30 días

Om 30 dager sitter jeg på flyet fra London til Mexico City. Jeg må innrømme at det er litt villt å tenke på. Hvem skulle trodde at bydgejenta fra en gård på solsida der det alltid blåser og og vegen er mer hull enn veg, skulle komme til å reise vekk fra alt som er trygt og godt, av egen fri vilje? Ok, jeg må vel innrømme at jeg selv hadde trodd det, og jeg har trodd det i noen år nå. Det er bare rart å tenke på at noe jeg har hatt lyst til så lenge, faktisk snart skjer, rart og litt skremmende. 30 dager er det samme som en måned og to dager mer enn fire uker. Jeg har igjen fire lørdager og søndager i Norge på elleve måneder. Nervøsitet er en snikende følselse som en egentlig aldri helt kan beskrive. Jeg må innrømme at den har sneket seg inn hos meg, men bare i en passelig stor dose, stor nok til at jeg er spent og tenker på ting som kan gå feil, men liten nok til at jeg gleder meg mest og i alle fall ikke gruer meg til noe spesielt. Nervøsitet er sunt, men, som sagt, bare i små doser.

På de neste 30 dagene skal jeg jobbe, feire bursdagen min (Hva slags alder er egentlig 17?), jobbe med bikiniskille i det strålende været (les: tåke og regn), le av de andre når de må opp halv sju og tidligere den 17. august, ja, også skal man vel pakke? Jepp, jeg gleder meg! Men ikke til pakkinga da, vel å merke...

Welcome to the Family

Da jeg hadde min fulle hyre med å legge ut om at jeg skal bo i en by som heter paradis, klarte jeg selvfølgelig å glemme det viktigste, nemlig vertsfamilien selv. Latterlig. Men uansett, familien jeg skal leve under samme tak som i et år består av en far og en mor og deres to døtre på 16 og 18 år (altså et år eldre og et år yngre enn meg), og de har visst en tjener eller hushjelp eller noe sånt. Servant kan bety som mangt, ikke sant? Jeg trenger vel kanskje ikke bekymre meg for at klærne mine ikke skal bli vaska nå (for jeg hadde vel endt opp klesløs hvis jeg måtte ha vasket dem selv-.-), neida. Eller kanskje.

Jeg er uansett glad for at mine nye søstre er omtrent like gamle som meg. Da har jeg i alle fall noen som kan dra meg med ut så jeg slipper å råtne på et lite mexicansk rom uten air conditioner. Ikke det at det noen gang var noen fare for det. Hola fiestas!

Paradis i sterk saus

Ordtaket "Ting skjer når du minst venter det" fikk en helt ny betydning forrige mandag. Jeg stod i kø for å sjekke inn på Torp flyplass da mor ringte, og på grunn av høylytte norske ferieturister var omtrent det eneste jeg hørte: "Kan du gå litt unna bråket? Jeg skal nemlig fortelle deg noe viktig. Hjertet mitt gjorde bokstavelig talt et hopp, og i hodet mitt suste tankene gjennom alle mulige slags viktige beskjeder hun kunne ha å fortelle meg. De stanset brått ved "vertsfamilie" på omtrent samme tid som jeg fikk servert det samme ordet gjennom telefonen. Det kom noen fjortisaktige fnise- og kniselyder ut av kjeften min som jeg helst ikke vil være ved. Stakkars Italiaturister som ble vitner til min mindre elegante gledesdans rett foran bagasjebåndene, spesielt hvis en tenker på at jeg er omtrent like flinke til å danse som en trestokk. Ja, jeg har endelig fått vertsfamilie!

Stedet er Paraíso, Tabasco på sørkysten mot Mexicogolfen. Og jeg bare; "Hææ? Er ikke Tabasco en sterk saus?" Jo, det er det, men det er også her:


Jeg slo opp paraíso på min flotte iFinger, og gjett hva; paraíso betyr faktisk paradis. For et fantastisk sammentreff, ikke sant?

Gratulerer, du er en av de 30 prosent utrolig heldige...

..som fortsatt venter i spenning, som gradvis glir over i nervøs frustrasjon, på vertsfamilie. Nei, jeg skal ikke komme med nok et innlegg der jeg lovpriser min fantastiske flaks. Når jeg tenker på det så er det et under at jeg ikke ble trukket opp til muntlig eksamen.

Jeg har søkt stipend, tjent penger og hørt på latinamerikansk musikk. Om 14 timer sitter jeg på et fly på vei til England, det gjør jeg også om 46 dager, bare at da skal jeg kun være der i fire timer, og ikke seks dager sånn som nå. Denne turen blir på en måte en liten test, siden jeg nå også skal bo hos en vertsfamilie. Ganske spent i grunn..

Fotballmusikk for spanske ører:




Så, nå vet dere i alle fall at jeg ikke gikk til ekstreme tiltak her om kvelden da jeg hatet alle som kunne skrive 'vertsfamilie :D' på facebook og twitter og Gud vet hva. Ja, jeg vet jeg er et ond og egosistisk menneske, men jeg synes det er lov til å litt synd på seg selv noen få ganger.

Jente (16) søker snille mexicanere å bo hos, anyone?

"Har du fått vertsfamilie enda, eller?" spør den omtenksomme vennen, vennen til mora, mora til vennene, mora til mora, tanta til mora, søstra til mora, for ikke å snakke om alle fedrene og onklene.
"Nei..." svarer jenta med lydløst sukk samtidig som hun mentalt stanger hodet mot noe hardt og kjemper en indre kamp mot desperasjon og utålmodighet som ubønnhørlig nærmer seg overflaten. Det kommer til å gå galt en dag, snart.

Jeg skal ikke utdype noe mer om hvem sin hverdag denne sjarmerende lille scenen er tatt ut fra Forresten, kan en bli lagt inn på psykiatrisk avdeling for avvenning mot å sjekke mailinnboksen sin et for høyt antall ganger om dagen? Er det grunn til å kontakte terapauter, psykologer og lignende? Finnes det egne AA-grupper for slike folk som har hotmailkontoen sin som mest besøkte side?? Hvis det ikke er det, kommer jeg snart til å opprette min egen, for jeg tror det faktisk begynner å bli nødvendig med drastiske tiltak. Avhengighet er skummelt, spesielt når det er unødvendig, idiotisk og komplett hjernedødt. Tragisk.

Jeg prøver hardt, virkelig, og jeg er oppriktig glad for folk som får den lykkelige beskjeden alle spente kommende utvekslingsstudenter venter på. Jeg prøver å ha så små forhåpninger som mulig, og med min fantastiske flaks er det på sin plass. Men det hadde virkelig vært veldig fint om jeg også kunne åpnet innboksen min og funnet en hyggelig mail fra AFS.

Kveldens klagesang, takk for meg.

Hææ, 12 timer på Gardermoen?!

Her om dagen fikk jeg en fin og stor konvolutt i postkassa, med AFS-logoen på. Ja, hjertet mitt gjorde sin egen lille gledesdans. Jeg slapp alt av uvesentlige ting ned på gulvet og konsentrerte all min kraft på å rive den opp fortest mulig. Er det nødvendig å nevne at konvolutten ikke lenger var stor og fin, men lignet mer på biter tilhørende et 1500-biters puslespill. Lyder jeg helst ikke vil vedkjenne meg slapp ukontrollert ut av kjeften min da jeg leste:
Reiserute:
Oslo 07:50 - London 09:20
London 13:55 - Mexico City 19:10

Blant puslespillbrikkene fant jeg også to gule bagasjelapper og ulike varianter av herregud, jeg skal faktisk ut og reise raste gjennom hodet mitt. Resten av dagen gikk jeg bokstavlig talt rundt i lykkerus. Lurer på hvordan dette skal gå den dagen de endelig har funnet en mexicansk familie som tør å la meg bo hos dem i et helt år. Er det rart det tar tid, sier bare jeg.

Bare for å lese og se alt en gang til gikk jeg inn på AFS sine nettsider, og der sto det enda mer. På grunn av visumgreier er vi nødt til å møte på Gardermoen klokka 20 torsdag kveld, i stedet for to timer før avgang. Haff! tenkte jeg da, men så; Hmm, nå slipper jeg jo faktisk å bruke hele natta på å kjøre bil for så å sitte meg skakk på et fly hele dagen. I stedet kan jeg slappe av i bil på ettermiddagen og bruke natta i ei komfortabel seng på hotellet på Gardermoen. Egentlig ganske smart! Så var jeg blid igjen! Nå er jeg faktisk glad for at vi skal møte så tidlig. Det blir bra å møte noen som muligens har hatt reisefeber like mange dager (uker?) som en selv.

Frostnetter, visum og tomater

Nå er det lenge siden jeg har gitt livstegn fra meg her, så jeg får vel komme med et kort innlegg. Det har egentlig ikke skjedd så mye den siste måneden, synd men sant. Og her sitter stakkars meg og hører om alle som får vertsfamilie over hele verden og gradvis blir grønnere av misunnelse. I natt drømte jeg faktisk om at jeg fikk familie, og det sier litt. Uansett, 20. august reiser jeg fra gamle, gode Norge og vender nesa mot sørligere breddegrader, der de forhåpentligvis ikke har glemt hva sommer er. Jeg kommer sikkert til å på sjokk av å befinne meg på et sted der gradestokken viser mer enn 18 grader. Det er trist at juni ser ut til å starte med tjukke gensere og frostnetter. Lurer på om de i Mexico vet hva det vil si å våkne til 2 grader og blå himmel midt i mai? Umulig. Det er tross alt litt nærmere ekvator enn polarsirkelen.

Det eneste som faktisk har skjedd er at jeg fikk mail om at jeg måtte ordne noen papirer fordi jeg må søke visum, eller AFS skal søke visum for meg. Så da bar det i vei for å ta passbilder, som de fleste vet at alltid blir skjønne og fantastisk vellykkede. Det er en grunn til at passkontrollørene på flyplasser må kikke to ganger på meg når de ser passet mitt. Visste dere forresten at Mexico ikke har noen ambassade i Norge, men at visumsøknaden må sendes til ambassaden i København? Ikke jeg heller, før jeg så at det stod "Embajada de Mexico - Copenhague" på et av de arkene jeg måtte fylle ut. Det er 83 dager til jeg reiser, lurer på hvor lang tid det kommer til å ta før jeg må legges inn på sjukehus med diagnosen overopphetet og svært moden tomat? Fire, fem, eller seks dager?

Preorientering

Hei!

Denne helga har jeg vært på preorientering i Halden sammen med 35 andre utvekslingsstudenter fra Østfold, Hedemark, Oppland og noen få fra Nordland, Troms og Finnmark, på grunn av den berømte askeskyen. AFSs preorienteringer er obligatoriske og er ei helg der du blir kjent med mange andre i samme situasjon som deg, og snakke om tanker og ting rundt det å bli utvekslingsstudent. Pluss at vi selvfølgelig får en del informasjon, spesielt om kulturforskjeller og hvordan du kan takle det på best mulig måte, og også andre praktiske ting som er greit å vite når en reiser på utveksling. Absolutt ei helg verdt å ha med seg! Om jeg ikke har lært veldig mye, så har jeg i alle fall blitt mer bevisst på problemer som kan oppstå, og rett og slett fått mer realistiske forventninger til året.

Ååh, jeg blir så misunnelig når jeg hører om så mange som har fått vertsfamilier og har kontakt med dem. Selv om jeg egentlig ikke forventer å få høre noe mer om det før tidligst juni/juli, så hadde det vært veldig gøy å få vite det NÅ. Uansett, jeg har ikke noen fine bilder å legge ut (tror jeg), så det får vente til jeg er fint plassert på andre siden av jorda.

Forresten; ta en titt innom bloggene til høyre hvis du vil lese om opplevelsene til noen andre AFSere. -->

Hei og hopp! Mexico 10/11

Hei!

I mangel av noe bedre å gjøre en lørdagskveld, har jeg altså opprettet en blogg, som dere ser. Jeg komme nok ikke til å skrive så veldig mye her før til høsten, for da drar jeg nemlig til Mexico som utvekslingsstudent. Og planen er at her skal jeg skrive litt om hvordan jeg har det og hva jeg opplever mens jeg er ute i den store verden. Selv om det fortsatt er veldig lenge til jeg reiser, så fikk jeg bare kjempelyst til å lage en blogg akkurat nå. Så vet dere det.

Snakkes!