Et mexicansk eventyr

Jeg håper nyttårsfeiringen gikk bra for seg for alle sammen, jeg for min del hadde en heller uvanlig slutt på det gamle år. Interessant og annerledes, og ikke akkurat planlagt.

Det hele startet onsdag morgen, litt for tidlig etter min smak, romjula anser jeg som ferie, samme om den tilbringes i Norge eller Mexico. Men uansett, i halv sju-tida kom vi oss da avgårde, jeg, Margie, Nery og mamá. Etter et par stopper for å plukke opp folk, hadde vi endelig lastet full bilen, åtte stykker inni bilen og fire pluss en haug med klær, mat og diverse annen bagasje bakpå lasteplanet. Der satt vi altså ganske bra sammenklemt og svettet i rundt fire timer, fram til vi kom fram i sentrum av Las Choapas, en ganske liten by i staten Veracruz. Etter litt roting rundt i byen for å finne veien videre, litt mathandling og litt beinstrekking kom vi oss ut på en motorveg og også inn på en gårdsveg som ga sterke assosiasjoner til Øverbygdsvegen en fuktig aprildag. Altså, vi måtte enkelte steder gå ut av bilen for at den skulle komme seg over hull og humper uten større skader. Vi kom da fram til en åpen slette omringet av det jeg hadde hørt beskrevet som “fjell” (som jeg regner for å være hauger eller små bakketopper), og det ble klart at for å komme fram til huset og resten av gården måtte vi oppi en kanoliknende båt og fraktes over en liten elv midt på ei myr. Greit nok det, og vi kom oss over uten større uhell enn en druknet dorull. Etter at vi hadde hilst på hele familien og litt til, fikk vi installert oss litt, og resten av dagen ble mer eller mindre tilbrakt ved matbordet eller i hengekøya. Neida, vi spilte faktisk baseball i to timer utpå ettermiddagen også, Las Choapas vs. Paraíso (Paraíso vant, sånn hvis noen lurte). Senere på kvelden var det litt kikking på den fine svart/hvitt reise-TVen og gitarspilling til mexicanske folkeviser. Veldig annerledes enn livet både i Paraíso og i Norge. Badene bestod for eksempel av to skur på gårdsplassen, og den eneste elektrisiteten var et lite solcellepanel. Å se sånt med sine egne øyne setter ting i perspektiv. Virkelig.

På torsdag ble alle vekket av en ikke særlig populær telefonalarm klokka seks. Ikke for det, jeg hadde allerede vært våken en stund takket være litt mexicansk morgenkulde og ei seng som var vondere å sove i enn ei steinrøys. Apropos stein, puta jeg var tildelt kunne fint ha bli forvekslet med en hvilken som helst norsk gråstein. Men altså, vi kom oss da opp alle sammen, og Margie og jeg ble med på melking. For hånd. Jeg trodde jeg hadde litt taket på akkurat det der, men det viste seg fort at etter noen år så har jeg kommet ut av trening, og forresten så gjør de det annerledes her en jeg har lært (Bare for å ha noe å skylde på, liksom). Videre var det klart for kuslakting, også noe nytt å bevitne. Etter hvert kom det familie og mer familie, og jeg ga til slutt opp å holde styr på hvem som var hvem. Alle skulle hjelpe til med slaktinga, og det ble en liten familiefest utav det hele. Utpå ettermiddagen, etter at de fleste hadde spist og fått med seg litt kjøtt hjem, ble det igjen klart for litt baseballspilling, og senere vitse-, gåte-, og historiefortelling. Men da gårdens abuelito begynte på en lang og innvikla fortelling zooma jeg ut og sa god natt.

Heldigvis så førte sengebytte til at jeg tilbrakte hele natta sammenhengende i drømmeland. Nyttårsaften! Årets siste dag. Hvis det ikke hadde vært for at kalenderen fortalte meg det, så hadde jeg trodd at det var en helt vanlig sommerdag (nei, vent, hele året er jo sommer her). Etter litt pakking, spising og klemming ble vi fraktet over elva igjen. Denne gangen en kalkun og ei høne rikere. Så da var det å få plass til dem også oppå lasteplanet sammen med alt det andre. Tjohei.

Vi kjørte inn til Las Choapas først, og ante fred og ingen fare inntil bilen plutselig begynte å gi fra seg noen rare lyder. Greit nok det, men midt i en bakke ble det full stopp. I solsteken stod vi der altså, med motorstopp, fire timer fra hjemme med ei halvdød høne og en kalkun med dødssrik i strupen. Nyttårskvelden. Det viste seg etter hvert at dette ikke var noe som kunne fikses på en halvtime, og vi tok med oss alle sekker, bæreposer og fjærkre og trasket i veg til bussterminalen hundre meter unna. Der ble det venting, deretter et par timer i buss, det ble godt nyttår i Norge, mer venting, ny bussreise, og endelig kunne vi hoppe av i innkjørselen vår klokka ti over ti. Såvidt innenfor døra utbrøt Nery: “Å nei, jeg tok med meg feil bag fra bussen!!” Stemningen i huset var heller laber resten av kvelden, og vel en time senere, etter en etterlengtet dusj og med slitne kropper, hoppet vi til køys. Sånn ble den storslagne nyttårsfeiringa her. Da det nye året kom, var vi langt inne i drømmeland alle mann.

Om ikke selve nyttårsfeiringa ble så stor, så var turen til Las Choapas en av mine beste opplevelser hittil i Mexico. Det var interessant å bo et par dager sånn, midt i ingenmannsland. Til daglig er det ikke ofte jeg tenker på at folk bor under slike forhold i 2011. Det får en til å tenke.

Høna døde forresten på hjemferden. Håper alle har hatt en fin start på det nye året!

Mamá foran huset. Stråtaket er der kjøkkenet er.

Jeg, Mercy og Denise, mine søste søskenbarn!