En vårdag i februar

Skrevet i går, men på grunn av ustabile nettforhold (les under) lempes det ut i cyberspace i dag. 

For første gang på nesten to måneder har jeg nå planer om å skrive litt mer enn bare surr og mindre underholdende oppsummeringstekster. Noe kan jeg jo finne på å gjøre mens jeg forbanner internettilkoblingen her i huset langt inn i evigheten. To minutters tilkoblinger er fint det, hvis du bare skal sjekke e-posten din. Skal du derimot gjøre lekser i Base de datos (ikke spør meg hva det faget egentlig handler om) med innleveringsfrist i morgen, er det ikke fullt så hendig. Og for bare å bemerke en liten sak her, ja jeg gjør faktisk lekser, juleferien ble slutt en gang her også, men den varte i alle fall langt på veg til påske. I tillegg er det litt enklere å henge med i skarpsvingene når en kan si en skjønner nitti prosent av det som fortelles fra kateteret, og ikke kun ti, som var tilfelle for sånn omtrent et halvt år siden.

Jeg har “gått et par runder med meg selv” – som det så fint heter – de siste to-tre ukene, og innsett en del ting. Ting som jeg er fornøyd med og ting som jeg gjerne vil ha en forandring på. Det førte til at jeg har bytta klasse. Kort og greit. Det er sant at det er fint å gå i klasse med vertssøstra si – i starten. Men etter det syntes jeg det bare ble flere og flere ting som smøyg seg over på den negative siden, og negativt er jo sjelden bra. Nå kan jeg med hånda på hjertet si at jeg gleder meg til å gå på skolen om morgenen, bare fordi jeg allerede nå synes jeg har havnet i ei flott klasse. Det sier jo litt da, når vi har heliumballongutveksling, og jeg får – helt uanmeldt – en fin blå en og en stor plakat med “ 3B tar i mot deg med åpne armer! Fra Mexico til Norge.” Er ikke det skikkelig hjertelig velkomst så vet ikke jeg. På tre dager har jeg fått et bedre forhold til 3B enn jeg klarte å få på et halvt skoleår med 2A. Det sier antakeligvis det meste.

Så kommer moralprekenen bak det hele (for den må jo komme den også). Når en da altså befinner seg på utveksling så er det jo et stort poeng å lære noe, vi er jo så unge og skal lære så mye. Jeg vet at mange personer en del IQ-poeng smartere enn meg har sagt det samme som jeg skal skrive om nå et par hundre ganger før. Men jeg kan jo skrive det allikevel, da, bare for å gjøre det klart at jeg også har skjønt greia. Det er lov å feile, lov å være feig noen ganger, lov å trekke seg unna avgjørelser og la livet seile sin egen sjø uten å selv ha så mye innflytelse på hvor det fører hen. Det er lov så lenge en lærer noe av det, så lenge en etterpå skjønner tegninga og kan si til seg selv: “oi, det der var kanskje ikke så lurt” eller “i det øyeblikket burde jeg gjort det og det”. Slikt fører til erfaringer. De store tenkerne har belært oss at det er av erfaringer vi lærer, både saker og ting om omverdenen og et par harde sannheter om oss selv som vi kanskje ikke egentlig har lyst til å innse. Jeg tror det jeg prøver å komme fram til her er at jeg tror jeg lærer mange ting om mye rart i løpet av dette utvekslingsåret her. Ting det ellers ville tatt meg i alle fall mer enn ti måneder å få med meg hvis jeg fortsatt hadde dusja i varmt vann hver dag.

For øvrig kan jeg meddele at vinteren er over. I dag hadde jeg paraescolar, altså dansing de to siste timene. Tiden fra halv ett til to ble brukt på å pugge salsatrinn, le og svette ut halvdelen av kroppens vanninnhold i et bunkersliknende rom med lite fungerende vifter. Og som om ikke det var nok, så stakk sola hardt trynet da vi kom oss ut i gata. Da synes jeg egentlig det var ganske ubeleilig at akkurat i dag hadde vi paraescolar og skjørtet var bytta ut med olabukse. Det verste er egentlig at det faktisk ikke var sååå varmt, en litt over gjennomsnittet varm vårdag a’la Tabasco. I mars kommer jeg sikkert til å lide av heteslag to ganger daglig og jeg kommer til å ønske at jeg bodde i havet (evt. På stranda eller i dusjen) . Ønsk meg lykke til.

Og hvis noen lurte så ja, jeg skreiv om det fine varme været og den svære gule tingesten som henger der oppe på det blå tapetet dagen lang bare for å gni det inn – med salt - at jeg jeg befinner meg på et sted der blåfrosne tær og snøploger er svært ukjente fenomener. Litt for mange og litt for mørke fregner, baseballliknende myggstikk og svette gnagsår er derimot meget dagsaktuelle temaer. Æsj. Litt mer oppløftende er det å tenke på at det er også frityrstekt mat fra himmelen, Mr. Darcy, vampiro (ja, det er en bok, og ja, det er den Mr. Darcy det er snakk om) og mexicanere som er snille mot meg.

Midtårsopphold og annet feriesurr

Hei og hopp! Det har gått tre uker (skrekk og gru!) siden jeg sist lot høre fra meg innpå her. For det meste har det ikke skjedd så mye det er verdt å skrive om, men for to helger siden var jeg på midtårsopphold sammen med rundt 25 andre AFS-ere fra resten av sørvest-Mexico. Midtårsopphold, liksom. Det vil si at halve året har gått, det. Et halvt år i Mexico som aldri igjen vil bli noe mer enn minner. Litt skremmende å tenke på egentlig. Men altså, jeg skulle snakke om midtårsopphold, jeg.

Fredag morgen klokka halv ni hoppet tre utenlandske jenter på en buss i Villahermosa, for så å tilbringe de fem neste timene med iPod på øre, barnebøker på spansk og småprating. Mens ADO gl rullet seg fra pannekakeflate Tabasco til Chiapas med bratte fjellvegger og imponerende vegetasjon. Jeg må ta med at det var første gangen på fem måneder jeg virkelig har sett fjell. Etter å ha bodd sytten år på kanten av ei dalside med høydekurver på alle kanter, ble det et merkelig gjensyn med noe jeg ikke innså at jeg savnet da vi brummet inn i Tuxtla, helgas destinasjon.

På Hotel Kopling var allerede resten av AFS-gjengen samlet, og vi ble med en gang med på navneleker og fiskedanser. Senere på dagen ble det tid for mer seriøse samtaler, spørreskjemaer og prater på tomannshånd. Det var utrolig koselig å møte de andre utvekslingsstudentene igjen, utveksle erfaringer og innse at oi, vi kommuniserer faktisk på et språk vi for fem måneder siden enten kunne lite eller ingenting av. Ellers så var det jo fint å se et par norske fjes igjen også, men det ble jo litt komisk da, da vi etter ei stund med merkelig knotenorsk og norske setninger med spansk ordstilling fant ut at det faktisk var lettere å snakke spansk.

Alle sangstunder vi har hatt i senga etter at lyset er slukket kom endelig til nytte da det var klart for karaokestund på fredagskvelden. Lett blanding av Shakira, Banda og Camila ble gaulet utover hele hotellet. På merkelig vis havnet mikrofonen hos to norske jenter som ikke egentlig hadde så mye imot det. Og selv om jeg som kjent ikke akkurat har noen håpefull framtid i operaen, så spilte det ikke noen veldig stor rolle akkurat den ene kvelden. Gøy var det i alle fall, alt sammen.

Siste uke av “juleferien” er her, og jeg må innrømme at det skal bli litt godt å faktisk gjøre noe fornuftig med dagene sine igjen, ikke bare sope rundt her i huset. Eller, vi har jo gjort litt andre ting også, men allikevel, gleder meg til å se andre personer igjen og lære mer spansk.

Det var alt for nå. Jeg er innehaver av et for tiden svært begrenset norsk ordforråd, så derfor kan det ikke bli forventet noen Nobels pris-kandidater fra min siden framover.

Tanker om tid

Da jeg satt på immigrasjonskontoret i Villahermosa klokka halv ti torsdag 13. januar, slo det meg brått og brutalt. Jeg er halvveis i utvekslingsåret mitt. Da jeg i slutten av august kikket på det mexicanske visumet mitt og så utløpsdatoen 23. januar 2011, tenkte jeg at hallo, det er jo en liten evighet til. Nei. Fem og en halv måned er slettes ingen evighet. Den første halvdelen av utvekslingsoppholdet mitt har gått nesten litt for fort. Om det ikke kjentes slik ut da jeg satt midt oppi lange skoletimer og regnet meg fram til antall dager og uker til diverse datoer, så gjør det i alle fall det nå. Jeg har sett opplevd og ikke minst lært utrolig mye, av både positive og mindre positive hendelser. Alt har gitt meg noe i utbytte. Learning by doing, bokstavelig talt.

To biler på verksted, tannlegeregninger og skolepenger har skjært kraftig ned på feriebudsjettet vårt, men sånn er livet. Jeg reiste jo tross alt hit for å oppleve livet i en helt normal mexicansk familie, og det er det jeg gjør. Som i alle familier er det både gode og mindre hyggelige dager her i huset også. Alt er en del av opplevelsen, og det er mange egentlig ubetydelige småting som gjøres forskjellig og markerer kulturforskjeller. Utveksling gir virkelig en unik mulighet til å lære om og forstå en helt annen kultur. Interessant og spennende, men innimellom også slitsomt og vanskelig. Det blir noen Hvorfor gjør de det sånn og ikke sånn? Unnskyld, jeg er vant til å gjøre det sånn jeg, og flere liknende tilfeller.

Jeg blir glad for kjempefine julegaver som dukker opp i posten (bedre seint enn aldri). De tre bukkene bruse i marsipan er hyggelig å komme hjem til. Koselige Skypesamtaler med vakre sjeler er også noe som lager Skeikamper i humørkurva mi. Hihi.

El día de los Reyes Magos

Ferielivet er flott, og jeg nyter virkelig å steke pannekaker til frokost klokka ti og ellers ikke gjøre så altfor mange nyttige ting i løpet av en dag. Juleferie til midten av februar er noe jeg hadde hatt lyst til å innføre i Norge også, slettes ikke dumt synes jeg i alle fall. Men jeg har da gjort et par andre ting enn å lage frokost og slenge på sofaen også den siste uka.

Her i Mexico feires El día de los Reyes Magos (dagen til de tre vise menn) den 6. januar. Kvelden før henger barna en lapp oppe i juletreet, som en ønskeliste, til de tre vise menn. Og den 6. på morgenen får de altså en gave av kongene. I tillegg spises la Rosca de los Reyes Magos, egentlig ei ganske vanlig kake, enten kringleliknende, eller som en kake med hull i midten. Det heller uvanlige er at den er fylt med en eller flere små dukkemenn. Det sies at den som får et kakestykke med en sånn minidukke må forberede en fest 2. februar. Hvorfor akkurat den datoen har jeg ikke peiling på, og Nery fortalte meg at det ikke var så ofte det ble gjort. Litt som mandel i grøten, som jeg og Emma prøvde å forklare familiene våre.

La Rosca de los Reyes Magos

Namnam

Ellers så kan jeg jo legge til at etter fire-fem måneder uten særlig mye trening pluss et par ekstra kilo, har jeg endelig begynt å trene igjen. Jeg har jo tross alt ikke igjen mer enn fem og en halv måned (seriøst, så fort tida går!) til jeg igjen skal prøve meg på håndballbanen, og jeg kan ikke risikere å bli benkesliter på grunn av forfalt form. Derfor har jeg og Nery begynt å danse zumba til DVD-er utgitt på starten av forrige tiår. Håret er stygt, klærne enda styggere, men det gjør nytte for seg. Jeg har fortsatt håp om å slippe å bestille to seter på flyet hjem. 

Hasta luego!

Et mexicansk eventyr

Jeg håper nyttårsfeiringen gikk bra for seg for alle sammen, jeg for min del hadde en heller uvanlig slutt på det gamle år. Interessant og annerledes, og ikke akkurat planlagt.

Det hele startet onsdag morgen, litt for tidlig etter min smak, romjula anser jeg som ferie, samme om den tilbringes i Norge eller Mexico. Men uansett, i halv sju-tida kom vi oss da avgårde, jeg, Margie, Nery og mamá. Etter et par stopper for å plukke opp folk, hadde vi endelig lastet full bilen, åtte stykker inni bilen og fire pluss en haug med klær, mat og diverse annen bagasje bakpå lasteplanet. Der satt vi altså ganske bra sammenklemt og svettet i rundt fire timer, fram til vi kom fram i sentrum av Las Choapas, en ganske liten by i staten Veracruz. Etter litt roting rundt i byen for å finne veien videre, litt mathandling og litt beinstrekking kom vi oss ut på en motorveg og også inn på en gårdsveg som ga sterke assosiasjoner til Øverbygdsvegen en fuktig aprildag. Altså, vi måtte enkelte steder gå ut av bilen for at den skulle komme seg over hull og humper uten større skader. Vi kom da fram til en åpen slette omringet av det jeg hadde hørt beskrevet som “fjell” (som jeg regner for å være hauger eller små bakketopper), og det ble klart at for å komme fram til huset og resten av gården måtte vi oppi en kanoliknende båt og fraktes over en liten elv midt på ei myr. Greit nok det, og vi kom oss over uten større uhell enn en druknet dorull. Etter at vi hadde hilst på hele familien og litt til, fikk vi installert oss litt, og resten av dagen ble mer eller mindre tilbrakt ved matbordet eller i hengekøya. Neida, vi spilte faktisk baseball i to timer utpå ettermiddagen også, Las Choapas vs. Paraíso (Paraíso vant, sånn hvis noen lurte). Senere på kvelden var det litt kikking på den fine svart/hvitt reise-TVen og gitarspilling til mexicanske folkeviser. Veldig annerledes enn livet både i Paraíso og i Norge. Badene bestod for eksempel av to skur på gårdsplassen, og den eneste elektrisiteten var et lite solcellepanel. Å se sånt med sine egne øyne setter ting i perspektiv. Virkelig.

På torsdag ble alle vekket av en ikke særlig populær telefonalarm klokka seks. Ikke for det, jeg hadde allerede vært våken en stund takket være litt mexicansk morgenkulde og ei seng som var vondere å sove i enn ei steinrøys. Apropos stein, puta jeg var tildelt kunne fint ha bli forvekslet med en hvilken som helst norsk gråstein. Men altså, vi kom oss da opp alle sammen, og Margie og jeg ble med på melking. For hånd. Jeg trodde jeg hadde litt taket på akkurat det der, men det viste seg fort at etter noen år så har jeg kommet ut av trening, og forresten så gjør de det annerledes her en jeg har lært (Bare for å ha noe å skylde på, liksom). Videre var det klart for kuslakting, også noe nytt å bevitne. Etter hvert kom det familie og mer familie, og jeg ga til slutt opp å holde styr på hvem som var hvem. Alle skulle hjelpe til med slaktinga, og det ble en liten familiefest utav det hele. Utpå ettermiddagen, etter at de fleste hadde spist og fått med seg litt kjøtt hjem, ble det igjen klart for litt baseballspilling, og senere vitse-, gåte-, og historiefortelling. Men da gårdens abuelito begynte på en lang og innvikla fortelling zooma jeg ut og sa god natt.

Heldigvis så førte sengebytte til at jeg tilbrakte hele natta sammenhengende i drømmeland. Nyttårsaften! Årets siste dag. Hvis det ikke hadde vært for at kalenderen fortalte meg det, så hadde jeg trodd at det var en helt vanlig sommerdag (nei, vent, hele året er jo sommer her). Etter litt pakking, spising og klemming ble vi fraktet over elva igjen. Denne gangen en kalkun og ei høne rikere. Så da var det å få plass til dem også oppå lasteplanet sammen med alt det andre. Tjohei.

Vi kjørte inn til Las Choapas først, og ante fred og ingen fare inntil bilen plutselig begynte å gi fra seg noen rare lyder. Greit nok det, men midt i en bakke ble det full stopp. I solsteken stod vi der altså, med motorstopp, fire timer fra hjemme med ei halvdød høne og en kalkun med dødssrik i strupen. Nyttårskvelden. Det viste seg etter hvert at dette ikke var noe som kunne fikses på en halvtime, og vi tok med oss alle sekker, bæreposer og fjærkre og trasket i veg til bussterminalen hundre meter unna. Der ble det venting, deretter et par timer i buss, det ble godt nyttår i Norge, mer venting, ny bussreise, og endelig kunne vi hoppe av i innkjørselen vår klokka ti over ti. Såvidt innenfor døra utbrøt Nery: “Å nei, jeg tok med meg feil bag fra bussen!!” Stemningen i huset var heller laber resten av kvelden, og vel en time senere, etter en etterlengtet dusj og med slitne kropper, hoppet vi til køys. Sånn ble den storslagne nyttårsfeiringa her. Da det nye året kom, var vi langt inne i drømmeland alle mann.

Om ikke selve nyttårsfeiringa ble så stor, så var turen til Las Choapas en av mine beste opplevelser hittil i Mexico. Det var interessant å bo et par dager sånn, midt i ingenmannsland. Til daglig er det ikke ofte jeg tenker på at folk bor under slike forhold i 2011. Det får en til å tenke.

Høna døde forresten på hjemferden. Håper alle har hatt en fin start på det nye året!

Mamá foran huset. Stråtaket er der kjøkkenet er.

Jeg, Mercy og Denise, mine søste søskenbarn!

Fargerik jul

Jeg har feiret jul. Mexicansk jul. Etter en litt hard start på dagen den 24. kom det seg betraktelig utover dagen, og det var i alle fall en interessant opplevelse. Årets julekveld startet med empanadas med ost og reker til frokost, og etter det gikk store deler av dagen for seg som en hvilken som helst annen fredag, med klesvask og rengjøring. Da satt jeg der da, uten særlig mye å ta meg til, og derfor ble det en Skypesamtale med familien utpå ettermiddagen for å beskue noen fine Moods of Norway klokker, fat og pelsluer. Litt rart var det så klart å ikke sitte der i sofaen sammen med dem, men jeg overlevde denne ene gangen, og neste år sitter jeg der igjen.

Men altså, det jeg skulle fortelle om var julefeiringa her. Helt til vi stod i døra og var på vei ut, var det uklart akkurat hvor vi skulle tilbringe kvelden, men det ble til at vi reiste til besteforeldrene i Nicolas Bravo (en “bydel” (ranchería) der foreldrene til mamá og to tanter bor) og overnattet der. Skikken her er å spise “middag” klokka tolv på kvelden, men vi spiste i ti-tida. Typisk julekveldsmat her er “horneada” som betyr stekt, og måltidet var stekt høne med mye marinade/saus, i tillegg til gratinerte poteter og grønn spagetti. Godt var det i alle fall, eller, jeg må vel kanskje nevne at jeg lot mamá få spise hønefoten som lå igjen på tallerkenen min.

Før vi spiste ødela vi to piñataer og samla en haug med godteri. Det er nemlig sånn at ødeleggingen av piñata(er) symboliserer starten på festen. Og etter at vi hadde (for)spist (oss) gikk vi til en tante i et av nabohusene og ødela enda tre piñataer og samla enda mer godteri. Julekvelden er det visst vanlig å ødelegge så mange piñataer som det er penger og godteri til å stelle i stand, og vi fikk da sikkert kvota vår. Både unge og gamle fikk prøve seg med stokken. Da klokka nærmet seg midnatt begynte vi å sprenge kinaputter og annet mini-fyrverkeri. Altså, ikke bare nyttårskvelden de sender opp raketter og sånt her. Smalt godt gjorde det i alle fall, og gøy var det også. Klokka 12 sa alle “Feliz Navidad” til hverandre, og vi holdt det gående med prating og latter i vel en time til før alle kvelda i diverse hengekøyer og senger, egentlig der det var plass.

Sånt kan piñataer også brukes til. Jeg og "søskenbarnet" mitt, Mara, er sjokkerte over min kuleste, galeste mexicanske tante.

Før piñataen ble ødelagt

Dale, dale duro (slå den, slå den hardt)

Min jul 2010. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde de største forhåpningene, men jeg ble positivt overrasket og hadde det veldig gøy. Det som vi i Norge kaller romjula og som vi er midt oppe i nå feires ikke så hardt her i Paraíso. I går ble det plutselig bestemt at NÅ skulle vi male stua, og da var det bare å kjøre av sted og kjøpe maling med en eneste gang for deretter å smelle den på veggen. Det var ikke mye grønnsåpevask og skrubbing før her nei. Maskeringsteipen kom så vidt på før arbeidet begynte. Jeg fikk høre at jeg var forsiktig med malinga, men er det så rart da, når jeg i noen år har fått innprentet at flere tynne strøk er bedre enn få tjukke, og at malinga skal dras ordentlig utover (ikke sant, far?). Men her var tydeligvis ikke det noen avgjørende faktor, så malinga ble bokstavelig talt klint på veggen. Jaja, tenkte den noe pirkete nordmannen da hun beskuet den heller rufsete mexicaneren male halve lysbryteren og stikkontakta i samme slengen. Og fargen? Jeg kan vel si at jeg var noe betenkt da jeg så ned i malebøtte og så noe som enten kan beskrives som gul/gull-aktig eller resultatet vi fikk da vi blandet sammen alle fargene i kunst og håndtverkstimene på barneskolen. Heldigvis ble det straks bedre da det kom opp på veggen i to strøk, og sammen med mørkerosa og sjokoladebrunt ble resultatet faktisk bra. Slettes ikke verst å male hele stua på under to døgn, selv om jeg må si at pent malt trepanel er verdt strevet.

Malermester!

Det var kveldens oppramsing fra Paraíso. Klokka fem i morgen tidig reiser vi til ranchen til en onkel i Veracruz, og der skal vi være til fredag, altså nyttårskvelden. Romjula er noe jeg anser for å være ganske langt unna, og jeg sier ikke 4. juledag, men 28. desember, for jula er liksom litt over den for meg, hvis den noen gang var her, da. I dag telte jeg 31 myggstikk på høyre fot, godt nyttår, folkens!

Kollektivt julebrev

 Min flotte norske julekalender forteller meg at det kun er få dager igjen til ribbelukt og kirkeklokker forteller hele den norske befolkning at julehøytiden er her. I det jeg runder fire måneder i det store utland uten særlig mye kontakt med noen av dere, synes jeg det er på sin plass med en liten julehilsen fra et sted der kransekake, marvpostei, surkål og julebukk er heller ukjente fenomener. 

Siden jula i Norge er ei spesiell tid for de aller fleste, kan jeg ikke legge skjul på at jeg ikke akkurat så fram til desember. Men nå, midt oppi det hele, må jeg si at det er helt annerledes enn det jeg trodde det skulle bli. Så godt som ingenting her i Paraíso minner om den jula jeg har feira de siste 17 årene. Klimaet gjør så klart sitt og roter med en stakkars nordmanns årstidsfølelse. Det er vel ikke så mange av oss som forbinder shorts og t-skjorte-vær med desember, trærne er fortsatt like grønne som da jeg kom hit i slutten av august, og reinsdyrkopier med julenisseslede ser litt malplassert ut på grønt gress. Så har jeg da heller ikke reist hit for klage over kulde og snø som ikke kommer, og for å feire jula som jeg alltid har feiret den. Nei, som alt annet jeg foretar meg dette året, så kommer også mexicansk julefeiring til å bli en opplevelse som jeg nok ikke får igjen. Derfor skal jeg nyte denne høytiden som jeg egentlig ikke føler har veldig mye med min definisjon av jul å gjøre. En annerledes jul i løpet av et liv er ikke noe annet enn en bonusopplevelse, det er i alle fall slik jeg ser på det.

I løpet av de månedene jeg har bodd her har jeg så klart sett og opplevd mange forskjeller mellom den norske og mexicanske kulturen, og også innsett gang på gang hvilket velferdssamfunn vi der oppe i nord lever i. Jeg spurte vertssøstra mi for litt siden, på den tiden gavehysteriet virkelig starter, om det ikke var vanlig å kjøpe julegaver til hverandre her også. Da svarte hun at, joda, vi gjør det, hvis vi har råd. Familien min er ikke fattige, men lever som jeg vil tro de fleste “normale” mexicanske familier lever. Det vil altså si at d de fleste mexicanere må snu og vende litt på krona (evt. pesoen) en del ganger både i jula og ellers i året. Så når vi sitter rundt juletreet på julekvelden og deler ut gaver, da er det kanskje ikke så dumt å tenke på de som ikke har mulighet til å åpne mange gaver med fint innhold, både i Norge og resten av verden, de som ikke har fått muligheten til å vokse opp i et samfunn der gratis skole er en selvfølge og arbeidsledighetstrygd er et faktum. Kanskje de tjue kronene i kollekt på julekvelden er verdt det, en liten julegave til en som ikke har det så fantastisk bra som de fleste nordmenn har det.

Jula og desember er tross alt bare en liten – om enn viktig – del av året, kun en av ti måneder jeg skal bo her i Paraíso, Tabasco, Mexico. I starten trodde jeg egentlig ikke på det tidligere utvekslings-studenter har sagt om at tida går fort, men nå er det kun en og en halv uke til 2010 plutselig er 2011, og jeg lurer litt på hvor høsten ble av. Muligens ble den borte i havet av kultursjokk, nye inntrykk, nasjonaldagsfeiring, danseøvinger, skoledager og spanske gloser. Ja, det er nok svaret. Spennende har det i alle fall vært, og bedre sier de at det skal bli. Og selv om det ikke bare er en glansbildehverdag dette livet som utvekslingsstudent i konstant møte med en ny kultur jeg enda ikke har helt taket på, så er nedturene og de litt tyngre stundene verdt det, for de gode og morsomme øyeblikkene er minner jeg aldri hadde fått hvis jeg også denne julekvelden hadde spist ribbe ved kjøkkenbordet hjemme. 

Det jeg vil si er at jeg har det bra, veldig bra faktisk, bortsett fra et par øyeblikk innimellom når jeg har veldig lyst til å pynte pepperkaker eller legge meg på teppet foran ovnen og klage over at det er kaldt. Heldigvis er ikke det så veldig ofte. Og et lite ønske jeg har er at alle som leser dette skal bruke to sekunder på å tenke over hvor utrolig heldige vi er som bor i Norge og har mulighet til å feire jula sammen med venner og familie, som den koselige høytiden den er.

Jeg håper alle har en riktig så fin jul <3

Piña colada og eplekake, ja takk

Dette er meg. Synes det?

Kan hende jeg har nevt det før: 20. november var skikkelig gøy! Det var gøy å danse, løpe litt i gata og riste harmløst med duskedamedusker. Denne ene gangen i livet, liksom.

Meg (til høyre) og resten av julekrybba i El Parque. Fint jeg hadde ei landslagsdrakt med i kofferten

Pastorelas er juleforestillinger som er en av tradisjonene her. I kolonitiden satte nemlig europeerne opp juleforestillinger for å lære de innfødte om jula og Jesusbarnets fødsel. Nå kommer de gjerne i litt moderne og omgjorte versjoner, men hovedbudskapet er fortsatt det samme. Skolen min var den første skolen i område som begynte med å videreføre denne tradisjonen, men nå er det flere skoler, både ungdomsskoler, videregående og universiteter, som setter opp juleforestillinger hvert år. Av de jeg har sett i år så deltok jeg i den beste, bare så det er sagt.

Fornøyde søstre i hengekøya med Pina colada (på vann!) på desebers n-te bursdagfeiring til fjerne og nære slektninger. Mat får vi i alle fall.

En barneskole som også deltok i el desfile. Alle skolene i hele Paraíso deltok. Ikke rart det tok noen timer med både organisering og gjennomføring. Mange av skolene hadde forresten den mexicanske revolusjonen som tema, siden det er 100-årsjubileum i år, på nettopp 20. november. Dette er altså en viktig dag som blir feiret stort hvert år.

Eplekake kan også lages i Mexico

Mandag lagde jeg eplekake! Etter noen turer på butikken på grunn av mangel på bakepulver, og deretter på grunn av glemte egg, ble det endelig satt igang produksjon. Det oppstod i midlertidig en liten krise da undertegnde åpnet posen med bakepulver og ble overbevist om at det var tørrgjær. Bakepulver og gjær tror jeg nemlig går under samme ordet her. Men det var ikke så mye annet å gjøre enn å smelle alt sammen i ovnen og håpe på det beste. Og jammen hadde jeg ikke flaks! Etter vel en halvtime hadde kaka faktisk vokst et par centimeter. Omtrent på den tiden kom jeg også på at sukker og kanel på toppen manglet, og kanel i pulverform var ikke å oppdrive i huset, så det ble med sukkeret. Så selv om jeg bittelitt skuffet oppdaget at smaken ikke er like god som eplekaka jeg har prøvd meg på ved kjøkkenbenken hjemme i Norge, så gikk det helt greit. Det er i alle fall ikke igjen mer enn ei lita flis i kjøleskapet nå, og det betyr jo at den er godkjent, eller hva? Brownies neste!

Denne saken her gir meg mye glede om dagen. Tusen takk til alle som har gitt sitt bidrag <3

 

 

 

 

 

 

  
Sånn, litt flere bilder i alle fall. Hvis alt går som planlagt så har jeg 2010s siste skoledag i morgen. Det blir godt med ferie nå ja. Håper alle i Norge og andre steder i verden har det bra de også!

~ Hasta luego

Badevask og isfjell

Jeg hadde planlagt alt. Dette innlegge skulle jeg vie til å legge ut om at jul og navidad ikke er det samme. Men så kom jeg på at de fleste opplyste mennesker skjønner helt sikkert at det sier seg selv. Så da droppa jeg det. I stedet kan jeg jo gå i dypere detalj om andre forskjeller, som da jeg lærte å vaske bad på mexicansk vis. Det å vaske et bad i seg selv er ikke noe særlig til heksekunst, og jeg trodde jeg visste hva jeg hadde å gjøre. Vintre med hytte- og hotellvasking har tross alt gitt noe utbytte. Derfor ble jeg ganske bra overrasket da Nery ba meg hente såpa - som viste seg å være vaskepulveret vi bruker for å vaske klær. Lydig og snill som jeg er så gjorde jeg som jeg ble vist, men jeg kommer neppe til å kline vaskepulver utover servantet og veggene på badet hjemme i Norge. Sånn, det var gårsdagens lille opplevelse. På AFS-preorientering fikk vi høre om kulturforskjeller og isfjell. Hvordan en vasker et bad vil jeg si er en av de forskjellene en ikke tenker over før en er oppi det selv og ser det med egne øyne. En del av de 90% av isfjellet som befinner seg under vann. Jeg har også tatt turen under vann, for å utforske det mexicanske isfjellet som er så forskjellig fra det jeg har bodd i til nå.

Bortsett fra å vaske så driver jeg så klart også med andre ting om dagen. Mye av denne uka har jeg tilbrakt med nesa i Roy Jacobsens Seierherrene, trollbundet av nordnorske naturskildringer og 60-årenes feriekolonier opplevd gjennom en elleve år gammel gutt. Etter fire kapitler var jeg fullstendig solgt, og halvparten av min glemte norsk var på plass igjen takket være bokas glimrende ordforråd. Anbefales så absolutt!

Ellers så kan jeg meddele at min mexicanske teaterdebut gikk helt greit. Jeg var utrolig nervøs, noe som ikke er så rart hvis en tar med i regninga at jeg kun hadde vært på en halv øving fredag kveld. Det førte til at jeg stammet fram replikkene min (hele tre!) på en litt mer utenlandsk måte enn det som var planlagt. Menmen, uansett så skulle jeg jo være turist, så det gjorde ikke så mye. Bildebevis kommer en dag jeg har ekstra mye tålmodighet å bruke opp på noe. Fram til da har dere noe annet flott (?) å se på, nemlig undertegnede dansende til Gwen Stefani-rytmer. Hoho.
 

Hvilke halvgale ting utsetter man ikke seg selv for?

Vi skriver 5. desember. Andre advent. Første advent ble unnagjort sammen med min kjære mors bursdag (gratulerer med dagen som var!), begge to ting som jeg forbinder med julas inntog. Fem julekalendergaver har blitt åpnet og satt pris på av to sjokoladeglade søstre etter litt for langdrøye skoledager. Og for tiden stresser jeg en tanke med å få sendt julegaver så de kommer fram til julekvelden. Det nye siden sist jeg tastet ned noen ord her, er at senere i kveld skal jeg stå på scenen i El Parque og delta i en juleforestilling. Riktignok skal jeg være turist som plutselig dukker opp og vil ta bilde av hele greia, og min scenetid kan summers opp til rundt to minutter, maks. Uansett skal jeg opp på en scene foran en god del ukjente mennesker og snakke spansk. Ahh, hvilke halvgale ting utsetter ikke man seg selv for, bare for å gjøre det meste utav enhver situasjon?

På onsdag var det julelystenning på skolen. Det var noe annet enn en vanlig norsk julegrantenning med litt snødryss, lag på lag med klær, kalde tær, og gang rundt juletreet til julesanger som aldri går av moten. Her var det riktig nok også sang, men også en dansekonkurranse med mange julete innslag og høylytt Lady Gaga-musikk. Noe imponerte, men det meste bar litt preg av å være smelt sammen i løpet av den siste skoleuka. Jeg tror jeg har nevnt det før, mexicanere kan å danse, men koreografert dans har de ikke riktig så godt tak på.

Jeg har fått følelsen av at jeg holder på med en reprise av ungdomsskolen. Undervisningen, elevene og stort sett det meste passer bedre til en beskrivelse av en ungdomsskole enn noe liknende videregående. Derfor føler jeg meg også litt “eldre” enn de fleste i klassa mi, og må til stadighet minne meg selv på at de fleste kun er et år yngre enn meg. Føles mer som to eller tre spør du meg. Det er egentlig litt rart, når en tenker på at disiplinen her er strengere enn i Norge, og allikevel er i alle fall min konklusjon at norsk skoleungdom oppfører seg bedre enn de mexicanske. Mer modent, rett og slett, spesielt guttene.

Dagen i går starta litt for tidlig etter min mening. Jeg er nemlig av den oppfatning at klokka sju på en lørdag skal en være i dyp dvale, men det var altså ikke tilfelle i dag. I stedet tredde jeg på meg gymuniformen min og spiste enchiladas til frokost, mens tankene ubønnhørlig trakk i retning ei varm og god seng. Etter det bar det avgårde til idrettsplassen og grunnen til at jeg hadde forlatt drømmeland før foretrukket tid, nemlig en fotballkamp. Eller, det som skulle ha vært en fotballkamp. Da jeg og Margie ankom bana 20 minutter etter avtalt tid var det ingen andre kampklare mennesker der. Etter rundt et kvarter dukket gymlæreren/treneren opp, og i løpet av den neste halvtimen dukket det også opp fire andre jenter, og det var det. Vi ble ikke nok til å stille lag, og motstandslaget dukket aldri opp. Kan tro jeg var fornøyd da vi trasket hjemover i ni-tida. Og det verste av alt er at det ikke er første gangen. Forrige lørdag forløp nemlig på liknende måte. Altså er det hele to lørdager på rad jeg har stått opp altfor tidlig og enda litt før uten å få noen mening ut av det. Jeg husker faktisk ikke sist lørdag jeg dro meg ut av senga senere enn halv åtte. Hmpf.

Tidlige lørdager eller ikke, jeg overlever. I går fikk jeg utrettet et par fine ting. Jeg har nemlig kjøpt julegaver! Nå ligger alle fint innpakket i flott julepapir fra Norge. Jeg hadde en koselig alenestund iblandet noen deler savn og sentimentalitet i dag tidlig, med norsk julemusikk, et lite stykke Norge og innpakking av julegaver til fine mennesker langt unna meg. For et par øyeblikk fant jeg litt julestemning også, noe som også fikk meg til å innse at det kanskje er like greit den ikke er helt på topp akkurat i år.

I følge værrapporter jeg har fått fra nord så er det kaldt og lite snø. Så når jeg innimellom savner kalde mørke kvelder, gløgg og julekaker og alt annet julete norsk, da tenker jeg bare at kjære vene så godt det er å gå rundt i shorts og t-skjorte i desember. Å slippe og kjenne stivfrosne tær, dra på seg femten lag klær for å sette tåneglen utenfor døra, og klage over lærernes juleinnspurt i samtlige fag. Neste år er alt sammen der igjen, helt som vanlig, derfor skal jeg nyte min ene jul med grønt gress og “stuttbukse”.

Nå skal jeg øve på litt på mine flotte turistreplikker, ønsk meg lykke til!