When you only got a hundred days to live

100. Det er antall dager jeg akkurat i dag har igjen på mexicansk jord. Jeg har på følelsen av at de kommer til å bli de hundre beste. For eksempel ha to ukers påskeferie om ikke altfor lenge, og da er det jo fint å ha stranda i nærheten. Og i mai kommer jeg til å tilbringe nærmere to uker i hyggelig samvær med mange andre utvekslingsstudenter på rundreise i store deler av Mexico på Ruta Maya. Og etter det, vel da er et liksom ikke så lenge til jeg må finne fra cardigan og vindjakke igjen. Hmm. Ærlig talt må jeg innrømme at det er en litt bittersøt tanke. Norge har jeg for alltid, mens dagene er talte – bokstavelig talt - for livet mitt her i Mexico, og de kommer aldri tilbake. Men nok om fremtiden, den har vi tidsnok på ryggen. Kanskje det også er litt mer interessant å høre om ukas meget interessante hendelser.

Sånn omtrent daglig føler jeg meg som en hyperventilerende fisk på land. Grunnen til denne meget behagelige tilstanden er at jeg jogger. Joda, du leste riktig. Etter sånn omtrent et halvt års oppfeiting på mexicansk frityrstekt mat tørka jeg forrige uke støv av joggeskoene mine og lette meg fram til idrettsplassen. Det er nesten så skamrødmen tar overhånd når jeg tenker på akkurat hvor langt nede formen er. Heldigvis så er det bare en haug ukjente mexicanere som ser det. Jeg liker den tanken bedre enn det å møte opp i Gausdalshallen la alle se hvor dårligt det står til med meg. Neida, det viktigste er nå det faktum at jeg trener, og med litt godvilje kan jeg se en ørliten framgang allerede nå. De siste dagene har jeg også gjort noen avtaler i hytt og vær om å trene sammen med diverse folk, men det gjenstår å se om vi faktisk er på idrettsplassen samme dag og tidspunkt en eller annen gang… Joa, kanskje like greit at jeg er litt aleine også, slik at det faktisk blir noe ut av dette her.

Ja, det var vel egentlig det eneste nye av uka også, eller, det er vel litt mer også, men det er så innvikla å skrive, og jeg har på følelsen at det ikke kommer til å se bra ut, så jeg får vel avslutte dette her før det blir altfor mye tull.

Nei, jeg rakk ikke å stoppe meg selv før useriøsheten tok overhånd. Det har seg nemlig sånn at jeg er så redd for at dere skal glemme hvordan jeg ser ut. Slike ting som dette her burde jo egentlig aldri se dagens lys, men hva gjør en da, når en sitter og ser på at vertssøstra si og klassekameratene øver på hvordan ord som what uttales?

Saan bare for aa vise at jeg ikke er helt forskrudd



Jeg skulle bare feire at om 100 dager skal jeg spise hjemmelagd brød med brunost og solbærsyltetøy. Men som kjent har jeg ikke selvkontroll nok til å stoppe meg selv før det har blitt for mye. Kanskje jeg skal melde meg på et av de “Lær deg selv å kjenne”- eller “Bli herre over eget sinn”-kursene?