30 días

Om 30 dager sitter jeg på flyet fra London til Mexico City. Jeg må innrømme at det er litt villt å tenke på. Hvem skulle trodde at bydgejenta fra en gård på solsida der det alltid blåser og og vegen er mer hull enn veg, skulle komme til å reise vekk fra alt som er trygt og godt, av egen fri vilje? Ok, jeg må vel innrømme at jeg selv hadde trodd det, og jeg har trodd det i noen år nå. Det er bare rart å tenke på at noe jeg har hatt lyst til så lenge, faktisk snart skjer, rart og litt skremmende. 30 dager er det samme som en måned og to dager mer enn fire uker. Jeg har igjen fire lørdager og søndager i Norge på elleve måneder. Nervøsitet er en snikende følselse som en egentlig aldri helt kan beskrive. Jeg må innrømme at den har sneket seg inn hos meg, men bare i en passelig stor dose, stor nok til at jeg er spent og tenker på ting som kan gå feil, men liten nok til at jeg gleder meg mest og i alle fall ikke gruer meg til noe spesielt. Nervøsitet er sunt, men, som sagt, bare i små doser.

På de neste 30 dagene skal jeg jobbe, feire bursdagen min (Hva slags alder er egentlig 17?), jobbe med bikiniskille i det strålende været (les: tåke og regn), le av de andre når de må opp halv sju og tidligere den 17. august, ja, også skal man vel pakke? Jepp, jeg gleder meg! Men ikke til pakkinga da, vel å merke...