Tanker om tid

Da jeg satt på immigrasjonskontoret i Villahermosa klokka halv ti torsdag 13. januar, slo det meg brått og brutalt. Jeg er halvveis i utvekslingsåret mitt. Da jeg i slutten av august kikket på det mexicanske visumet mitt og så utløpsdatoen 23. januar 2011, tenkte jeg at hallo, det er jo en liten evighet til. Nei. Fem og en halv måned er slettes ingen evighet. Den første halvdelen av utvekslingsoppholdet mitt har gått nesten litt for fort. Om det ikke kjentes slik ut da jeg satt midt oppi lange skoletimer og regnet meg fram til antall dager og uker til diverse datoer, så gjør det i alle fall det nå. Jeg har sett opplevd og ikke minst lært utrolig mye, av både positive og mindre positive hendelser. Alt har gitt meg noe i utbytte. Learning by doing, bokstavelig talt.

To biler på verksted, tannlegeregninger og skolepenger har skjært kraftig ned på feriebudsjettet vårt, men sånn er livet. Jeg reiste jo tross alt hit for å oppleve livet i en helt normal mexicansk familie, og det er det jeg gjør. Som i alle familier er det både gode og mindre hyggelige dager her i huset også. Alt er en del av opplevelsen, og det er mange egentlig ubetydelige småting som gjøres forskjellig og markerer kulturforskjeller. Utveksling gir virkelig en unik mulighet til å lære om og forstå en helt annen kultur. Interessant og spennende, men innimellom også slitsomt og vanskelig. Det blir noen Hvorfor gjør de det sånn og ikke sånn? Unnskyld, jeg er vant til å gjøre det sånn jeg, og flere liknende tilfeller.

Jeg blir glad for kjempefine julegaver som dukker opp i posten (bedre seint enn aldri). De tre bukkene bruse i marsipan er hyggelig å komme hjem til. Koselige Skypesamtaler med vakre sjeler er også noe som lager Skeikamper i humørkurva mi. Hihi.