Bursdag med solbærtoddy og kreative kort

Det var en gang ei jente som våkna tidlig en morgen med dunkende hode, rennende nese og sår hals, bare for å innse at hun hadde fri og kunne sove lenge. Ikke nok med det, men innen et par minutter kom hun også på at akkurat denne dagen var faktisk bursdagen hennes. Hun sank stille tilbake på puta og lukket øynene igjen, bare for å høre døra knirke opp sakte og smertefullt idet to rustne morgenstemmer stemte i "Hurra for deg". Morgenstund har alltid gull i munn for bursdagsbarn her i huset, og akkurat denne morgenen innbrakte et stykk turkis koffert og ei svart datamappe. Saft og sjokoladekjeks ble det også, tradisjon tro. Men så ble jenta brått og brutalt brakt tilbake til virkeligheten av et kraftig nys og regndråper som klasket mot vinduet. Det var duket for jaging av ku, ute, i regnet. Unnskyld, men er ikke en kraftig forkjølelse og det faktum at jeg har bursdag i dag god nok grunn til å slippe? To mindre vennligsinnende blikk og dårlig skjulte sukk ga et tydelig svar.
Jenta, altså meg, dro på seg ullsokker, fleecejakke og regnjakke og trasket ut. Riktig nok skulle jeg bare stå der, men jeg synes det var ille nok å være ute i oktober. Nei, vent, det er jo august, jeg hadde glemt det jeg. Uansett, oppdraget ble utført på mindre enn tre minutter da vi først var igang. Da bar det inn igjen; rydding med solbærtoddy og The Killers stod for tur. Etter at begge mine kjærlige foreldre hadde hostet opp noen unnskyldninger for å forlate huset, begynte jeg gradvis utover formiddagen å glemme litt at jeg hadde bursdag.

Ikke før jeg etter en halvtimes våt gåtur stod i gangen hos Åse og fikk to store bursdagsklemmer kom jeg på det igjen. Jim Carrey snurret over TV-skjermen på Åse sitt rom og vi spiste brownies (jeg spiste i alle fall, jeg vet ikke om Lene og Åse var raske nok til å sikre seg en liten bit får jeg var ferdig). Etter ei stund gikk Lene for å ta "bussen", og plutselig ringte far og spurte om jeg skulle sitte på opp igjen, også sa han at Åse kunne gjerne være med. Hæ? Min far, som vanligvis greier seg med opplysninger som når og hvor jeg skal hentes inviterer min venn hjem til oss!? Jeg har tidligere fått høre at jeg er godtroende, men SÅ naiv er jeg altså ikke.

Da vi kom jeg skulle jeg gå ned i fryseren med isen, og i det jeg setter høyrefoten på kjellergulvet hører jeg x antall jenter stemme i "Hurra for deg", og hadde jeg vært riktig så klisjé nå, så hadde jeg skrevet at jeg slapp isboksene i gulvet av overraskelse. Men for all del, man behandler da ikke hele fire liter is på den måten! Dessuten så var jeg ikke så dum at jeg ikke visste det var noe på gang. Ingen skal få meg til å tro på at kjøkkenet vårt var usannsynlig ryddig, det luktet stekte potetbåter og far hadde på seg Gantt-skjorte for å hente meg hos Åse, uten at det var noe på gang. Uansett så var det en veldig hyggelig overraskelse, noe mildnet av foreldre som er dårlige løgnere, kryptiske meldinger fra gamletanter og noe merkelig oppførsel av enkelte venner ("Du må komme rundt fire-fem tiden altså" er til vanlig: "Tja, kom utover ettermiddagen du, jeg ser når du er her"), men allikvel, ingenting kunne vært bedre. Så tusen takk til alle som kom, og spesielt til Stine (som ofret sin egen bursdag for min fest) og mor som etter det jeg har skjønt var hjernene bak det hele. Ikke nok med at de stelte i stand alt sammen, men de hadde også laget et album med bilder fra diverse anledninger, og bakerst (nok et produkt fra Stines meget kreative hjerne) ble det plass til kort som alle gjestene hadde lagd.

Etter at alle hadde reist, tok jeg albumet med meg opp i senga, satte meg godt til rette og åpnet opp. Kort etter kort viste flere kreative sjeler, og jeg kjente jeg var glad for at jeg hadde sluppet å grave fram mine minimale talenter innen det området. Så klart var ikke dét det eneste jeg tenkte på akkurat da, i det bursdag gled over i vanlig dag. På hvert kort stod det hilsninger, ønsker om et godt år og "vil savne deg". Jeg kan ikke nekte for at mitt svake hjerte og sarte sjel fikk presset fram litt saltvann i øyekroken. Alt gikk enda mer opp for meg, jeg skal faktisk reise fra dere alle sammen, i et år. Og jeg kommer til å savne dere alle noe helt forferdelig. Men slapp av, jeg skal leve livet, jeg, og hvis dere er snille skal jeg se om jeg finner noen kjekke mexicanere å ta med hjem.

Og helt til slutt, her skal jeg bo:


Gratulerer, du har nå lest ferdig tidenes lengste blogginnlegg.