En turkis koffert står på gulvet

Det står en turkis koffert på gulvet mitt. Ved siden av meg ligger det to gule bagasjelapper med AFS-logo. Jeg fikk det travelt i går, da jeg plutselig så at det kun gjensto to hvite ruter på den ellers så oransje nedtellingskalenderen min. Kofferten min, som har stått sånn i to uker

ble på rekordtid sånn



og plutselig var den sånn, ferdig!


Jeg ble overrasket og litt bekymret da jeg fant ut at den gikk igjen helt av seg selv, uten å måtte kalle inn ekstra styrker til å bidra med noen flere kilo på toppen.

I kveld har jeg inntatt årets siste middagsmåltid rundt det gamle og halvslitte kjøkkenbordet vårt med en sprekk der cornflakesskåla mi alltid vipper. Det var koselig og litt vemodig, men det er vel sånn det skal være.

Jeg har også hatt besøk av Jorid og Åse.

Jeg kommer til å savne dere, jenter!

Først da vi stod i yttergangen og holdt rundt hverandre gikk alt sammen helt opp for meg, jeg skal faktisk reise i morgen. Det er ikke fritt for at det kom noe vått i øyekroken da jeg fikk de siste klemmene.

Uansett, kofferten er ferdig, kameraet og iPoden er ladet, og i morgen skal jeg vaske rommet mitt (hvis jeg husker hvordan en gjør det). Tenk på det, at neste gang jeg skriver til cyberspace så er jeg på andre siden av jorda, i alle fall så godt som.