Blå øyenskygge og syndende isselgere

Etter mandagens lille "jeg synes synd på meg selv"- innlegg, er jeg nå tilbake på bedre tanker. Dagens største bekymring har nemlig vært en meget plagsom kvise som truer med å sprenge øyebrynet mitt (æsj?). Neida, jeg har faktisk gjennomført prøver (som her kalles eksamen) i fysikk og matematikk i dag, gjort en matteinnlevering til i morgen, og hjulpet Margie med greier i et fag jeg ikke skjønner (les: er for lat til å følge med i). Snill søster, ja, jeg vet det, der har du meg i et nøtteskall, bare spør en bror som sendte meg en veldig koselig e-post i forrige uke; Kjære Marte Stine, i dag målte jeg meg på måleveggen vår, og nå jeg er lengre enn deg. Takk for den, du. Litt trist å tenke på at jeg nå offisielt er den laveste i familien. Det gir svært liten autorietet føler jeg. 

Siden det denne uka er prøver i så godt som alle fag så har vi ingen fotballtreninger, noe som er synd både for mitt mentale meg og uniformskjørtet mitt, som har fått en meget bekymringsverdig utvidelse i sømmene. Jeg legger skylda på ismannen som nå insisterer på å møte opp utenfor klasserommet vårt hver eneste dag. Seriøst, hvordan skal en svak sjel takle det, liksom. Dagens unnskyldning var feiring av at jeg overlevde tre timer med x-er, y-er og velocidad inicial i diverse formler. Lurer på hva morgendagens vil bli? Kan den som klarer å motstå is til to og ei halv krone vennligst gi meg noen gode råd. Kjære vene, jeg må virkelig ta meg sammen. Trene er et fint verb jeg veldig glad i å tenke på. Uforusette innleveringer har en tendens til å komme i vegen. Haha, hvem lurer jeg?

Men over til andre ting. I helga som var så var jeg ute på farten, nemlig. Tre bursdagsfeiringer på to dager høres sikkert ganske mye ut, men ikke når det blir feiret på den mexicanske måten. En kake, hva er det for noe, liksom? Neida, men det er i alle fall en annerledes feiring. På lørdag var det først feiring av 16-årsdagen til Emma og i samme slengen feira vi bursdagen til vertssøstra hennes, Emily, også, for hun har bursdag snart. Det var gøy å bli kjent med nye folk, snakke norsk fotball med noen gutter (ehh, Norge nei, de var ikke med i VM, de), og i det hele tatt oppleve en helt normal bursdagsfeiring på mexicansk vis. 

 

Emma har på seg en klesdrakt som er typisk for Tabasco, i tillegg til ganske mye hårpynt som en ikke ser på bildet. 

Etter å ha spist kylling og et kakestykke der bar det hjem igjen, og et dykk i klesskapet ble nødvendig. Det var nemlig klart for 15-årsfeiring. Her i Mexico gjør de jo virkelig noe ut av det når jenter fyller 15 år (det har jeg kanskje nevnt før?) Uansett, denne festen her var noe helt annet enn den forrige 15-årsfeiringa jeg var på. Dette var virkelig overdådig! Derfor var det også nødvendig å stille i kjole og høye hæler. De som kjenner meg vet at jeg kan telle alle gangene jeg går med høye hæler i løpet av et år på ei hånd. Men på lørdag skjedde det altså, og ikke nok med det, mamá fikk nemlig den hyggelige gleden av å gjøre et forsøk på å dekke til fregnene mine og utforske hvordan jeg ser ut med leppestift og øyenskygge. Det er det nemlig ingen som har gjort før. Resultatet ble noe uvant, men jeg overlevde, og jeg sier ikke nei takk til gjentakelse, når anledningen krever det, vel å merke. Det er forresten meget deprimerende å bli minnet på at 60-åringer danser bedre enn meg. Hvorfor reiste jeg ikke bare til Tyskland?

Meg, Margie, Mamá og papá

Det var kveldens oppdatering, bare for å vise at jeg ikke bare skriver om triste og negative saker. I morgen er det ei prøve i literatura jeg ber til høyere makter om at jeg slipper. Litteraturhistorie på spansk er nemlig noe er jeg ikke føler jeg har helt kontroll over enda.

Hasta luego!

En tåre

Det begynner som regel som en klump mellom hjertet og mandlene et sted. Den vokser og presser på. Så er det haka og leppa. Jeg biter i underleppa til blodsmaken nesten kan kjennes på tunga, mens haka antar en merkverdig form, også kjent som mitt lei seg-tegn. Noe vått sniker seg fram i øyekroken og forvandler øynene til vannspeil. Stille sniker en dråpe seg nedover langs neseryggen og en liten flekk på t-skjorta får plutselig en litt mørkere blåfarge. Det lyser i still egrender. Nesa blir med et pottetett og to store snufs blir fra mitt vedkommende blir en realitet. Saltsmak i munnviken. Jeg orker ikke å ta meg sammen og tenke på noe annet, det er best å bare få det hele ut av systemet. En konfirmasjon jeg aldri får sett noe mer enn bilder fra. Bagateller og sentimentale tanker blir plutselig ti tusen ganger større og verre enn de egentlig er. Fra stua høres en TV-reklame på et språk jeg later som jeg skjønner noe av. Jeg lar det bli med en uforståelig summing. Savn er et underfundig ord. Egentlig så liker jeg ikke å tenke på det som noe negativt, men av og til er det vanskelig. Vanskelig å tenke på folk på andre siden av et verdenshav uten å snufse litt over at de befinner seg så utrolig langt unna. Vanskelig å bruke størsteparten av døgnet på å stotre seg fram på et språk en fortsatt ikke har taket på. Det er en spennende opplevelse, dette her med å være på utveksling, det er det ingen tvil om. Men av og til må en tillate seg å henge litt med hodet og la tanker som en aller helst burde gjemme bort få komme til overflaten og gjøre litt ugagn. Av og til.

For det meste er jeg takknemlig for at jeg har fått muligheten til å oppleve dette året og skaffe meg minner fra en mexicansk hverdag. Det er godt å tenke på at samme hvor jeg er hen i verden så er det alltid et sted på jorda er bor mennesker som er glad i meg. Og når savn da altså blir til noe trist så må jeg fortelle meg selv at de også er der når jeg en gang om ganske mange måneder igjen er nordmann i Norge og spiser hjemmelagde boller med brunost og solbærsyltetøy.

Livet som utvekslingsstudent er ikke bare en dans på roser, innimellom faller man og stikker seg på tornene. Noen ganger er man heldig og bare får et stikk i tommelen, men av og til faller man med hele seg, sånn som jeg gjorde i dag. Og det er da det gjelder å makte og klatre opp igjen, selv om tornene fortsatt stikker i håndflata. Da er det er viktig å huske på at alt som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere.

Mexicanske postdjevler

Vi har alle hørt at flotte ting skjer når en minst venter det. Jeg kunne endelig si meg ferdig med min lille skuffelse over at det ikke var et sportslag for jenter i nærheten, og hadde innsett at dette året ble det ikke så mye trening på meg (haha, det får det til å høres ut som om jeg trente sååå mye i Norge, noe som ikke akkurat er sannheten). Derfor var det en stor overraskelse da gymlæreren på torsdag kom bort til meg og noen andre jenter fra klassa og spurte: "Juegan fútbol?" Jeg vet ikke helt hva de andre svarte, for jeg var nemlig opptatt med å slenge nakken ut av ledd ved iherdig nikking akkompagnert av oppglødde “sí, sí, sí!” Så klart jeg ville spille fotball. “Idrettsplassen, mandag klokka 16, vær presis!” Jeg, Margie og Lupita kom traskende i halv fem-tida, i kjent mexicansk stil. Nå er det onsdag kveld og jeg har gjennomført to treninger, fått bekreftet at to måneder uten særlig mye fysisk aktivitet ikke er bra, og at det er varmt å løpe rundt på ei fotballbane i noen-og-tretti grader og stekende sol. Vi har ikke akkurat noe Tippeliganivå, men etter det jeg har skjønt så er planen at vi skal trene ganske mye fram til ei turnering i Villahermosa (hovedstaden i Tabasco) i desember. Kanskje jeg allikevel slipper å informere AFS om at de må bestille to seter til meg på flyet tilbake til Norge.

Helga gikk unormalt stille for seg, uten særlig mange turer utenfor døra. Dansing på lørdag, og utover det har jeg tilbragt litt for mye tid med min kjære hp på fanget (Fy, slem utvekslingsstudent!). Appelsintre, skoleuniform og hvetetortilla er ikke lenger eksotisk og annerledes, men heller ting jeg tar som en hverdagslig selvfølgelighet. To måneder uten særlig store brunostabstinenser er noe jeg er stolt av, og jeg har fortsatt ikke tilgitt den mexicanske postmannen som rev opp pakka mi og stjal to himmelske 200 grams Freia melkesjokolade. Brenn på bålet! Apropos posten, jeg må også nevne at selv om det fortsatt er to måneder til jeg mest sannsynlig skal stortute av hjemlengsel, så må de som ønsker gaver fra meg under juletreet i år vennligst gi meg beskjed og ønsker. Det mexicanske postvesenet er nemlig ikke helt til å stole på (det finnes flere en én som liker å rive opp pakker med poststempel Norge), så jeg har lyst til å være framme i god tid. Også hvis noen er så snille og sender brev eller pakker hit så vær så snill å si ifra så jeg vet at jeg skal se etter noe. Vil du ha adressa, bare spør!

Men over til helt andre ting. Skolen her er, som jeg har nevnt før, veldig forskjellig fra norske videregående skoler. Den skolen jeg går på sies å ære en av de beste i hele Tabasco, og hvis en måler etter leksemengden som til tider blir gitt, så kan jeg skjønne det. Det er vanlig å ta skolen og leksearbeid seriøst, og det virker ikke som om skolen er lagt opp så elevene kan ha veldig mange andre aktiviteter i tillegg. For eksempel så kan det bli gitt lekser som “grupper på fem og fem skal lage et tankekart på en plakat og holde en presentasjon om temaet for klassa” – til dagen etter. Det vil si at det er nødvendig å finne noen og samarbeide med, avtale tid og sted å møtes som faktisk passer for alle, i tillegg til å øve på det som skal sies på presentasjonen. Altså, det er ikke særlig stort rom for å planlegge ettermiddagsaktiviteter neste dag før skoledagen er ferdig og leksene diktert. Jeg vil ikke si at skolen her er noe vanskeligere enn i alle fall det jeg er vant til fra Norge, bare lagt opp på en helt annen måte og det blir lagt vekt på andre ting. Til tider er det litt forvirrende, men for det meste er det bare interessant å prøve ut noe annet enn et skolesystem der bærbare pc-er er allemannseie og gratis skolebøker en selvfølge. Norske skoleelever har alt lagt til rette for at de skal kunne gjøre det bra, og allikevel er det mange som ikke gidder, rett og slett fordi vi har det for godt. Norsk skoleungdom trenger ikke å klippe håret for ikke å gå ned en karakter i et fag, er ikke nødt til å betale flere tusen i året for skolebøker og kopierte ark. Hadde en lærer i Norge forlangt tre kroner for seks kopierte ark til ei prøve ville reaksjonen vært både latterliggjørelse og vantro, noe som faktisk er helt vanlig på min nåværende skole. Her tas skolen alvorlig av de aller fleste fordi det faktisk er nødvendig å fullføre videregående skole for ikke å være i stor fare for å havne på feil side av fattigdomsgrensa. Hvor mange gateselgere finnes det i Norge? Hvor mange er det som sykler rundt og selger kaker, is og andre ting hver ettermiddag for å tjene til livets opphold? Hvor mange arbeidsløse finnes det i Norge? Og de som er det, får ikke de i alle fall en liten stønad fra Staten de også? Bruk tre sekunder og tenk på hvor fantastisk heldig du er som har et norsk pass å vise fram på flyplassen, vær så snill. Takk for meg.

Livstegn fra en angrende samvittighet a.k.a. djevelsk forfører

Jeg liker å kunne fortelle at jeg ikke har hatt tid til å skrive. Det betyr nemlig at jeg har hatt andre ting å gjøre, og det er jo bra. Isspising, djevelsk forføring, romperisting og pyramidebygging er blant annet noe av det som har opptatt hverdagen min siden forrige mandag. Ja, dette skal jeg nå prøve å forklare i dypere detalj.

Jeg har nemlig begynt på dansing på skolen, to timer hver torsdag. Jaja, tenkte jeg, da har jeg i alle fall noe gøy å drive på med en gang i uka. Det jeg ikke var klar over er at alle de som har dans på skolen skal opptre i et slags opptog i slutten av november. Her er det snakk om cheerleaderliknende kostymer (litt for korte miniskjørt og litt for små topper for mitt behag), duskedamedusker og høye oppspark. Alt dette ble jeg klar over først etter at jeg hadde gjennomført fem timers øving på lørdag, som da altså inneholdt både bygging av pyramider og romperisting. Eller, akkurat det siste der var vel kanskje ikke jeg helt med på. Nordiske trestokker har nemlig ikke så god bevegelighet i hofteleddene som innfødte mexicanere. Det er ingen overdrivelse å fortelle at jeg ble litt paff da jeg ble klar over hva det faktisk var jeg hadde begitt meg ut på. I omkring et halvt døgn var jeg til og med ganske sikker på at jeg skulle trekke meg stille tilbake mens jeg fortsatt hadde sjansen. Men så tenkte jeg: Hva annet er jeg her for enn å prøve nye ting? Hva annet har jeg å fylle lørdagene med fram til 20. november? Det gjør vel sikkert ingen ting om jeg ikke akkurat har svart belte i dansing? Hallooo, jeg kan jo alltids skylde på at jeg er norsk. Aldri i livet om jeg kommer til å få prøvd noe sånt i Norge. Æsj nei, jeg hopper i det. Og da var det bestemt. Jeg skal prøve ut en karriere som duskedame for en dag, noe hele Paraíso skal få gleden(?) av å beskue. Ønsk meg lykke til. Stol på meg, det trenger jeg sårt.

Pastorela har ingenting å gjøre med hverken prester eller kirken. Det fant jeg ut etter at jeg fikk et manus på et juleskuespill slengt i hånda, i tillegg til et raskt dykk i min trofaste spansk-norsk norsk-spansk lommeordbok (som for øvrig allerede holder på å falle fra hverandre). Pastor på spansk betyr nemlig gjeter, og pastorela kan oversettes som juleskuespill. Saken er nemlig den at hver klasse på skolen skal skrive et skuespill og det beste blir valgt ut til å settes opp i årets siste måned. Det er også grunnen til at vi har begynt øvingen allerede nå, fordi valget skal foretas i slutten av denne uka, hvis jeg har skjønt det rett. Her kommer også forklaringen på “djevelsk forføring”. Jeg skal nemlig spille “la diabla” (hundjevelen) og forføre en stakkars gjeter. Det gjelder å holde tanken om at dette året er til for å prøve nye ting, for min erfaring på dette området er ikkeeksisterende. Innimellom liker jeg å krysse fingrene for at 2A ikke blir valgt. Noe sier meg nemlig at jeg ikke har godt av å gjøre ting jeg overhodet ikke kan foran store folkemengder mer enn en gang i halvåret, og nå har jeg allerede bestemt meg for å gå for dansinga.

Rett utenfor klasseromsdøra vår står det en liten fryser. Ved siden av den står det også en vennlig mexicaner med vekslepenger tre ganger i uka. Samvittigheten min sier at dette ikke er lurt for mitt forsøk på sunt kosthold, men ismagen min sier noe helt annet. To dager i uka er jeg nødt til å utvise stålvilje for å ikke rive opp lokket og gripe fatt i den største pinneisen som ligger nedi der og roper på meg. Fredager tillater jeg meg selv å kjøpe en vaniljeis med sjokoladetrekk for fem pesos (to og ei halv norsk krone). Liksom for å feire starten på helga. Men i går brøt jeg min egen lille regel og kjøpte en is med kjeks-, vanilje- og sjokoladesmak. Unnskyldningen var at jeg virkelig trengte noe for å hjelpe meg gjennom 50 minutter mexicansk historie. Det jeg ikke hadde tatt med i regningen var hva jeg skulle komme til å stappe i kjeften senere på dagen. Etter et bursdagsselskap med mye frityrstekt mat, dessert og sukkerholdige drikker skulle vi (jeg, Margie og mamá) til sentrum en tur og spille basketball. Men saken er at her i huset er det ikke vanlig å planlegge så langt fram og det er sjelden noen som stresser med å komme til riktig tidspunkt. Derfor endte det opp med at vi kom da barneskoletreninga var over og bana stengte, og vi bestemte oss for å spise en is, enda en. Jeg har på følelsen av at mitt forhold til is kan ble et lite problem i år, siden min eneste grunn til å ikke spise is året rundt i Norge er at jeg for det meste er kald nok fra før når gradestokken viser under null. Her er nesten aldri under tjue, og derfor ingen valid grunn til å holde seg unna. Nå har jeg vel muligens brukt nok ord på mitt forhold til is, eller? Kanskje jeg heller skal forklare hvorfor klokka er kvart på elleve på dagen og jeg ikke er ikledd mitt flotte beige skjørt.

Jeg har ikke hatt noe som helst registrert fravær på skolen siden min tid i 8B, da samlet fravær bestod av en tannlegetime og en feriedag i Danmark mellom Kristihimmelfart og helga. Altså, jeg har det ikke med å bare ta meg fri i tide og utide. Derfor reagerte jeg med vantro og overraskelse da mamá fortalte meg at nei, hvis du ikke har lyst til å gå på skolen så kan du bare bli hjemme en dag. Selv om jeg var farlig nær å gjøre akkurat dét klokka kvart på seks mandag morgen, så befant jeg meg allikevel oppstilt til morgensamling litt over en time senere. Men i går kveld fortalte Margie at hun ikke hadde planer om å gå på skolen i dag, og spurte meg hva jeg skulle. Fristelsen ble for stor selv for min samvittighet, og her sitter jeg. Skolesekken står fortsatt bak døra. Jeg kommer til å angre i morgen når fysikk- og matteleksa skal vises fram, men jeg får satse på at mine velutviklede kopikunster redder meg. For å si det som sant er så er det bedre på skolen. Det er der jeg snakker og lærer mer spansk, har mulighet til å få venner og i det hele tatt har store deler av livet mitt. Etter det jeg har oppfattet så er holdningen til skolegang en ganske annen her omkring enn det jeg er vant til fra heimen min. Med hånda på hjertet kan jeg fortelle at dette ikke kommer til å gjenta seg svært mange flere ganger. Nå har jeg testet ut dette også, og jeg har konkludert med at jeg ikke liker det. Kanskje like greit, så slipper jeg å prøve det på bekostning av en norsk skoledag som faktisk kommer som fravær på vitnemålet mitt. Ja, dette er beretningen til en angrende sjel med en til tider plagsomt samvittighetsfull samvittighet.

Hvis du virkelig har lest hvert eneste ord helt hit gratulerer jeg deg, du har mer tålmodighet enn de fleste (i alle fall undertegnede). Nå skal jeg finne fram Diario de Ana Frank som jeg i et meget ambisiøst øyeblikk kjøpte for 15 kroner på WalMart her om dagen. Hvis jeg er heldig kan det hende jeg rekker å lese tre setninger i ett uten å måtte slå opp i ordboka.

Hasta luego” kan oversettes med “snakkes senere”, så vet dere det.

Hasta luego!

Guacamole og empanadas

Jeg lever! Det er mer enn denne bloggen har gjort de siste ni dagene, eller noe sånt. Grunnen til lite aktivitet er at jeg skulle få dere til å tro at jeg faktisk har et liv utenom å skrive lange avhandlinger om tånegler og myggstikk og sende de ut i bloggverden. Jeg har et liv, sant n, men et veldig annerledes liv, det er helt sikkert. Men det er dere sikkert lei av å høre nå. Så klart Mexico ikke er som Norge. Hvem i Norge er det som sykler rundt og selger ferske hvetetortillas og andre meget usunne saker? Så er det til stor glede for alle i Paraíso som ikke har selvbeherskelse nok til å holde seg unna (les: Marte Stine og Margie).

Apropos tortilla. I dag, da jeg som vanlig satt og spiste middag med en tortilla i venstrehånda og skjea i den høyre, kom jeg på en ting. Jeg husker nemlig ikke hvordan First Price tortillas smaker lenger. Jeg har slutta å telle myggstikk, å spise middag med skje hver dag er noe jeg tar med den største selvfølge, og – dette er fælt – jeg har glemt hvordan et glass iskald Tine melk og mors ferske boller smaker. Hjelp, hva er det som skjer? Muligens er det dette de kaller for tilpasning. I dagtidlig var det 22 grader og jeg vurderte å ta på meg cardiganjakke på skolen. Jeg holder på å vippe over fra å være norsk med norske vaner til å bli norsk med mexicanske vaner, og jeg liker det.

Aldri mer skal jeg lure på hvorfor mexicansk mat er så kjent, eller hvorfor fedme er et stort problem i USAs sørlige nabostat. Maten her er absolutt ikke oppskrytt, den er fantastisk! Allerede etter tre dager her i huset bestemte jeg meg for at jeg var nødt til å lære meg å lage noen av de himmelske rettene de servere til hverdags her omkring. Så på fredag startet jeg, ganske forsiktig, med guacamole. Den en får servert sammen med cipsen på Peppes Pizza blir liksom veldig smaksløs i forhold til mexicanske standarder inneholdende en del chilli og en del løk. Mitt første forsøk på mexicansk matlaging ble vellykket, noe som egentlig ikke var noen tryllekunst å få til, siden det er veldig enkelt å lage. Guacamole bruker en forresten til tacos sammen med kjøtt, altså, taco her ikke som de grønnsaksbekledde tacolefsene som spises i Norge.

I går prøvde jeg meg også på norsk mat her. Jeg er usikker på akkurat hvor vellykkede karbonadene mine ble, men sausen ble i alle fall redda av mamás fargetilsetning og blomkålen ble ikke ihjelkokt. Det kostet svette, litt frustrasjon og noen nervøse minutter mens sausen truet med å bli klumpete grøt i stedet, men spiselig ble det i alle fall. Siden jeg ikke har lyst til å vise fram mitt tafatte resultat, får dere se meg i stedet! Fint, ikke sant? Forresten så fortalte jeg at jeg liker bedre å bake enn å kokke, så jeg tror mitt neste forsøk på norsk mat må bli noe med litt mer sukkerinnhold, sånn bare for å bevise at jeg faktisk ikke er helt fortapt på kjøkkenet.

Ellers har det ikke skjedd så mye mer spennende. Jeg tar meg selv oftere og oftere i å tenke på spansk også utenfor mattetimene, noe som sikkert bare er bra. Men da jeg skulle føre en samtale med lærerinna i engelsk i forrige uke ble jeg virkelig litt redd. Fem minutter tok det helt sikkert før jeg klarte å stotre frem en engelsk som ikke var fæl, hakkete og ispedd litt spansk i hver setning. Det er ikke før nå jeg skjønner hva folk mener når de snakker om å glemme et språk, og var virkelig ikke morsomt å føle at jeg ikke kunne engelsk lenger. Norsken merker jeg også at det går dårligere med, men jeg tenker bare at det er fordi jeg lærer mer spansk, og da blir det aller mest positivt, men fortsatt litt skremmende. Jeg mener, jeg har faktisk ikke vært her så lenge da.

Det går fortsatt litt opp og ned, men mest opp. Dessuten er familien min veldig forståelsesfull og jeg er kjempeglad for at jeg er akkurat her. Jeg kan ikke tenke meg å være noe annet sted på jorda akkurat nå, selv om jeg i dag oppdaga noen stygge ufjernbare flekker på min flotte hjemmesydde toalettveske og overreagerte fullstendig. Men nå er jeg heldigvis over det og skal spise empanadas til kveldsmat.