Eit kjærleiksforhold

Dette her skreiv jeg forrige uke, før jeg reiste til Veracruz. Men på grunn av manglende internettforbindelse i huset mitt har jeg ikke hat mulighet til å poste det før!


Kjære godtfolk!
Jeg har blitt glad i Mexico. Det er ikke et perfekt sted, ei heller et paradis. Utrygghet, korrupsjon, fattigdom og vold er alle dagsaktuelle temaer her til lands. Også blir en jo heller ikke glad i saker og ting fordi de er perfekte, men fordi deres gode kvaliteter overskygger de dårlige. Det så mange fine ting her som for meg har blitt viktig og positive ting i hverdagen, og de gjøre opp for de negative sidene. Jeg kan jo for eksempel nevne et utvalg:

• Den superduperfantastiske maten som er her. Mamá lager den beste av alle mødre her til lands, det er jeg sikker på! Her i huset lages alt fra bunn av, TORO-poser og annen halvfabrikat har jeg ikke sett siden jeg kom hit. Maten blir virkelig lagd med sjelen og hjerte, og det helt klart at det er en viktig del av kulturen her.
• Alt er billigere enn i Norge, og det er flott for bankkortet mitt da, slik at jeg kan unne meg noe fint eller sjokolade smakfullt. I tillegg er det jo også fint å slippe å tenke så mye på sparing og sånt når en (som i mitt tilfelle) har jobba og spart i mer enn et par år for å ha til å bruke opp ute på tur.

• Varmen. Alle myggstikkene er verdt det når jeg tenker på at jeg har lagt bak meg et halvt år sammenhengende med shortsen på hver eneste dag. Jeg har ikke savnet stilongsen, stivfrosne tær, gjennomvåte votter og iskald nordavind nevneverdig mye, for å si det sånn. Behagelig tropetemperatur på veg til skolen klokka halv sju om morgenen en februardag er helt klart ikke noe norske skoleelever er privilegert med. Så joda, jeg har blitt glad i gradestokken her som holder seg på den riktige siden av 20 plussgrader sånn omtrent året rundt.

• Folket. Jeg har lagt bak meg to og en halv uke i ny klasse, og jeg har allerede fått en fast gjeng å være sammen med, i tillegg til at jeg har snakket og ledd med så godt som alle de andre også. Det er noe jeg tviler på at hadde skjedd på en norsk videregående skole. Mexicanere er en smule mer utadvendte, fargerike, sprudlende, og rett og slett mer imøtekommende enn det jeg tror de fleste nordmenn er. Bare høfligheten blant normale folk ute på gata, i butikken og overalt ellers gjør sinnsstemningen så mye lettere. Når folk helt tilfeldigvis hilser på deg eller slår av en prat så får du sjelden inntrykket av at de har ti tusen bedre ting å gjøre og utrolig dårlig tid. Mexicanere, i alle fall de fleste, er veldig hyggelige mennesker, kanskje litt i overkant nysgjerrige enkelte ganger, men det er tross alt verre å ikke bry seg i det hele tatt.
• Og til slutt, jeg kan ikke snakke om Mexico uten å nevne min kjære vertsfamilie, en familie bestående av folk jeg har blitt oppriktig glad i. De er en viktig del av hele utvekslingsopplevelsen min, og jeg er utrolig takknemlig for at de valgte akkurat meg.

Sånn, et par fine ord om Mexico. Jeg har i det siste oppdaget at Mexico og meg, det er ikke lenger to helt forskjellige ting. Etter først å ha hatt en kraftig frontkollisjon og deretter noen innslåtte bildører og riper, har jeg nå innsett at den mexicanske kulturen har krøpet seg inn under hunden min. Det er så mange ting som jeg i starten av hele dette eventyret ikke kunne fatte og begripe meg på, men som nå kommer helt naturlig og slettes ikke er rart, at hvis jeg skulle nevne alt så hadde selv den mest dedikerte leser gått lei etter første fjerdedel.

Ellers så kan jeg jo fortelle litt fra dagliglivet, selv om det ikke er mye nytt der. Vi har en haug merkelige fag som har altfor lange og innvikla navn, og jeg har enda ikke forstått hva vi egentlig skal med det vi lærer der. Hvem har vel ikke spurt seg selv flere ganger i løpet av ungdomsskolen og videregående hva en egentlig skal med setningsanalyse, kasus, døde religioner og greske guder? Vel, det jeg bruker flere timer i uka på å ikke skjønne, det er enda mer uforståelig, så det så.

Også kan jeg jo fortelle at neste uke skal jeg tilbringe i Veracruz i meget hyggelig samvær. Vi har nemlig planlagt å oppleve karneval, så fredag tar jeg med meg min turkise koffert på busstur for å møte seks andre nordmenn. Gleder meg!

Jeg skulle gjerne slengt med en haug bilder, bare sånn for å stadfeste at jeg faktisk er ute på noe. Men det har seg sånn at nettet her i huset ikke har vært i skikkelig orden på over en måned, så det ville tatt meg sånn cirka tre år å laste opp kun et bilde.

Håper alle har det fint og ikke lider noe særlig selv om jeg har blitt mindre og mindre aktiv på bloggfronten den siste tida. Jeg har planer om å forbedre meg, men (forrige avsnitt -.-)…