg har igjen fire lørdager og søndager i Norge på elleve måneder. Nervøsitet er en snikende følselse som en egentlig aldri helt kan beskrive. Jeg må innrømme at den har sneket seg inn hos meg, men bare i en passelig stor dose, stor nok til at jeg er spent og tenker på ting som kan gå feil, men liten nok til at jeg gleder meg mest og i alle fall ikke gruer meg til noe spesielt. Nervøsitet er sunt, men, som sagt, bare i små doser.

På de neste 30 dagene skal jeg jobbe, feire bursdagen min (Hva slags alder er egentlig 17?), jobbe med bikiniskille i det strålende været (les: tåke og regn), le av de andre når de må opp halv sju og tidligere den 17. august, ja, også skal man vel pakke? Jepp, jeg gleder meg! Men ikke til pakkinga da, vel å merke...

Welcome to the Family

Da jeg hadde min fulle hyre med å legge ut om at jeg skal bo i en by som heter paradis, klarte jeg selvfølgelig å glemme det viktigste, nemlig vertsfamilien selv. Latterlig. Men uansett, familien jeg skal leve under samme tak som i et år består av en far og en mor og deres to døtre på 16 og 18 år (altså et år eldre og et år yngre enn meg), og de har visst en tjener eller hushjelp eller noe sånt. Servant kan bety som mangt, ikke sant? Jeg trenger vel kanskje ikke bekymre meg for at klærne mine ikke skal bli vaska nå (for jeg hadde vel endt opp klesløs hvis jeg måtte ha vasket dem selv-.-), neida. Eller kanskje.

Jeg er uansett glad for at mine nye søstre er omtrent like gamle som meg. Da har jeg i alle fall noen som kan dra meg med ut så jeg slipper å råtne på et lite mexicansk rom uten air conditioner. Ikke det at det noen gang var noen fare for det. Hola fiestas!

Paradis i sterk saus

Ordtaket "Ting skjer når du minst venter det" fikk en helt ny betydning forrige mandag. Jeg stod i kø for å sjekke inn på Torp flyplass da mor ringte, og på grunn av høylytte norske ferieturister var omtrent det eneste jeg hørte: "Kan du gå litt unna bråket? Jeg skal nemlig fortelle deg noe viktig. Hjertet mitt gjorde bokstavelig talt et hopp, og i hodet mitt suste tankene gjennom alle mulige slags viktige beskjeder hun kunne ha å fortelle meg. De stanset brått ved "vertsfamilie" på omtrent samme tid som jeg fikk servert det samme ordet gjennom telefonen. Det kom noen fjortisaktige fnise- og kniselyder ut av kjeften min som jeg helst ikke vil være ved. Stakkars Italiaturister som ble vitner til min mindre elegante gledesdans rett foran bagasjebåndene, spesielt hvis en tenker på at jeg er omtrent like flinke til å danse som en trestokk. Ja, jeg har endelig fått vertsfamilie!

Stedet er Paraíso, Tabasco på sørkysten mot Mexicogolfen. Og jeg bare; "Hææ? Er ikke Tabasco en sterk saus?" Jo, det er det, men det er også her:


Jeg slo opp paraíso på min flotte iFinger, og gjett hva; paraíso betyr faktisk paradis. For et fantastisk sammentreff, ikke sant?

Gratulerer, du er en av de 30 prosent utrolig heldige...

..som fortsatt venter i spenning, som gradvis glir over i nervøs frustrasjon, på vertsfamilie. Nei, jeg skal ikke komme med nok et innlegg der jeg lovpriser min fantastiske flaks. Når jeg tenker på det så er det et under at jeg ikke ble trukket opp til muntlig eksamen.

Jeg har søkt stipend, tjent penger og hørt på latinamerikansk musikk. Om 14 timer sitter jeg på et fly på vei til England, det gjør jeg også om 46 dager, bare at da skal jeg kun være der i fire timer, og ikke seks dager sånn som nå. Denne turen blir på en måte en liten test, siden jeg nå også skal bo hos en vertsfamilie. Ganske spent i grunn..

Fotballmusikk for spanske ører:




Så, nå vet dere i alle fall at jeg ikke gikk til ekstreme tiltak her om kvelden da jeg hatet alle som kunne skrive 'vertsfamilie :D' på facebook og twitter og Gud vet hva. Ja, jeg vet jeg er et ond og egosistisk menneske, men jeg synes det er lov til å litt synd på seg selv noen få ganger.

Jente (16) søker snille mexicanere å bo hos, anyone?

"Har du fått vertsfamilie enda, eller?" spør den omtenksomme vennen, vennen til mora, mora til vennene, mora til mora, tanta til mora, søstra til mora, for ikke å snakke om alle fedrene og onklene.
"Nei..." svarer jenta med lydløst sukk samtidig som hun mentalt stanger hodet mot noe hardt og kjemper en indre kamp mot desperasjon og utålmodighet som ubønnhørlig nærmer seg overflaten. Det kommer til å gå galt en dag, snart.

Jeg skal ikke utdype noe mer om hvem sin hverdag denne sjarmerende lille scenen er tatt ut fra Forresten, kan en bli lagt inn på psykiatrisk avdeling for avvenning mot å sjekke mailinnboksen sin et for høyt antall ganger om dagen? Er det grunn til å kontakte terapauter, psykologer og lignende? Finnes det egne AA-grupper for slike folk som har hotmailkontoen sin som mest besøkte side?? Hvis det ikke er det, kommer jeg snart til å opprette min egen, for jeg tror det faktisk begynner å bli nødvendig med drastiske tiltak. Avhengighet er skummelt, spesielt når det er unødvendig, idiotisk og komplett hjernedødt. Tragisk.

Jeg prøver hardt, virkelig, og jeg er oppriktig glad for folk som får den lykkelige beskjeden alle spente kommende utvekslingsstudenter venter på. Jeg prøver å ha så små forhåpninger som mulig, og med min fantastiske flaks er det på sin plass. Men det hadde virkelig vært veldig fint om jeg også kunne åpnet innboksen min og funnet en hyggelig mail fra AFS.

Kveldens klagesang, takk for meg.

Hææ, 12 timer på Gardermoen?!

Her om dagen fikk jeg en fin og stor konvolutt i postkassa, med AFS-logoen på. Ja, hjertet mitt gjorde sin egen lille gledesdans. Jeg slapp alt av uvesentlige ting ned på gulvet og konsentrerte all min kraft på å rive den opp fortest mulig. Er det nødvendig å nevne at konvolutten ikke lenger var stor og fin, men lignet mer på biter tilhørende et 1500-biters puslespill. Lyder jeg helst ikke vil vedkjenne meg slapp ukontrollert ut av kjeften min da jeg leste:
Reiserute:
Oslo 07:50 - London 09:20
London 13:55 - Mexico City 19:10

Blant puslespillbrikkene fant jeg også to gule bagasjelapper og ulike varianter av herregud, jeg skal faktisk ut og reise raste gjennom hodet mitt. Resten av dagen gikk jeg bokstavlig talt rundt i lykkerus. Lurer på hvordan dette skal gå den dagen de endelig har funnet en mexicansk familie som tør å la meg bo hos dem i et helt år. Er det rart det tar tid, sier bare jeg.

Bare for å lese og se alt en gang til gikk jeg inn på AFS sine nettsider, og der sto det enda mer. På grunn av visumgreier er vi nødt til å møte på Gardermoen klokka 20 torsdag kveld, i stedet for to timer før avgang. Haff! tenkte jeg da, men så; Hmm, nå slipper jeg jo faktisk å bruke hele natta på å kjøre bil for så å sitte meg skakk på et fly hele dagen. I stedet kan jeg slappe av i bil på ettermiddagen og bruke natta i ei komfortabel seng på hotellet på Gardermoen. Egentlig ganske smart! Så var jeg blid igjen! Nå er jeg faktisk glad for at vi skal møte så tidlig. Det blir bra å møte noen som muligens har hatt reisefeber like mange dager (uker?) som en selv.